*
15 november 2018,
revidert 20 november 2018
Marianne Haslev Skånland:
Noen barnefaglige eksperter (3)
Lars Smith, professor emeritus i psykologi
Lars Smith har arbeidet ved Psykologisk institutt (PSI) ved Universitetet i Oslo. Han har publisert en rekke arbeider. I august 2015 opplyste han på Universitetet i Oslos nettsider at han regnet utviklingspsykologi som sin særlige interesse, og skrev: "Jeg arbeider for tiden særlig med studien Liten i Norge, som er en prospektiv longitudinell studie av mental helse og differensiell sårbarhet hos barn i sped- og småbarnsalder."
Lars Smith er kjent for iherdig å forsvare barnevernet og psykologenes aktiviteter i barnevernet. Særlig kjent er følgende uttalelse:
"Dersom vi mener at barnevernet skal basere sitt arbeid på grunnregelen om barnets beste, bør det lages en forskrift etter mønster av ovennevnte juridiske prinsipp: det er bedre at ti uskyldige foreldre utsettes for omsorgsvedtak enn at ett lite barn må vokse opp med vold, rus eller overgrep."
Lars Smith:
Barnevernets feil
Morgenbladet, 19 juni 2015
*
En skarp imøtegåelse av Smiths tankegang i denne kronikken finnes i
Fridtjof P. Gundersen:
Reinspikka ideologi fra Lars Smith
Morgenbladet, 26 juni 2015
Gundersen sier blant annet:
"Utsagnet, som får de fleste av oss til å blekne, har gjort professoren til helt på sosiale medier blant barnevernansatte, psykologer og statsansatte i barneforvaltningen."
"I dagens Norge er barneverntjenestene og deres sakkyndige i urovekkende grad opptatt av å mikroanalysere samspillet mellom barn og foreldre for å finne holdepunkter for at god nok omsorg ikke foreligger. Hva som er god nok (følelsesmessig) omsorg er høyst uklart. Kriteriene for vurdering er utilgjengelige, og det finnes ingen felles vedtatt eller akseptert standard. Det eneste som er klart, er at det ikke skal mye til for å gripe inn."
"Nylig opplevde jeg en fylkesnemndsleder som ble rasende fordi faglig skolerte vitner kritiserte de sakkyndiges rapport."
"Smith er en størrelse innen norsk barnepsykologi, hans bøker om tilknytning har preget pensumlistene. I kronikken hans skinner det ideologiske grunnlaget igjennom, og jeg mistenker at denne ideologien har vært med på å forme barnevernets skjevutvikling.
Professorens inngrepsiver har klare paralleller til idéen om at samfunnet bør ta seg av barneoppdragelsen, en idé som ble lansert av Marx’ parhest Friedrich Engels, som ville forvandle privathusholdningen til en samfunnsmessig industri og derved skape likhet og klasseløshet."
"Viljen til å la ni barn vokse opp uten sine foreldre for å redde ett barn fra en dårlig oppvekst har ingenting med psykologi eller barnefaglighet å gjøre. Det er reinspikka ideologi, en ideologi som i de fleste sammenhenger setter staten over individet og som ikke respekterer verken barna eller familien."
*
Like klare og innsiktsfulle er kommentarene her:
Anonym:
Barnevernets feil: En elegant språklig finte
Om barnevernet – Etterrettelig informasjon om barnevernet, 22 august 2018
Det kan sees som en svakhet at denne skribenten er anonym. Men vedkommende siterer direkte hva Smith selv skrev, og kommenterer det, slik at det er fullt sjekkbart.
Om idéen om de 10 uskyldige foreldrene mot det ene barnet, sier han:
"Hva med de ni uskyldige barna? Altså barna til de uskyldige foreldrene? (Egentlig er det nok mer enn ni siden det sikkert er søsken i disse familiene, og alle blir jo som regel tatt.) Professoren mener at for hvert barn som rettmessig tas, er det altså greit at 9+ uskyldige barn gjennomgår alvorlig traumatiserende atskillelse fra foreldrene (det er godt dokumentert at atskillelse fra fungerende foreldre uten unntak er traumatiserende) og overføres til et system som noen ganger fungerer tilfredsstillende men hvor det er solid dokumentasjon for at det som oftest gjør det stikk motsatte.
