*
25 januar 2025
Uriktige påstander mot foreldre igjen
Münchausen-beskyldninger er dessverre ved liv fortsatt!
Av Marianne Haslev Skånland
Vi er inne i en periode med uro over mishandling av barn. Samtidig med at blikket rettes mot forhold på institusjoner hvor barn og ungdom plasseres, avtar ikke troen på at de selvsagt er ille, de foreldrene som barn tas fra. Et elementært spørsmål unngås:
De profesjoner og administrative etater som i årevis ikke har maktet å sørge for at barn har det godt og utvikler seg gunstig og lykkelig der hvor det offentlige plasserer dem, har de vært mere pålitelige og kompetente i sine vurderinger om foreldrene som barna fjernes fra? Var foreldrene så ille og skadelige at det ikke er tvil om at barna måtte reddes fra dem?
En 'diagnose' rettet mot foreldre dukker opp igjen
For noen dager siden ble det publisert en såkalt fagartikkel:
Richard M. Piech og Karoline Haugen-Haugland:
Samarbeidet mellom helse og barnevern må styrkes
Fontene, 20 januar 2025
Kjernen i artikkelen er forfatternes tro på diagnostisering av en type foreldre som hevdes å mishandle sine barn på 'medisinsk' vis. Slike foreldre sies å lide av en sykdom eller et syndrom, psykiatrisk i karakter, kalt 'Münchausens syndrom ved stedfortreder' (engelsk 'Münchausen syndrome by proxy'), og motivet hevdes å være at foreldrene gjennom å gjøre barna syke vil tiltrekke seg oppmerksomhet og sympati selv.
Men før man fordyper seg i ovennevnte artikkels forslag om hvordan 'medisinsk' barnemishandling bør bekjempes, kan det være nyttig å se på hva denne diagnosen har forårsaket og kritikken av den tidligere.
For den er ikke ny. Allerede for 30 år siden var teorien om Münchausen-by-proxy kjent og kritisert som en upålitelig diagnose, en spekulasjon uten feste i virkeligheten: en kvakksalver-diagnose. Den var blitt brukt i tallrike tilfeller, både for å begrunne fjerning av barn fra deres foreldre, og som påstand i straffesaker, de mest alvorlige der hvor barna var døde, noen av dem i krybbedød.
Et nettsted med svært mye informasjon er stort sett udatert, men har eksistert siden 1990-tallet:
M.A.M.A. – Mothers Against Munchausen Syndrome By Proxy Allegations
I 2002 ble det avsagt to dommer ved Den Europeiske Menneskerettsdomstol hvor hhv Storbritannia og Nederland ble dømt for å ha krenket familier gjennom at sosial- og delvis helsevesenet hadde hevdet ukritisk at mødrene led av Münchausen-by-proxy og hadde skadet sine barn:
P., C. and S. v. The United Kingdom
Strasbourg, ECtHR, 16 July 2002 / 16 October 2002
Venema v. the Netherlands
Strasbourg, ECtHR, Judgment 17 December 2002 / 17 March 2003
Jeg skrev selv litt om det i 2004-2005:
Barnemishandling som barnevernsmyndighetene ikke ønsker å kjenne til – 1:
Diagnosen “Münchausen syndrome by proxy” (MSbP) – Münchausens syndrom ved stedfortreder – er svindel
MHS's hjemmeside, 29 desember 2004
Men jeg var jo ikke alene eller den første som tok det opp. 10 år tidligere hadde Münchausen-påstander forlengst nådd Norge og var i omløp i barnevernssaker. En aktuell situasjon var der hvor foreldre ikke var fornøyd med en leges diagnose fordi de ikke fikk hjelp til sitt barn som de mente var sykt, og søkte andre leger for alternative syn. (Det het seg at de løp fra lege til lege.) I 1995 var ble diagnosen nevnt i Hagen og Alvheims stortingsforslag
Dokument.nr. 8:17 (1995-1996)
Forslag fra stortingsrepresentantene Carl I. Hagen og John Alvheim om tiltak for å gjenopprette tilliten til et barnevern i tillitskrise
Stortinget, 6 desember 1995
Stortingsforslaget sier på s 15, bildenummer 38: "Spesielt ofte finner man at det er foreldre til MBD-barn som mistenkeliggjøres for å sykeliggjøre barna sine. Det kan tenkes at det de gjør, er å stå på for dem."
