Menigfolk, intellektuelle, og rettsstaten
 
av Marianne Haslev Skånland, Bergen
 
-------
Artikkelen ble først publisert i BergensAvisen (BA) den 17 mars 2002. Den finnes også på Rettsnorge.
-------

 
 
Det har gjennom den siste tiden pågått to debatter tilsynelatende uten nevneverdig sammenheng:
 
I den ene har temaet vært om det var ut fra sunne vurderinger at en del norske kulturpersonligheter og intellektuelle tok til orde mot at USA besvarte angrepet på World Trade Center med nådeløse midler. Debatten tok en særlig interessant vending da det viste seg at USA på kort tid oppnådde nettopp det de intellektuelle hadde hevdet var uoppnåelig: At Taliban-regimet falt og at det i Afghanistan ble skapt en helt ny politisk situasjon. Latterliggjøringen av de intellektuelle har til tider gått så vidt at flere av dem har tatt det personlig fornærmelig opp.
 
Den andre debatten har dreiet seg om i hvilken grad den alminnelige kvinne og mann bør – for ikke å si åndelig formår – å fungere som jury-medlemmer ved behandlingen av alvorlige straffesaker. Her er det blitt stadig mer korrekt å hevde at folk uten høyere teoretisk utdannelse ikke formår å skille mellom rett og galt, og enda mindre mellom gode og dårlige beviser i en straffesak. I denne debatten er det ingen som griper ordet og påpeker at det vi reelt er vitne til, er en åpenlys forakt overfor for den alminnelige borgers dømmekraft. Aller minst fra intellektuelt hold har det vært noen trøst å hente.
 
Kontrastene mellom disse debattene er slående: Det fremstilles som dårlig folkeskikk å påpeke at flere intellektuelle i sine standpunkter om Afghanistan-krigen har stått som talspersoner for det rene sprøyt. Derimot å hevde at menigfolk som ikke nødvendigvis har debutert med en diktsamling på 75 sider, er enkle i sitt tankeliv, anses som en modig bragd. Dette er i tillegg holdninger som hevdes å gi rettsstaten rikere vekstvilkår. Vi ser konturene av et maktspill der aktørene opptrer i roller mer enn de fører argumenter: De intellektuelles rolle er å bli tatt alvorlig uansett hva de hevder. Hvis de blir gitt svar på tiltale, kan de alltids spille rollen som fornærmet. Menigfolks rolle er å finne seg i å bli fremstilt nærmest som tåper. Her kan det være grunn til å stille spørsmålet om det er slik at velutdannete og intellektuelle viser en slik overlegenhet i sin dømmekraft at de i størst mulig grad bør få overta hele rettshåndhevelsen i samfunnet.
 
Nettopp på dette siste punktet er det nok at den siste tidens to debatter har gitt grunn til ny ettertanke. Man beretter om ukyndige jury-kjennelser, men det er sjelden noen stiller tilsvarende spørsmål om kvaliteten av og grunnlaget for kjennelser og dommer som produseres av juridiske dommere og deres sakkyndige hjelpere. Bjugn-saken står fortsatt som et strålende eksempel på at en jury formår å skjære igjennom ødeleggende vås, og den juridiske administrator av samme sak (nå høyesterettsdommer) pluss det statlige etablissement som har "fulgt opp" saken, fortsatt som et klassisk eksempel på hva slags samfunn den intellektuelle ekspertise fører oss ut i.

 
*