*
6. desember 2010
Elefanten
Om en som er fjernet fra sin opprindelse – og som lengter
I min barndom fortalte min mor en historie fra for hundre år siden, visstnok sann, som hun hadde lest om:
En sirkusdirektør i England var fortvilet. Sirkusets elefant var blitt mannvond. Den var begynt å opptre aggressivt, den som tidligere hadde vært så snill. Og elefanten var verdifull. Direktøren hadde absolutt ikke penger til å kjøpe en ny, og tapet av elefant var ille for sirkuset.
Til slutt bestemte han seg for at elefanten måtte skytes. Og det ville han tjene penger på hvis han kunne, så han annonserte det som en ekstra "sirkus-forestilling", med inngangspenger. Brutalt? Ja. Kynisk? Ja. Råere enn det som daglig foregår innen deler av dyre-industriene i mange land? Neppe. Hva med dem som kom, nyfikne, for å se på – minner det om noe? Ja, om branner hvor skuelystne strømmer til. Om offentlige henrettelser av mennesker – det er ikke så mange hundre år siden det foregikk i våre egne land, og fremdeles er det folkeforlystelse i en lang rekke land vi ikke liker å sammenligne oss med.
Elefanten var ledet ut på plassen, innenfor en innhegning med solide sperringer. Men en fremmed kom løpende til sirkusdirektøren og forlangte å få gå inn til elefanten; han trodde han kunne hjelpe så den ikke behøvde å skytes. "Er De gal, mann?" "Nei, jeg tar selv ansvaret." Etter parlamentering ga direktøren seg, men fikk gjesten til å undertegne en erklæring hvor han skrev at han selv hadde bedt om å få gå inn, var blitt grundig advart om hvor farlig elefanten var, og tok det fulle ansvar.
Mannen gikk inn i innhegningen. Han begynte å snakke halvhøyt til elefanten. Den kom truende imot ham, men så stoppet den. Den lyttet, og deretter gikk den langsommere bort til ham, la hodet ned mot ham og snodde snabelen – forsiktig – rundt hans arm. Så utstøtte den noen halvhøye trumpetstøt som hørtes vemodige ut, og rugget seg fra høyre til venstre, høyre, venstre.
Elefanten og gjesten snakket mere sammen. Så gikk de rolig rundt i innhegningen, tett omslynget.
Ute av innhegningen igjen sa gjesten til sirkusdirektøren: "Nå vil den være snill i lange, lange tider. Den er vokst opp i India, i et miljø hvor elefanter gjør tungt arbeid sammen med mennesker som leder arbeidet. Den savner sitt hjemland, sitt hjem, og jeg snakket til den på hindustani, som den har vært vant til å høre, og som den forstår flere dusin ord av og husker godt. La den i det minste få besøk av noen fra sitt hjemland så ofte som mulig. Den lengter."
Gjesten tok så avskjed. Da den forundrede direktøren fikk summet seg til å se på den underskrevne erklæringen, så han at underskriften var "Rudyard Kipling".
Jeg glemmer aldri den vemodige historien og mine foreldres gode, varme stemmer.
Marianne Haslev Skånland
*
Innlegget har også stått i BarnasRetts gjestebok, 3. april 2005.
*