Diagnosen har særlig vært rettet mot kvinner, og er derfor ikke sjelden dukket opp som argument og beskyldning i barnefordelingssaker, jf
To uheldige punkter i en høringsuttalelse fra Foreningen 2 Foreldre (F2F)
MHS's hjemmeside, 6 januar 2005
Selvsagt finnes det foreldre som mishandler sine barn, og noen som gjør det ved feilaktig medisinering eller 'behandling'. Det har imidlertid ikke lykkes dem som tror det finnes en spesiell tilstand hos barnemishandleren som sykelig ønsker å gjøre seg interessant, å finne noen evidens for at det er tilfelle. Derimot har slik diagnostisering beviselig ført til svært mange tragisk ødelagte familier, fordi den legger til rette for at man også påstår barnemishandling der det ikke har funnet sted.
Piech og Haugen-Haugland fremhever 'fagpersoner'
"Samarbeidet mellom helse og barnevern må styrkes" opplyses å være skrevet med stipend fra FO (Fellesorganisasjonen, som organiserer barnevernspedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferd). Forfatterne er hhv psykolog tilknyttet Universitetet i Stavanger og barnevernsarbeider ved barnevernet i Sandnes.
Det er derfor ikke så overraskende at artikkelen fremhever fagpersonale i barnevern og medisin som dem de mener selvsagt både har innsikt og tar vare på 'barnets beste', uten noe tilløp til vurdering av disse fagfolkenes diagnostiseringer og handlemåte. Det uspesifiserte 'barnets beste' omtales fem ganger i artikkelen, og ivaretagelse av 'barnets beste' forsikres hver gang å utøves av fagpersonene når de står i strid med foreldrene.
Spesielt mener forfatterne at taushetsplikt hindrer arbeid for 'barnets beste', og oppfordrer til at denne svekkes:
"[Barnelegen] ... mener ... at lovverket må endres. Han sier at det i noen tilfeller oppleves som et lovverk for ‘barnets verste’. Eksempelvis mener han at det må gjøres noe med taushetsplikten som kan være til hinder for barnets beste."
"Samtidig minner legene om at det er avgjørende at prinsippet om barnets beste overgår taushetsplikten."
"Saksbehandlere i barnevernet sier at en egen prosedyre kunne vært nyttig for barnevernet i disse sakene. Den kunne inneholde en sjekkliste som setter barnets beste opp mot taushetsplikten, med relevante paragrafer om unntak fra taushetsplikten."
Her bør man imidlertid lese noe av det Bente Ohnstad og Mette Sønderskov har skrevet om taushetsplikten; se f.eks Hvem skal gripe inn når tilsynsmyndighetene ikke gjør det? og lenker under deres artikkel.
Det eksisterer heller ikke i sosiale og medisinske saker noen taushetsplikt med formål å beskytte myndigheter og myndighetsutøvere, kun en som beskytter privatpersoner som berøres av myndighetenes handlinger.
Piech og Haugen-Haugland glemmer også å minne om at faglig bruk av et argument om 'barnets beste' i så fall først og fremst krever en klar, fornuftig, og operativt testbar definisjon av hva dette er. Hvordan finner man ut hva som er til det beste for det individuelle barn man undersøker, hvis (a) barnet feilbehandles av foreldrene, og (b) hvis barnet ikke feilbehandles av foreldrene? Noen slik definisjon og utprøving finnes ikke for Münchausen-ved-stedfortreder.
