*
Bergen
13 november 2011
Marianne Haslev Skånland:
"Sosial arv" er en fiksjon
"Den sosiale arv" er spesielt populær i Danmark de senere år. Det blir forsøkt anvendt når sosial-psykologiske kretser vil forsøke å forklare blant annet at deres egne familie-manipulerende aksjoner ikke har gode resulater for barn. Begrepet svarer ikke til noe som helst i virkeligheten. Grunnen er at det er deterministisk.
Det er sprunget ut av de moderne sosialvitenskapenes (i særdeleshet sosiologi og psykologi) sørgeligste sider: stormannsgale, primitive, overforenklede spekulasjoner om at man skal kunne overskue og styre mennesker med enkle stimulus-respons-teknikker - tro på at mennesker er mekaniske dukker som reagerer lovmessig på det ytre miljø - samt manglende krav til hypotese, avkreftbarhet, metode og resonnement, krav som må stilles hvis det man gjør skal bli vitenskapelig, altså holdbart.
Vitenskapshistorisk: Man fikk etter hvert slått tilbake biologisk determinisme (kjent som "biologisme": mystiske, biologiske forestillinger fra 1800-tallets ledende biologi, som blant annet nazistene trodde fast på, men som også var almen oppfatning i hele Europas vitenskapelige miljø (meget godt dokumentert i Daniel Gasman (2004): The Scientific Origins of National Socialism, ISBN 978-0-7658-0581-2)). Men disse forestillinger ble dessverre ikke avløst av en realistisk oppfatning av livets kompleksitet av både tilfeldigheter og levende veseners egen vilje, egne vurderinger og valg, men av en (sosial)miljødeterminisme: en tro på at mennesket er et biologisk sett nærmest ubeskrevet blad og at miljøet på enkel, mekanisk vis former alt mennesker gjør, tror og føler.
Sosialvesenet - her det danske barnevernet - dekker seg bak sånne idéer om sosial "arv" fra foreldrene/familien når de skal "forklare" sin fallitt. De legger med andre ord alltid skylden på foreldrene, uansett. De anvender denne "forklaringen" også når det gjelder barn de tar fra foreldrene ved fødselen! Går det derimot bra med barn, tillegger de seg selv æren. Denne idéen om sosial arv forklarer ingen ting. Det er kun en påstand, basert på en viss statistisk sammenheng. Men heller ikke denne er særlig sterk, se for eksempel:
Åge Simonsen (1996 / 2007): "Barnevern og narkomane"
Der kommer, og har lenge kommet, fremragende forskning fra det danske Socialforskningsinstituttet. Men både forskerne der som utfører nærmest mønstergyldige undersøkelser, og alle aktører som skal bruke resultatene, unnlater å gå til ondets rot: visse av deres egne grunnleggende forestillinger, som aldri gjøres til gjenstand for en virkelig granskning, og aktørenes grunnleggende påstander, som er usanne, og som heller ikke granskes. La meg nevne noen få av disse - påstander først og forestillinger deretter:
1)
Det er rett og slett ikke sant at alle de tusener av barn som berøves sin familie, lider under vanskjøtsel eller overgrep slik at de må berøves sin familie. Det er usanne påstander fra en overdimensjonert sektor av sosialarbeidere, psykologer, sosiallærere, miljøarbeidere, og mottagere av plasserte barn/unge: personale i institusjoner, fosterhjem og annet. De barn som er utsatt for reell mishandling av sine foreldre, utgjør et meget lite antall av alle som taes. Dette viser seg også gjennom sosialvesenets begrunnelser: Man tar barn med vage påstander om at foreldrene "ikke ser barnet", "setter sine egne behov foran barnets", "tilværelsen hos foreldrene vil føre til en skjev-utvikling hos barnet". I de få tilfeller hvor barna virkelig ikke kan bo hjemme, jager sosialvesenet bort også besteforeldre og annen slekt og hindrer barnets fri omgang med hele familien, og sosial-aktørene tar selv total makt over barnet, til stor skade for barnet.
2)
Det er slett ikke sant at alle familier hvor sosialvesenet utreder eller griper inn, behøver hjelp. Det er sosialvesenets pågang og inngripen de aller fleste trenger hjelp mot. Noen trenger kanskje økonomisk assistanse, og noen trenger hjelp mot vanskelige forhold på skolen eller i barnehagen, men selv uten dette klarer barn og foreldre seg brukbart hvis de får beholde sin autonomi.
3)
Det er slett ikke sannferdige, dyptgående og kompetente bedømmelser som vanligvis ligger til grunn for fjerningen av barn fra deres familier. Det er tvert imot sjelden at det er slik.
