*
16 august 2015
Om tilknytning, blikkontakt og samspill
Av Marianne Haslev Skånland
En forelder skrev nylig i Forum Redd Våre Barn et innlegg som inneholder treffende beskrivelser, både av hvordan barnevernsfolk resonnerer og argumenterer omkring sine yndlingsbegreper, og av hvordan barns virkelige behov kommer til uttrykk. Han kalte sitt innlegg: Hva er en far?
Jeg vil gjerne forsøke meg på et mulig svar på dette. Jeg må gå en liten omvei om vitenskap og noe annet som utgir seg for vitenskap.
"Blikkontakt" og "samspill" er ledd i "tilknytningsteorien", som jeg anser er omtrent det farligste av alt det kvakksalveriet psykologi og barnevern har kastet seg på. Det gir dem nærmest ubegrenset makt til å tvinge igjennom meningsløs mishandling av familier under foregivende av at det er vitenskapelig riktig.
Sentrale forestillinger er å finne hos legen John Bowlby, som var velmenende nok og faktisk har funnet ut og hevdet en del fornuftige ting, men som var psykoanalytiker.
Oppfatningen at blikkontakt er avgjørende for et barns "tilknytning" er basert på en antagelse om at mennesker er som sauer, geiter, kuer, hvor det er vanlig at mor og nyfødt avkom ser hverandre i øynene direkte etter fødselen. I våre dager har dette gjort sitt inntog på våre fødeavdelinger, jordmødre og sykepleiere opplæres til å tro at det er nødvendig for moren og det nyfødte barnet å stirre på hverandre for å legge grunnlag for tilknytning.
Det er imidlertid et feilresonnement. Det er særlig blant dyr som lever i tette flokker at det fins adferd som spesielt gjør bekreftelsen av hvilket barn som er barn av hvilken mor lettere: de lukter på hverandre, smaker (moren slikker det nyfødte barnet, barnet suger melk av moren), hører hverandres stemme, og ser hverandre. Mennesker har historisk sett ikke levet under slike forhold, men under forhold hvor det ikke er noen fare for forveksling. Moderne fødeavdelinger på sykehus er det nærmeste vi kommer slike forhold, men de er jo av ny dato og har ikke påvirket vår biologiske utvikling av instinkter og følelser. I dyregrupper som lever meget tett, som flaggermus, oppstår det en del feil-identifikasjoner, med det er egentlig påfallende hvor få – langt færre enn det ville ha vært hvis det var likegyldig hvilke voksne omsorgspersoner som tok seg av barn.
*
Veterinæren James Herriot (pseudonym) skrev utover på 1970-tallet en serie bøker med gode beretninger fra sin dyrlegepraksis i Yorkshire. På side 160-61 i den første av dem, If only they could talk (Hvis de bare kunne snakke), Pan Books 1970, fins følgende lille beskrivelse av sauer og deres lam (min oversettelse):
Hendelsene kommer tilbake: en iskald kveld da jeg hadde gitt fødselshjelp til tvillinglam på en vindblåst åsside; lammene som ristet på hodet nesten som i krampe; så i løpet av få minutter kom én av dem seg på bena og satte kursen mot juret, mens den andre fulgte målbevisst etter på knærne.
Gjeteren, med sitt rødmussede, værbitte ansikt nesten dekket av den tykke jakken som innhyllet ham opp til ørene, klukklo langsomt. 'Hvordan i all verden vet de det?'
Han hadde sett det hende tusenvis av ganger og han undret seg fortsatt. Det gjør jeg også.
Og et annet minne om to hundre lam i en låve en varm ettermiddag. Vi vaksinerte dem mot en nyresykdom (pulpy kidney), og det var umulig å snakke sammen på grunn av koret av lammenes lyse stemmer som protesterte, og den vedholdende, dype bææ-ingen fra nesten hundre søyer som urolig møllet rundt utenfor. Jeg kunne ikke fatte hvordan disse søyene noen gang skulle få skilt ut sine egne familier fra massen av nærmest identiske små vesener. Det ville ta timer.