Det mest fundamentale om diagnostisering og behandling mangler i Piech og Haugen-Hauglands artikkel: hvordan man må gjøre kritiske undersøkelser av egen tro, og foreta grundig etterprøving av egne oppfatninger og metodikk på ethvert tidspunkt både før og etter at man handler.
Nært samarbeid mellom fagetater
Artikkelen tar til orde for nært samarbeid mellom barnevern og medisinsk personale, med stadige møter og samtaler, slik at de kommer til å få tillit til hverandre:
"De forteller at barnevernstjenesten pleier å avholde instansmøter med andre tjenester, der en legger fram bekymringen og sjekker om det finnes en felles forståelse og en ’bekymringsallianse’. En slik allianse minsker tvil og styrker muligheten til handling. Dette er helt kritisk ved bekymring for alvorlig mishandling, da barnet eventuelt må akuttplasseres umiddelbart når foreldrene får formidlet bekymringen."
Dette er en beskrivelse av samarbeid som immuniserer både mot kritikk utenfra og mot refleksjon som kan føre til selvinnsikt. Det går jo også i retning av hemmelighold bak foreldres rygg.
Et par utsnitt fra Menneskrettsdomstolens dom mot Nederland, (lenket til ovenfor), kan være relevante når det gjelder en slik handlemåte som Piech og Haugen-Haugland foreslår:
§93 ... "The Court must however be satisfied that the national authorities were entitled to consider that there existed circumstances justifying the abrupt removal of the child from the care of its parents without any prior contact or consultation. In particular, it is for the respondent State to establish that a careful assessment of the impact of the proposed care measure on the parents and the child, as well as of the possible alternatives to the removal of the child from its family, was carried out prior to the implementation of a care measure".
§ 96. ... "In the Court's opinion, this justification, while it may be relevant, cannot of itself be considered sufficient to exclude Kimberley's parents from a proceure of immense personal importance to them, the less so having regard to the fact that Kimberly was in perfect safety in the days preceding the making of the provisional order."
En enighet mellom medisinsk personale og barnevern om at de er bekymret, kvalifiserer neppe som dokumentasjon av at det er nødvendig å holde foreldre i uvitenhet frem til umiddelbar fjerning av barnet.
Hva har diagnosen ført til?
Det er vanskelig å holde seg rolig og lavmælt når man ser denne artikkelen om Münchausen-ved-stedfortreder i lys av ting som har foregått over flere tiår.
Særlig kjent er britiske saker hvor mange familier er blitt sprengt og uskyldige er blitt fengslet. Våren 2003 nådde endelig disse sakene det britiske parlament, og det kom til opprør i et parlamentsmøte, løslatelse av fengslede, og forsøk på oppreisning/erstatning (jf min artikkel fra 2004, siste del).
Det finnes fortsatt svært mange informative artikler om det på nettet, og søk på "Münchausen" eller "Munchausen" bringer dem frem. Jeg har gitt referanser nederst til noen få som ikke er lenket til her i selve min artikkel. Særlig kjent er Sally Clarks skjebne. Også sakene til Trupti Patel og Angela Cannings er beskrevet i Wikipedia. Det dreiet seg om flere hundre saker (258 eller 297, ifølge artikler), og flere tusen barn som var grunnløst skilt fra sine foreldre og tvangs-bortadoptert. Det er ikke for sterkt sagt at det har vært en heksejakt: Cot death mothers: The witch hunt.
Riksadvokat Harriet Harman forsto også at det å ha tatt barna bort fra foreldrene på falsk grunnlag, selv i de sakene hvor det ikke var blitt ført straffesak mot dem, var en katastrofe. Og den var forårsaket av det britiske barnevernet. Da barneminister Margaret Hodge begynte arbeidet med hva som skulle skje med barna, ble barnevernssjefer urolige; de ville ikke ta opp gamle saker (Experts in the dock). Det ble ikke forsøkt å la de flere tusen barna komme tilbake til sine foreldre eller ihvertfall få et nært forhold til dem.