Skal virkelig samfunnet akseptere at de 9+ uskyldige barna risikerer å bli gjort til glassjenter og -gutter? Til drapsmaskiner og dophuer? At de får dårlig skolegang og dårlig helse? Dokumentasjonen på at risikoen for dette er betydelig større i barnevernet enn utenfor, er formidabel og solid som granitt."
Om Smiths uttrykksmåte:
"De som leser kronikken vil kanskje, når de ser nærmere etter, også legge merke til hans gjennomgående devaluering av andres synspunkter og utsagn: «Det finnes foreldre som mener…», «det finnes foreldre som anklager…», den ene samfunnsdebattanten «mener» og den andre «hevder», til og med Aftenposten «hevder» og «det skal være overlevert en bekymringsmelding».
«Det er sannsynligvis riktig at noen psykologer har for tette bånd til barnevernstjenesten» – dokumentasjonen på dette levner ingen tvil. Det er ikke sannsynligvis riktig, det er riktig.
«at mange barn som blir omsorgsovertatt ikke alltid får tiltak som holder mål» – når bare 63% av de foreldrene som KUN har fått hjelpetiltak er fornøyde med tiltakene, har nok barnevernet en vei å gå der også.
«Hvis det nå skapes et generelt inntrykk at vi har å gjøre med en offentlig forvaltning som griper urettmessig inn i menneskers privatsfære, vil man lett komme til å fremme det som er i foreldres interesse på bekostning av prinsippet om barnets beste». Man trenger ikke skape dette inntrykket, det er i henhold til de faktiske forhold. Det er faktisk slik. Fremmer man med det foreldrenes interesse på bekostning av prinsippet om barnas beste?"
*
Tilbake til Lars Smiths kronikk i Morgenbladet:
"Å beskylde barnevernet for å være et autoritært og lukket system som utsetter barn og sårbare familier for myndighetsovergrep, er likevel ikke riktig vei å gå. Barna er alltid den svakeste part, og trenger en offentlig instans som anerkjennes fordi den har som mål å arbeide for deres beste."
Smith mener altså at å erklære at man arbeider for barns beste, i seg selv er nok til at vi skal bøye oss i respekt, øyensynlig uten hensyn til om det å mene vel hjelper barn i praksis eller fører til det motsatte.
Gundersen:
"Kjeden av et barnevern som mangler kompetanse til å vurdere tilknytning, uklare og ikke-overprøvbare inngrepskriterier, reelt sett inhabile sakkyndige, og dommere uten barnefaglig kompetanse skaper vår tids største rettssikkerhetsproblem. Det dreier seg om et system av feil. Systemet rammer den mest sårbare av alle situasjoner i forholdet mellom stat og individ, å fjerne et barn fra foreldrene."
*
I avsnitt etter avsnitt viser Lars Smith seg som en gjennomført troende tilhenger av tilknytnings-teori. (Jf relaterte artikler nederst.) Dette er en teori som fra annet, vitenskapelig psykologhold ikke er regnet å ha særlig forskningsstøtte. Smith mener imidlertid at teorien har diagnostiske redskaper med sikre konklusjoner, og at den selvsagt bør praktiseres innen barnevern. Han er blind for at tilknytning mellom barn og egne foreldre består i en kjærlighet og en samhørighet som er uavhengig av de spesielle 'tegn' Smith tror er symptomer på ulike typer tilknytning. Han bagatelliserer, på vanlig vis i barnevernssektoren, også langtids-betydningen for et barn av å være hos sine egne foreldre. Sentralt i hans syn er at han ikke forstår at det å hindre og skade foreldrene i deres foreldreskap, også er å skade barna.
Disse synsmåtene søker Smith å gjøre imponerende 'faglige', for eksempel slik:
"Emosjonell mishandling i sped- og småbarnsalderen er den vanligste årsaken til desorganisert tilknytning, der barna mangler en handlingsstrategi i tilknytningsrelevante situasjoner og viser frykt for dem de er tilknyttet."