Det tok omtrent femogtyve sekunder. Da vi var ferdig med injeksjonene, åpnet vi låvedørene, og lammene som fosset ut ble møtt av en samlet strøm av bestyrtede mødre. Først var lyden øredøvende, men den døde hurtig bort bortsett fra ett og annet brek når de siste på vidvanke ble samlet opp. Så, pent i par, trottet flokken av gårde til beitemarken.
*
Det viktige ved at de som er biologisk mor og barn holder sammen, ligger i at de evolusjonært har utviklet følelser som gjør at det er hos egne biologiske foreldre unge har overlegent størst sjanser til å bli godt tatt vare på, jf avsnittet 7. Forklaringen i
Barnemishandling som barnevernsmyndighetene ikke ønsker å kjenne til - 2
Vold mot stebarn kontra biologiske barn: Daly & Wilsons forskning
Så samhørighet – tilknytning – mellom barn og egne foreldre er ikke uviktig. Den skapes ikke ved å være sammen, den er der på biologisk grunn. Men det er stor forskjell mellom dyrearter i hvordan samhørigheten – tilknytningen – bekreftes, befestes, styrkes.
For å svare på spørsmålet "Hva er en far?" kunne man derfor kanskje starte med å forandre spørsmålet litt, til: "Hva er det som er viktig ved å være barnas egen far og mor?" Og et forslagsvis svar på det er: Det er viktig å være der, være nær barna, være tilgjengelig, slik at barnas instinktive følelser blir tilfredsstillet: deres tilbøyelighet til å søke til akkurat disse voksne, sine egne foreldre, for mat, kommunikasjon, svar på spørsmål, følelse av ro og trygghet, tilflukt når de føler seg truet, usikre, ulykkelige i omgivelsene. Denne naturlige tilknytningen er der, foreldre trenger ikke å lære av "barnefaglig" personale hvordan den skal "skapes", personale som isteden hindrer tilknytningens naturlige eksistens og utfoldelse. Tilknytningen mellom familiemedlemmene trenger å få eksistere i fred.
Tilknytningsteori må ansees som en ren avsporing, og praktiseres ikke engang logisk sammenhengende av barnevern-psykobabbel-kretser som sverger til det. De fjerner barn fra foreldre som de hevder barnet "ikke er tilknyttet", men hevder barnet er så til de grader "tilknyttet" fosterpersoner hvor barnet har vært et års tid. – Vel vel, vårt folk får den "vitenskap", de "barnefaglige eksperter" og de politiske beslutningstagere vi fortjener.
*
Resonnementet …. gir en evolusjonær-genetisk forklaring på hvorfor foreldre føler at de må ha sine barn hos seg og hvorfor barna føler at de må være hos sine egne foreldrene og søker å være nær dem når verden utenfor er usikker, truende, vond eller vanskelig. Jeg kjenner heller ikke til noe annet brukbart forsøk i forskningslitteraturen på å forklare denne adferden. Hvis barn og foreldre ikke hadde et instinkt til å søke sammen og holde sammen, ville foreldrene ikke kunnet gi omsorg og beskyttelse i praksis og barna ville ikke kunnet få den, og ville da stå langt mere utsatt for verdens farer. En nærmest selvfølgelig prioritering av familiesamhold er derfor høyst rasjonell.