"5. Etterord
For en person med akademisk utdannelse, som er trenet i vitenskapsteoretiske og vitenskapskritiske vurderinger og logisk tenkning, er det begredelig å lese saksdokument fra barnevernssaker, hvor tilfeldige synsinger, selvmotsigelser, uklar og upresis språkbruk, feilaktig og ugyldig bruk av teori, ulogiske resonnement og mangel på mothypoteser er regelen snarere enn unntaket."
( fra Åge Simonsen (2003): Håndbok for klientutvalg og barnevernsofre )
Mengden av undermålig saksfremstilling og saksbehandling fra sosialvesenets side får man lett innblikk i når de rammede familiene publiserer sakene sine, med full dokumentasjon av hvordan sosialvesenet har gått frem. Myndighetene prøver jevnlig å skremme eller true familiene til taushet, men har ennå ikke klart å gjøre det totalt ulovlig å gjøre sin egen sak kjent, skjønt de prøver det.
4)
Det er ikke sant at barna normalt får bedre forhold når de interneres i fosterhjem eller på institusjoner, tvert imot. Et av de beste bevis på dette er mengden av barn og unge som forsøker å flykte, oftest hjem til sin familie. Et annet er den mengden av mishandling, overgrep, kriminalitet og dårlig miljø disse plasseringsstedene er arnested for. En del av dette slipper fra tid til annen ut, trass i at sosialvesenet gjør sitt beste for å skjule det. Her er typiske resultater av "plasserings"industriens aktiviteter:
• manglende opplevelse av lykke og mening under oppveksten, fordi barnet ikke får leve sammen med dem det har en naturgitt, gjensidig kjærlighet til og samhørighetsfølelse med,
• manglende deltakelse i slektens familieliv, med høytidsdager og begivenheter som gir fellesskap og naturlig basis for eget familieliv,
• manglende familie- og slektssamhørighet i voksen alder,
• skilsmisse og annen oppløsning av egen stiftet familie,
• aksjoner fra barnevernet som fjerner deres egne barn,
• å bli utsatt for mishandling og overgrep i fosterhjem / institusjon,
• dårlig utdannelse,
• arbeidsløshet,
• hjemløshet,
• tidlig uføretrygding,
• fysisk og psykisk sykdom,
• tidlig død, blant annet gjennom selvmord,
• alkoholmisbruk og stoffmisbruk,
• kriminalitet og fengselsstraff,
• generell opplevelse av mistilpasning og fiendtlighet overfor samfunnet
( fra "Politisk program for barnevern på lokalplan" )
*
En viktig NIBR-rapport (Norsk institutt for by- og regionforskning) viser 8 ganger høyere selvmordsfrekvens hos norske barnevernsbarn enn hos normalbefolkningen:
Lars B. Kristofersen (2005)
Barnevernbarnas helse. Uførhet og dødelighet i perioden 1990-2002
NIBR-rapport 2005:12
*
Psykiater Ellen Kjelsberg (1999): A Long-term Follow-up Study of Adolescent Psychiatric Inpatients (Oslo: Centre for Child and Adolescent Psychiatry, Department Group of Psychiatry, University of Oslo. ISBN 82-91049-18-1) er en klar og god samling artikler om undersøkelse av senere livsløp for ca 1000 ungdommer som hadde vært igjennom behandling ved Statens Senter for Barne- og Ungdomspsykiatri. Bare ca 23 % klarte seg gjennom de påfølgende 15-30 år uten enten å være kommet i fengsel, og/eller være blitt uføretrygdet, og/eller være død, blant annet gjennom selvmord.
(Ikke å undres på at "behandlingen" ikke hatt noe som helst positivt resultat, ettersom -1: reell diagnose ser ut til å ha manglet - man har f.eks rutinemessig "testet" dem med Rorschach-test (kvakksalveri, se Lennart Sjöberg: "Rättssäkerheten hotas av en bläckplump") og -2: behandlingen blant annet har vært fosterhjem.)
Artikler på norsk om studien fins i "Over 50% av ungdommene som er behandlet ved Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri ble kriminelle"
*
Ytterligere noen referanser til samme typer forhold og uvitenheten om dem finnes for eksempel i "Kommuneøkonomi og barnevern" og "Usannferdig og villedende om rusmisbruk fra fagsjef i Troms".
5)
Det er en vrangforestilling, basert på idéene om "sosial arv" (miljødeterminisme), at man kan konstruere nye familier for barn hvis virkelige familier sprenges av sosialvesenet. De fleste av oss er imot tvangs-ekteskap, og har reservasjoner også mot arrangerte ekteskap, nettopp fordi de svært ofte har tvangs-karakter. Derimot er man sosial-entusiastisk for tvangsfamilier ?
6)
Det røber en manglende forståelse for biologi når man snakker i vei om barnets miljø og ignorerer barnets følelser. Barns følelser av samhørighet med sine egne foreldre og øvrig familie er dyp, den er evolusjons-biologisk og evolusjons-psykologisk fundert, og kan ikke ødelegges uten nærmest fatale konsekvenser for barnet. Det er skjendingen av barnas, så vel som foreldrenes, gjensidige og uerstattelige kjærlighet, som skaper de sørgelige resultater.