I Danmark var den britiske skandalen kjent i 2004:
Søren Friis Smith, barnepsykolog:
Dødelig moderkærlighed
BarnasRett, 13 juni 2004
Også i Norge:
NTB: Frikjent for barnedrap etter seks år i fengsel
Stavanger Aftenblad, 11 april 2005
Frikjent for å ha drept barna sine
Mor løslatt etter seks år.
Dagbladet, 12-13 april 2005
Frikjent for barnedrap
Donna Antony (31) satt seks år i fengsel for drap på sine egne barn. I dag ble hun frikjent.
Nettavisen, 11/12 mai 2005
Uskyldig dømt for å ha drept sine barn
BarnasRett, 13 juni 2004
En særs aktiv pådriver
Bestemte enkeltpersoner sto sentralt i å utvikle og anvende Münchausen-spekulasjonene. De viktigste var leger, men de ble sterkt backet opp fra barnevernskretser.
Først og fremst var det Sir Roy Meadow. Han var barnelege og professor ved St James University Hospital i Leeds, hvor han etter hvert ble leder av barneavdelingen. Münchausen-resonnementene var ikke hans oppfinnelse, men han ble meget ivrig, og var stadig brukt som eneste sakkyndig i saker hvor han påsto at flere barne-dødsfall i en familie bare kunne skyldes drap (Meadow's law). Da kompetente medisinske statistikere ble brakt inn i feltet, kunne de vise at Meadows bruk av statistikk var ukyndig og uvitenskapelig i alle ledd. Blant annet er det øket sannsynlighet for at hvis ett barn er død i krybbedød, kan også et annet barn med samme foreldre komme til å dø, av biologiske, naturlige grunner. "Despite having fundamental misunderstandings of statistics, he presented himself as an expert in the field." (Wikipedia, oppdatert 31 desember 2024.)
Meadow var blitt adlet for sitt arbeid, men da avsløringene kom, ble det også reist saker mot ham, og han ble fratatt sin legelisens (Sir Roy Meadow struck off by GMC). Mange tok ham i forsvar, og la f.eks skylden på The General Medical Council (Roy Meadow: the GMC's shame). Han klarte senere å få sin legebevilling tilbake, og engasjerte mennesker har referert minst to grunner til det: den ene er at feilene han hadde gjort, ikke ansåes alvorlige ("his errors did not amount to serious professional misconduct"), den andre at han hadde vitnet mot alle disse foreldrene i beste mening. (Begge disse kaster naturligvis lys over hva man i saker av stor alvorlighetsgrad unnlater å kreve av aktører som regner seg som profesjonelle.)
Flere andre 'eksperter' ble også tatt ved vingebenet, bl.a en annen barnelege og professor, David Southall. Han hadde gått frem angrepsvis på lignende måte som Meadow (Child abuse case parents tell of 17 years of anguish). Også om Southalls opptreden i saker av påstått mishandling fins det litteratur på nettet.
Fortsatt bruk av Münchausen-diagnosen
Trass i oppvasken i 2003-4 i England, og fyldig med kritikk i andre land også, har Münchausen-by-proxy likevel fortsatt å bli brukt som diagnose, og i flere land! Antagelig skyldes det at mange, også myndigheter, har mye å tjene på å nedtone slike alvorlige feilskjær i profesjoner. Man må også regne med slapphet hos myndighetene i å stanse alvorlige overgrep, når det krever at de griper inn kompetent i noe som foregår i autoriserte og tilsynelatende vitenskapelige kretser, særlig med tilknytning til psykiatrien.
BarnasRett.no har en liste over artikler om Münchausen-by-proxy fra ca 2004 til 2008: Münchausen-by-Proxy – sykdom eller svindel?