Skråsikre prognoser?:
Smith:
"Hvis kravet til evidensbasert omsorgssvikt er strengt, innebærer det at en del av foreldrene vil få beholde omsorgen for barnet sitt til tross for at det har funnet sted vanskjøtsel, mishandling eller overgrep. Barnet må i så fall leve videre i en dysfunksjonell familie med alt det kan medføre av atypisk tilknytning og risiko for senere psykopatologi."
"Hvis kravet til evidens er noe mindre strengt, øker sannsynligheten for at det blir iverksatt en eller annen form for barnevernstiltak. Flere barn vil da kunne få muligheten til å vokse opp i tryggere og mer utviklingsfremmende miljøer. Bare på den måten kan den vonde lenken av elendighet på tvers av generasjoner ha mulighet for å bli brutt."
Så Smith anbefaler at man ikke stiller særlig klare krav til bevis for at foreldrene har vanskjøttet, midhandlet eller begått overgrep mot barnet. For når barnevernet & co 'synes' at familien er 'dysfunksjonell' (hvor realistisk er deres vurdering av dette i den kompliserte virkelighetens verden?), så vil Smith at barnevernet skal ha makt til å rykke barnet ut og 'omplante' det i alle tilfelle, jf "Sosial arv" er en fiksjon.
Klarere kan ikke den regjerende filosofi uttrykkes, om hvordan barn og foreldre skal behandles 'av dem som vet bedre'. Dette er rendyrket miljø-determinisme, med ganske ensidig materialistiske oppfatninger av hva som er viktig ved et 'miljø', og den anbefales av Smith gjennomført med makt. Jf Raundalen-utvalgets 'utviklingsfremmende tilknytning'. Kanskje jeg får lov å si, om igjen: Barnevernere, som er preget av en klippetro på miljøets betydning, er blinde for betydningen av å vokse opp i sitt eget biologiske miljø.
Den psykopatologi Smith hevder vil komme i 'dysfunksjonelle' familier, viser seg tvert imot et annet sted: blant barn som vokser opp i fosterhjem og på institusjon. Der er statistikken skremmende, jf for eksempel
Lars B. Kristofersen: Barnevernbarnas helse. Uførhet og dødelighet i perioden 1990-2002
NIBR-rapport 2005:12
Kristofersen viser blant annet til tallene for selvmord: de er 8 ganger så høye for barnevernsbarn, sett i forhold til det totale antall barnevernsbarn, som i den generelle barne-befolkningen.
Behov for lovendring om Barnevernet
Intervju med advokat Sverre Kvilhaug
2 september / 8 oktober 2016
Sverre Kvilhaug:
Barnevernet i Norge – Befringutvalget
Internasjonal forskning av betydning for spørsmålet om omsorgsovertakelse er til barnets beste
7 juni 2000
Marianne Haslev Skånland:
Samarbeid med barnevernet?
Ringerikes Blad, 18 september 2014
Smith fremfører påstander om bevis og sammenhenger som det knapt er dekning for:
Smith:
"Men alvorlig omsorgssvikt forekommer, og finner sted i minst 5 prosent av alle småbarnsfamilier. Det er et forsiktig anslag: epidemiologiske studier viser at om lag 15 prosent av alle småbarn har desorganisert tilknytning, noe som er sterkt relatert til betydelig omsorgssvikt."
Anonym:
"«Alvorlig omsorgssvikt forekommer i minst 5 prosent av alle småbarnsfamilier.» Dette er sikre kasus for omsorgsovertakelse. Minst hvert tyvende barn skal altså rykkes opp med roten og plasseres i en familie som har meldt seg interessert i å ta imot et fosterbarn (-hva var motivasjonen?), eller en institusjon. En barnevernsinstitusjon. Kanskje et «enetiltak» slik hun som begikk drap på Sørlandssenteret satt på.
Hvordan går det med tilknytningen da, tro, blir den mindre desorganisert?"