"Er biologisk slektskap irrelevant for menneskenes liv?"
har en del kommentarer og referanser til viktig lesestoff.
Å heve seg "over sitt miljø", klare seg bedre enn sine foreldre, er tvert imot lettere for barna hvis de har frihet til å være hos foreldrene, elske dem, forstå dem, hjelpe dem så vel som motta hjelp fra dem - holde sammen med sine kjære samtidig som de kan se alternativer til å være og gjøre akkurat det samme som foreldrene.
* * * *
Sosialvesenet i alle land som bygger ut sin sosialsektor og kliniske psykologi er meget ensartet: miljøtro, overforenklet, deterministisk syn på mennesker og samfunn, manglende respekt for andres selvbestemmelsesrett, manglende forståelse av hva frihet har å si for menneskers (også for barns) velbefinnende og handlemåte. Norden er nok, i aktivitetens omfang, helt i tet, hvilket trolig henger sammen med ideologien om velferdsstaten som et vennligsinnet, ubetinget gode. I Danmark har det gjennom flere år nå være særlig populært å snakke om "sosial arv" som noe som på én gang skal overvinnes og samtidig skal forklare elendige resultater. I Sverige og Norge ordlegger man seg ofte noe anderledes, men handlemåten og den klare og uttrykte ideologi hos sosialvesenet er omtrent like destruktiv og omtrent like omfattende i hele Skandinavia, aller verst i Sverige. Jeg har også fått rapportert at Finland er ille og at Island og Færøyene driver på på samme vis, men sproglige hindringer gjør at jeg ikke lett kan følge med der.
Man bør kanskje lese det danske Socialforskningsinstituttets svært opplysende undersøkelser, legge den politisk korrekte ideologi på hyllen og reflektere fordomsfritt over hva de dokumenterte resultater bør føre til av praktisk politikk? Dertil kan man fremdeles med utbytte lese om Bohman/Sigvardsson-undersøkelsene i Sverige, begynn gjerne her:
"Bohman & Sigvardsson: et prospektivt longitudinelt studie av barn registrert for adopsjon"
Sverre Kvilhaug (2000): "Barnevernet i Norge – Befringutvalget"
Vinnerljungs studier er omfattende, se særlig
Bo Vinnerljung (1996): Fosterbarn som vuxna
Lund Studies in Social Welfare XIII
Lund: Arkiv förlag. ISBN 91-7924-091-7
Blant annet har han sammenlignet barn som ble fjernet fra foreldrene med deres egne søsken som ble værende hjemme:
"Fosterbarn och deras syskon"
(Merk gutten som var berøvet sine foreldre på basis av fullstendig gal og overfladisk bedømmelse fra sosialvesenets side, og den voksne kvinnen som sier om sin tidligere fosterhjemsplasserte søster: "Nu när vi träffas är det hon som är avundsjuk på mig och säger att jag i alla fall fick vara hos min egen mor".)
*
Et sitat og et utsnitt kan være opplysende til slutt:
Fra
Vinnerljungs Fosterbarn som vuxna:
"Men ett av vårdformens grundläggande problem är att den har svårt att ge just stabilitet, både "objektivt" ..... och som en upplevelse till fosterbarnen." (s 90);
"Alla studier visar likartade eller sämre [dårligere] resultat för fosterbarnen när de jämförs med hemmaboende barn från riskgrupper eller liknande. .... Sammanfattningsvis: vissa variationer finns men ingen har funnit att fosterbarnen klarat sig bättre." (s 78).
Fra
Håkan Jönson (1995): Sammanbrott i familjehem
Stockholm; Socialstyrelsen. ISBN 91-7201-021-5
Socialstyrelsen undersøkte 189 fosterhjemsplasseringer i Sverige ("familjehem" betyr fosterhjem). Av disse resulterte 44 % i sammenbrudd, det vil si avslutning av fosterhjemsplasseringen før sosialvesenet ønsket (s 26), og andre, internasjonale studier Jönson viser til har lignende prosenter (s 12-13). De to dominerende faktorer er at fosterhjemmet ikke greier barnet (35%), og at barnet rømmer, nekter å vende tilbake, flytter hjem til sin biologiske familie (35%). Ved 8% av sammenbruddene var utløsende årsak mishandling/overgrep mot fosterbarnet i fosterhjemmet og andre misforhold der (s 42). Plasseringer av fosterbarn hos slekt resulterte i 26% sammenbrudd, hos ikke-slekt i 47% (s 35).
*
(Jeg har tidligere nevnt mangelen på klarhet mht hva man mener med "sosial arv" i et innlegg på rbv i februar 2006: "Hva er 'barnets beste' og 'sosial arv' ?" Tråden har flere kommentar-innlegg.)
*