Men det er flere. Münchausen-diagnosen gir et skinn av vitenskapelighet i saker om barnemishandling. Den beskytter mot å måtte komme med håndfaste bevis. Noen leger som intervjues i 2024 ser ikke ut til å være det minste bekymret ved å tilrå at leger skal 'bli bedre' til å gjenkjenne sykdommen/syndromet:
Sarah Klein:
Doctors Need to Get Better at Recognizing Munchausen Syndrome by Proxy
Time USA, 18 April 2024
Ettersom hva som helst kan tas som symptom på at noen lider av Münchausen-by-proxy, kan de vel bli ganske farlige til å 'gjenkjenne'. Det er ganske påfallende at mens leger selv utdannes i rasjonell analyse av reelle symptomer og reelle forklaringer, kan de være ydmykt tillitsfulle overfor påstått kompetanse hos psyko-sosialt orientert barnevern, som om disse har en slags egen kompetanse til å gjennomskue løgn og bedømme folk?
Münchausen-troende hevder ofte at syndromet er sjeldent, og prøver vel samtidig å imponere med at de selv er spesielt utdannet til å avsløre det vi andre ikke oppfatter eller gjennomskuer. Piech og Haugen-Haugland mener barnevernet er dyktige til slikt:
"Barnevernstjenesten har blant annet i oppgave å avdekke omsorgssvikt og barnemishandling, dermed også medisinsk barnemishandling .......
.... Omvendt har barnevernet relasjonell kompetanse og informasjon om familiebakgrunn og forhold hjemme hos barnet. Den kompetansen trenger legene for å kunne slutte seg til at et barn muligvis er utsatt for medisinsk barnemishandling."
Men Münchausen-by-proxy er ingen sjelden tilstand eller lidelse. Den er ikke-eksisterende.
Medisinsk sektor må stoppe uvett
Så mye som ellers er kjent om innholdet av barnevernets vurderinger og resultatet av deres arbeid, burde det være på tide at den medisinske sektor selv sørger for å legge om den utdannelsen og opplæringen leger og sykepleiere får, slik at man får fjernet lærestoff som tillegger det eksisterende barnevern kunnskaper og innsikt. Man kan ikke vente at kreftene som styrer barnevernet vil gjøre det. Til det er uvederheftige diagnoser av forskjellig art altfor vanlige i barnevernsarbeid, fordi opplæringen i barnevern har en fremtredende plass for spekulativ psykologi og mangler oppmerksomhet om rettssikkerhet for barn og pårørende.
Piech og Haugen-Hauglands artikkel ender med en referanseliste. Den har artikler om Münchausen-by-proxy opp til 2022, uten at jeg av titlene kan se at noen av disse disse inneholder kritisk stoff (jeg har imidlertid ikke lest dem). De har ingen referanser til opprullingen i England i 2003-4.
Derimot refererer Piech og Haugen-Haugland til en artikkel av Roy Meadow fra 1977, men ikke til noe av kritikken mot ham eller til Münchausen-diagnosens historikk. Wikipedia-artikkelen om ham gir en lett innfallsport: den omtaler allerede i første setning hans skadelige rolle i gale dommer for drap.
Jeg vet ikke om jeg synes det er verst hvis de ikke kjenner til noe av den kritiske litteraturen, eller hvis de vet om den men ikke gjør lesere oppmerksom på den.
Uansett er det foruroligende hvis oppfatninger som dem som formidles i Piech og Haugen-Hauglands artikkel, uten motforestillinger kan spres og muligens praktiseres ved barnevernet i Sandnes og Universitetet i Stavanger.
**
Noen få ytterligere artikler om Münchausen-tragedien i Storbritannia:
Global experts slam cot death policy
BBC, 20 January 2004
Wider cot deaths review considered
BBC, 20 January 2004
What future for expert witnesses
BBC, 13 July 2005
– Professor's obsession with child deaths has robbed me of my little girl too
– Six women to have verdicts reviewed
(The Guardian), msbp.com, 12 – 14 June 2003
I fought for Sally Clark and other cot death mothers. I'm still haunted by their fate
The Guardian, 20 November 2021
*