fra avsnittet Familie versus andre konstellasjoner
og
Nå er verdien av naturgitte bånd under press fra sosio-psykologiske grupper som livnærer seg av å konstruere "familier" for barn og alskens "aktivitet" for å skape "relasjoner" mellom barn og alle andre i disse kunstige grupperingene. Og ikke å forglemme: livnærer seg av å konstruere bisarre forklaringer på hvorfor alt det sosio-psykologiske "arbeidet" med barn ikke fungerer som deres teorier prediker. Det er på tide at familiene begynner å heve røsten mot disse "barnefaglige" kadrene med sine forfeilede spekulasjoner og filosofier. De som forstår hva familien som naturbasert enhet har å si for barn og dermed for samfunnet, blir sikkert mer skolerte og innsiktsfulle etter hvert og gjør seg kraftigere gjeldende. Da blir det forhåpentlig satt en stopper for at det brukes milliarder på stadig mere kvasi-forskning om "miljøets" betydning og barns "tilknytning", og enda flere milliarder på å "arbeide" med barn som miljø-deterministene har berøvet deres egen familie.
fra avsnittet Tidsånden i
Er biologisk slektskap irrelevant for menneskenes liv?
*
Ett av utslagene av sosial-deterministisk tenkning er et populært dogme i vår tids sosiale arbeid: at familien er en såkalt sosial konstruksjon - altså en arbitrær sammenføring av hvilke som helst individer, uten noen naturlig basis for at akkurat foreldre og deres egne barn er de som holder sammen i en familie. De som tror på dette dogmet, mener også i forlengelsen at familieliv er aktivitet hvor deltagerne spiller sosiale roller; man er ikke mor, far eller barn, man agerer i rollen som det. Ideologien prediker at biologisk slektskap er uten betydning. (En variant hevder at også kjønnstilhørighet kun er en sosialt pådyttet rolle. Denne oppfatningen ser ut til å ha tatt genetisk og hormonelt avvikende individer som bevis, hvilket har gitt dystre resultater.) Såkalt "tilknytningsteori" er en utforming av disse populære spekulasjonene av sosial-deterministisk type.
fra avsnittet 8. Daly og Wilson mot sosialfagenes representanter i
Barnemishandling som barnevernsmyndighetene ikke ønsker å kjenne til - 2
Vold mot stebarn kontra biologiske barn: Daly & Wilsons forskning
*
Tilknytningsteori, freudianisme og meget annet tankegods i barnevernskretser er troskyldig primitiv behaviorisme, en deterministisk og mekanistisk miljøtro, men aktørene er ikke klar over dette og kjenner ikke til den kritikk av slike oppfatninger i sosialvitenskapene som forlengst foreligger. Det å være barn og foreldre er ikke sosialt konstruerte roller. Korrelasjonen mellom sykelighet, kriminalitet, generell asosialitet, med det å ha vært tatt vekk fra sine foreldre, er påfallende; det kommer klart frem i alle undersøkelser av slike forhold (26). Biologiske foreldres og barns lidelse og adferd hvis de skilles ad viser nettopp at tilknytningsteori er en avsporing. Den kan ikke forklare hvorfor både adopterte og fosterbarn i stort antall intenst søker tilbake til sine egne. Det er ikke nok å "kjenne sine røtter", man vil leve nær dem. Samhørighets-instinktet er utviklet gjennom evolusjonen og ytrer seg gjennom meget dype følelser og reaksjoner. Mens par-forhold, som er det nærmeste ikke-biologiske forhold som eksisterer mellom individer, oppløses i stort antall og trenger sterke sanksjoner og konkret interesse-fellesskap for å bestå, er antallet forhold foreldre-barn hvor disse skiller lag tilsvarende fiendtlige eller likegyldige overfor hverandre, forsvinnende i sammenligning. Barnevernere, som er preget av en klippetro på miljøets betydning, er blinde for betydningen av å vokse opp i sitt eget biologiske miljø.
fra avsnittet Tilknytningsteori og andre forestillinger i
Barnevernet – dessverre en skadevolder
2: Innhold, omfang, årsaker og mekanismer i barnevernets virksomhet
*
Statistikk og barnevern
Høsten 1995 –
Skal foreldre og andre slektninger "vurderes" som om de søker jobb?
April 2003
Det offentliges behandling av barn!
29 april 2005
*