*



11 oktober 2018




Falstadsenteret:
Etterlyser barnas historier
Ført i pennen av Gaute Ulvik Haugan, prosjektleder ved Falstadsenteret

Man kjenner deler av norsk skolehjemshistorie allerede, men det meste kommer fra myndighetene og voksne kilder. Nå skal skolehjemmene på Innherred studeres, og forskerne etterlyser barnas stemmer.



• • •
Artikkelen ble publisert av Falstadsenteret den 28 september 2018.

Den er også trykket i avisen Innherred, den 2 oktober 2018. I avisen fremgår det at beretningen er ført i pennen av Gaute Ulvik Haugan. Ved forespørsel ga Haugan sjenerøs tillatelse til at den kan trykkes opp her. Leseren anbefales likevel å klikke seg inn på originalen og andre artikler på Falstadsenterets nettsted.

Fremstillingen er spesielt verdifull fordi den gir slik en god historikk og verdifulle litteraturhenvisninger. Begge deler gir bedre forståelse enn en mer begrenset beskrivelse.
Marianne Haslev Skånland
• • •


I forbindelse med Forskningsdagene presenterte Falstadsenteret og Nord universitet onsdag kveld planene for det nye forskningsprosjektet omkring skole- og barnehjemshistorien på Innherred. I et godt besøkt Levanger bibliotek etterlyste forskerne og historikerne nye kilder til den omdiskuterte historien.
Falstadsenterets egen filosof, Eirik Julius Risberg, dro opp linjene i samfunnets tilnærming til fattige og hjemløse eller vergeløse barn fra middelalderen til andre verdenskrig. Det var i forbindelse med den industrielle revolusjon at samfunnet endret seg såpass, både demografisk og moralsk, at man begynte å snu på tankene om barneoppdragelse.

•  Plutselig og ekstrem folkevekst i byene førte til tydeligere klasseskille og en veldig vekst i fattigdom og nød. Kriminaliteten skjøt i været og man så stadig oftere tiggende barn og unge småkriminelle, sier Risberg.


En filantropisk (nestekjærlig) bevegelse startet i Tyskland og England, og spredte seg etter hvert til Norden. I Norge var foreningen «De Nødlidendes Venner» i Trondheim blant de som var tidligst ute.

•  Samtidig vokser et nytt pedagogisk ideal fram. Nå skal man ikke lenger tukte og straffe barn i oppdragelsen, men redde dem fra moralsk forfall. Barneredningen var forløperen til dagens barnevern, sier han.


Den første anstalten i Norge ble etablert i Kristiania i 1841. På Innherred ble det etablert minst fem slike skole- og barnehjem – på Rostad og Sundnes i Inderøy, Røstad og Røstadlia i Levanger og Falstad på Ekne. «Falstad oppdragelsesanstalt for vanartede gutter» ble etablert i 1895. Blant giverne er Trondhjems sparebank og Trondhjems brændevinssamlag.

Skole- og barnehjemmene legges gjerne landlig til, og brorparten på øde øyer – slik som Bastøy i Oslofjorden. Barna skal bygges opp ved fysisk landbruksarbeid. Enkelte mener man ønsket å skjerme dem fra samfunnets umoral, og samfunnet fra de forfalne barna. Falstad skolehjem ble lenge sett på som en mønsteranstalt fordi de ønsket å inkludere barna i lokalsamfunnet. Man ønsket å skape et «hjem» for barna og tilby dem oppdragelse og utdanning. Det skulle ikke bare være omsorg, men også forebyggende på lang sikt – og et motstykke til kriminalomsorgens innsats.

•  Man skulle bygge hederlige borgere av barna. Men hva var hederlig? Hva var egentlig disse idealene samfunnet styrte etter, spør historieprofessor Hilde Gunn Slottemo ved Nord Universitet.


Slottemo har også en professor 2-stilling ved Falstadsenteret, nettopp for å forske på skolehjemshistorien. Senteret har så langt forsket grundig på årene med nazistisk fangeleir, og skal altså nå ta for seg perioden fra etableringen til nazistene okkuperte skolehjemmet på Ekne til andre formål.