Her kommer en unnskyldning og ansvarsfraskrivelse for barnevern og fylkesnevnder, en av de vanligste, som består i å dramatisere hvor 'vanskelig' arbeide de har:
Smith:
"Et av de vanskeligste spørsmålene som barnevernet og fylkesnemndene står overfor, er hva som er «god nok» omsorg. Det er så store individuelle forskjeller når det gjelder barns sårbarhet og foreldres omsorgsutøvelse at det ikke kan gis noen oppskrift."
Og allikevel antar Smith at slike aktører som han selv besitter en faglig ekspertise så stor at han er i favør av skråsikre prognoser og omfattende beslutninger om å sprenge familier.
*
I en intervju-artikkel fra 2009/2012 uttrykker Smith skepsis til at det er fordelaktig for helt små barn å være i barnehage:
Barnehagen: – Tilfredsstiller ikke ettåringens behov
Forskningsmagasinet Apollon, Universitetet i Oslo, 1 februar 2012
Mye av det han sier her, høres svært fornuftig ut. Men hans begrunnelse ligger hele tiden i tilknytningsteori. Det er ikke særlig god begrunnelse eller evidens.
" – Jeg kan vanskelig se at de minste barnas tilknytningsbehov kan tilfredsstilles fullt ut i en barnehagesituasjon, sier Lars Smith."
"Smith viser til at studiet av barns tilknytning står helt sentralt i utviklingspsykologien.
– Den engelske barnepsykiateren John Bowlby er skaperen av moderne tilknytningsteori: Å knytte varige, følelsesmessige bånd til sine nærmeste omsorgspersoner, til noen som er større og sterkere, klokere – og samtidig snill, er en medfødt tilbøyelighet og helt grunnleggende for barnets utvikling. I årenes løp er det gjennomført en lang rekke studier i mange land, og teorien er i dag blant de aller best fundamenterte i faget, påpeker Smith, som også er seniorforsker ved Nasjonalt kompetansenettverk for sped- og småbarns psykiske helse."
Nasjonalt kompetansenettverk for sped- og småbarns psykiske helse har forbindelse med Sosial- og helsedirektoratet og Bufdir.
"Tilknytning er et atferdssystem; det er biologisk betinget og evolusjonsbasert. Atferden omfatter både signaler, som smil og gråt, og bevegelser som øker sannsynligheten for fysisk nærhet til tilknytningspersonen."
Nei, tilknytning er neppe noe atferdssystem, og det er ikke noe som 'knyttes' og utvikles gjennom atferd, arbitrært og uten noe bestemt fundament. Det er følelsesmessige bånd mellom individer som vet og føler at de hører sammen, bånd som ikke mekanisk gir seg utslag i bestemte typer atferd. Smiths tro på at man kan konkludere feilfritt om tilknytning – følelsen av tilhørighet, lengsel, kjærlighet – ved å ignorere følelser og iaktta atferd (jf min kommentar ovenfor om tolkning av 'tegn'), er et farlig feilspor innen psykologi og barnevern. Det er ganske tydelig et utslag av behavioristisk tenkning: en tro på at studier av atferd fører til vitenskapelig sikker kunnskap om individer (jf Hvordan norske eksperter kom til å avvise biologisk slektskap som relevant for barns velferd).
Er tilknytningsteori blant de aller best funderte i utviklingspsykologi? Så desto verre, for å si det sånn. Hva det fører til? Det holder en stund å ta tilknytningsteoriens sentrale plass i barnevernet alvorlig, og så å studere resultatene av barnevernspraksis, sammenholdt med teorien.
**
Noen artikler relatert til begrepet 'tilknytning':
Marianne Haslev Skånland:
Sterkt knyttet til moren etter barnevernets lange adskillelse
Fallitt for barneverns-psykologiens 'tilknytnings'fantasier
– Om tilknytning, blikkontakt og samspill
– Hvordan norske eksperter kom til å avvise biologisk slektskap som relevant for barns velferd
– Er biologisk slektskap irrelevant for menneskenes liv?
– Barnevernet – dessverre en skadevolder
2: Innhold, omfang, årsaker og mekanismer i barnevernets virksomhet
(Avsnittet 'Tilknytningsteori og andre forestillinger')
– "Sosial arv" er en fiksjon
**
Noen barnefaglige eksperter
26 august 2018 –
*