*
7 oktober 2014
De malaysiske barna som holdes i Sverige trenger sin egen familie
Av Marianne Haslev Skånland
professor emeritus
••
Engelsk versjon av denne artikkelen ble først publisert 29 januar 2014 i den nettbaserte avisen Free Malaysia Today (FMT), med tittel Ask Sweden to return kids to M'Sia. Den ligger også på mhskanland.net, her under tittelen The Malaysian children held i Sweden need their own family.
Dette er den første av tre artikler jeg skrev for publisering i Malaysia i anledning av at fire malaysiske barn var tatt av barnevernet i Sverige og plassert i fosterhjem, mens foreldrene var satt i varetektsfengsel. En oversikt ligger her: En barnevernssak Malaysia / Sverige, med lenker til de to øvrige artiklene.
••
Den vonde og vanskelige situasjonen for de malaysiske barna i fosterhjem i Sverige og for deres foreldre i fengsel er blitt omfattet av stor publisitet i Malaysia. Å gjøre saken offentlig kjent er meget viktig, og jeg er sikker på at det er riktig handlemåte. Svenske myndigheter sier kanskje det motsatte, og malaysiske myndigheter kan tenkes å resonnere som så at almindelig fornuftige argumenter fremsatt gjennom rolig, vennlig diplomati og velvillig akseptering overfor Sverige – mens man unngår 'støttende aktivisme' og publisitet – vil løse saken. Noe kan tyde på at dette er deres håp: Enkelte av oss har ringt malaysiske ambassader i andre land, ikke for å stikke oss frem for å få oppmerksomhet men for å gi dem en del ganske viktig informasjon om slike saker i vestlige land, men har erfart at ambassadene muligens er blitt instruert om å avvise all kontakt med 'aktivister' o.l.
Men barneverns-systemene i vestlige land, ikke minst i Sverige og resten av Skandinavia, er hinsides almindelig, human tankegang. Ja, det som har hendt med den malaysiske familien er ute av proporsjon, men denne saken er intet unntak, den er det normale. Det skjer med bokstavelig talt tusener av familier her, og de fleste av dem tilhører vår egen, europeiske kultur og etniske opprindelse. En del av oss har skrevet artikler og bøker om det avsporede barne'vernet' her i årevis, men utviklingen i praksis og lovgivning har gått fra galt til verre. Leserne vil finne ubegrensede mengder av informasjon på internett som advarer om realitetene. Jeg kan sende over hvilket antall som helst av lenker til malaysiske aviser, blogger, nettsteder – og gjerne til malaysernes myndigheter også.
Skjønt malaysisk publisitet om saken har vært god, har den så langt for det meste konsentrert seg om hvorvidt fysisk avstraffelse i oppdragelsen av barn er bra eller dårlig, hvorvidt den svenske reaksjonen er overdrevent sterk, om foreldrene blir godt behandlet i fengsel i Sverige (ingen fare for noe annet), og det at deres muslimske barn er plassert i et ikke-muslimsk fosterhjem.
Disse spørsmålene kan være viktige for en generell debatt, men de er ikke det viktigste i dagens situasjon for familien. Den alvorlige faren er faktisk heller ikke om foreldrene kommer til å tilbringe noen måneder i et svensk fengsel, men at svenske myndigheter aldri frivillig vil gi slipp på barna deres igjen uansett hva resultatet blir av en rettssak om fysisk avstraffelse.
Barnevernets aksjoner i den malaysiske saken skriver seg ikke først og fremst fra diskriminering – hverken religiøs, kulturell eller etnisk. Joda, når sosialarbeidere finner fremmede vaner og skikker som de kan gripe tak i og bruke mot foreldrene, så gjør de det. Ja, en betydelig andel av den svenske befolkning synes religion er usivilisert, og betrakter det som et overgrep å presse religion på barn. Men hvis det ikke finnes slike faktorer, så vil sosialarbeidere bruke, eller til og med spinne opp, noe annet. Skandinaviske familier kan fortelle alt om hvordan de blir angrepet, og om argumentene – ofte usanne, som er blitt brukt mot dem og har vunnet frem i retten, slik at barna er blitt tatt fra sine familier for godt.
Barn, i alle land, av alle nasjonaliteter, religioner og kulturer trenger ikke bare en viss type leveforhold; dette er ikke nok. De trenger sine egne foreldre, og – hvis det er umulig – besteforeldre eller andre slektninger å leve sammen med i sitt daglige liv.
Jeg er sikker på at familiekjærlighet – den naturlige følelsen av å høre sammen i ens egen familie – er så selvsagt for de fleste malaysiere at dere lesere kanskje ikke engang synes det trenger å nevnes eller fremheves. Men barnevernets tenkemåte i våre land har i sin ideologi og praksis skjøvet den biologiske familien fullstendig ut, som kun en 'komplikasjon'. Sosialarbeidere, som har ekstrem makt over barna, mener at 'nye foreldre' (og særlig deres spesielt utvalgte fosterforeldre) er bedre for barn enn barnas egne, biologiske foreldre, hvis foreldrene ikke tilfredsstiller 'de barnefaglige ekspertenes' krav. Og foreldre gjør så ofte ikke det, for 'foreldrerettigheter' ville sette hele systemet av sosialarbeidere, barnepsykologer, fosterforeldre, barneeksperter ved politistasjonene og i skolene og i barnehagene og i helsevesenet og annensteds, ut av spill.
Jeg håper malaysiere vil tenke over dette og lese så mye som mulig om det. Det å virkelig forstå hvordan vestlig barnevern opererer, forhindrer at man kaster bort tiden med argumenter og idéer som ikke kommer til å gjøre det minste inntrykk på svenske myndigheter.
Krev at barna blir sendt hjem til Malaysia, med én gang, til slektningene sine der! Ikke vent på resultatet av svenske rettssaker. Foreldrene må følge etter hjem når de kan. Som det nå er, er barna i svenske sosialmyndigheters makt. Foreldrene har ingen rett til å få dem tilbake når de er i statens makt. Her i Norge (nærmeste nabo til Sverige) måtte det tungt press til, til og med fra den indiske statsminister, for å få Norge til endelig å gi slipp på to indiske barn som var tatt av barnevernet på det fullstendig falske grunnlaget av en populær kvakksalver-'diagnose' av et helt normalt forhold mellom barna og deres helt normale, kjærlige mor. Da barna først var tilbake i India, kunne hun gjenforenes med dem ved å ta saken til indiske domstoler, men det norske barnevernet hadde til og med prøvet å tvinge henne til å fraskrive seg enhver rett til å gå til sak i India!
Dette var imidlertid bare én sak blant så mange. Vestlig politikk for barne'vern' utført av 'eksperter på barn' er ute av kontroll, og så lenge det ikke kommer til noen stor oppvåkning blant våre politikere og den almindelige befolkningen, burde ikke-vestlige land antagelig samrå seg med hverandre og følge en fast og klar linje: Barna er deres borgere og har ikke begått noe lovbrudd, så forlang dem tilbake! Det er eneste mulighet til å redde dem fra meningsløs, tvungen adskillelse fra hele deres familie og slekt for resten av barndommen og ungdommen helt til de blir myndige.
*
Andre artikler om barnevernssaken Malaysia / Sverige:
Malaysisk familie i Sverige – barna tatt
Forum Redd Våre Barn, 22 januar 2014 –
*