•  På slutten av 1800-tallet og tidlig 1900-tall skjer det store endringer i norsk velferdspolitikk, og det legges fram en rekke nye lover som skal gi barn en god oppvekst. Samtidig er det delte oppfatninger om hva disse endringene egentlig kom av. Én av teoriene er at det ikke skjer av hensyn til barna, men av hensyn til samfunnet. Enkelte forskere hevder at det var samfunnet som måtte beskyttes mot de moralsk falne barna. Det var altså ikke barnevern, men samfunnsvern, sier Slottemo.


Slottemo og kollegaene ønsker seg nå nye kilder til forskningsprosjektet. Hittil har forskerne i hovedsak støttet seg til offentlige kilder, og opplysninger fra bestyrelsen ved skolehjemmene. Nå etterlyser de barnas historier.

•  Vi ønsker å finne ut om de trønderske skole- og barnehjemmene klarte å leve opp til idealene. Da må vi finne ut mer om barna. Hvem var de, hvor kom de fra, hvor ble det av dem? Det er en omfattende oppgave å følge dokumentspor på barn fra fødsel til død – gjennom navnelister fra skolehjemmet, til kirkebøker, folketellinger og for eksempel kriminaljournaler. Derfor vil vi svært gjerne komme i kontakt med folk som kan bidra med kildemateriale – enten i form av etterkommere med historier, brev, dagbøker eller andre minner fra skolehjem både på Innherred spesielt, og Norge generelt.


Norsk skolehjemshistorie har lenge vært et omstridt tema. For eksempel har Rostad barnehjem på Inderøy – drevet av Ebba Astrup på vegne av «Foreningen til motarbeidelse av omstreifervesenet» - rykte på seg for å ha vært en virkelig mønsterinstitusjon.

•  Fra etableringen i 1899 bodde og jobbet en rekke barn av romani-folket her, mens de gikk på ordinær skole sammen med Inderøy-barna. Selv om omstreifere ble sett på som et samfunnsonde helt opp til stortingsnivå, tok Astrup seg visstnok spesielt godt av barna – og de hadde det ofte bedre enn mange andre barn i Inderøy, sier bygdebokforfaftter Astrid Wale som for tiden jobber med Inderøy-historie.

Samtidig hevder Kristian Mehl Gangås i sin historiemaster fra mai i år - «Falstad skolehjem 1922-1928 – en konsentrasjonsleir for barn?» - at falstadguttene beviselig opplevde både innesperring, isolering, overvåkning, kontrollering, disiplinering, tvang, avstraffelse, omsorgssvikt og overgrep.

•  Flere av skolehjemmene utviklet etter hvert et «kasernepreg», med tydelige militære elementer. De overordnede makt- og kontrollmekanismene hadde fellestrekk. Man fant likhetstrekk i at både skolehjemsgutter og internerte i fangeleirer ble isolert som følge av at de ikke var ønsket og ble sett på som et problem. Mye av disiplineringen og tvangen hadde paralleller, skriver Gangås, men konkluderer likevel slik:
•  Selv om det var noen overordnede fellestrekk, var ikke hverdagen på skolehjemmene en kamp på liv eller død.


Hilde Gunn Slottemo og kollegene skal avdekke så mange aspekter ved skolehjemshistorien som mulig, som politikken, medieomtalen, litteratur, arkitektur og pedagogikk.

•  Var denne barneredningen en forbedring av samfunnet, eller var det overklassens måte å kontrollere arbeiderklassen på – fordekt som en godhetshandling?



Litteraturtips:

Kristian Mehl Gangås (2018): «Falstad skolehjem 1922-1928 – en konsentrasjonsleir for barn?»

NOU (2004): Barnehjem og spesialskoler under lupen.

Thuen, Harald (2002): I foreldrenes sted.
Barneredningens oppdragelsesdiskurs 1820-1900.
Eksempelet Toftes Gave.

Ustvedt, Yngvar (2000): Djeveløya i Oslofjorden. Historien om Bastøy og andre straffeanstalter for slemme gutter.












*