*
12 mai 2018
En udefinert 'bekymring' hos barnevernet er nok til å beslaglegge barn på grensen
Av Marianne Haslev Skånland
Myndighetene og barnevernet selv kan nok beklage seg når barnevernet ikke får 'tillit' fra dem de angriper, men den norske befolkningen forøvrig er full av tillit! Ikke minst er allehånde offentlig ansatte det. De melder i vei, og gjør gjerne barnevernets vilje, uten motforestillinger.
Her har vi en tillitsfull en, seksjonsleder Lars Hegstad ved grensekontrollen på Gardermoen:
Oslo lufthavn: Aldri stoppet noen med skje i trusa
Romerikes Blad, 11 mai 2018
Artikkelen er nærmest muntert utformet, om hvordan en ungdom kan skjule metall på kroppen for å få hjelp mot foreldrene ved utsendelse. Men det er ikke helt så entydig og koselig i virkelighetens verden med den nåværende barnevernsideologien:
Seksjonsleder Hegstad sier at han siden 1990 husker et par tilfeller der personer har bedt om hjelp fordi de har vært i ferd med å bli tatt ut av Norge mot sin vilje.
- Ved noen andre tilfeller har vi fått bekymringsmeldinger fra barnevern og andre etater om personer vi skal være på utkikk etter. Da har vi hatt et apparat parat i bakhånd som tar vare på personene hvis de ble stoppet, sier han."
Det høres så godslig ut, norske funksjonærer hjelper stakkars barn og unge som ikke vil sendes ut av landet. Hvem bestemmer om de vil? Det gjør barnevernet. Foreldre er alltid den farlige fienden i barnevernets øyne, og altså også i øynene og bevisstheten til kontrollørene på Gardermoen. Jf Koranskoler som springbrett for global makt.
Er så reddingen begrenset til dem som står i fare for å bli sendt på 'koranskoler', eller tvangsgiftet, eller i det hele tatt mot sin vilje brakt til land hvor de står under familiens kontroll istedenfor barnevernets? Neppe. Norsk barnevern og deres nyttige hjelpere er for lengst godt representert i utlandet, på norske skoler der, i norske kirker, i allehånde norske grupperinger. De sender beskjed hjem til barnevernet i Norge hvis de er 'bekymret' for barn. Barnevernet gjør så sitt beste for å få barna beslaglagt og tvangssendt 'til eventyrlandet Norge, til et vidunderlig fosterhjem her under kjærlighetsfylt styring av det fenomenale barnevernet'.
Og hvis man ikke uten videre får det til, eller hvis det misfornøyde barnevernet i Norge ikke har klart å stoppe en familie fra å reise ut, så kan barnevernet melde en 'bekymring' til grensekontrollen, ikke bare ved Gardermoen men ved grensene til Sverige og til alle fergehavner, hvis familien kommer tilbake til Norge. Det gjøres regelmessig. Og da tar det snille personalet på grensen seg av barnevernets 'bekymring'. Enten det foreligger noe vedtak eller ikke? Vedtak fattet når og av hvem? Uten at familien i utlandet i det hele tatt vet om det, kanskje?
Norske pedagoger og andre eksperter var særdeles misfornøyde da kronprins Haakon og kronprinsesse Mette Marit tok sine barn ut av skolen for noen måneder og tok dem med på en reise i Asia. Ekspertene ville helst ha forbudt det. Det udefinerte begrepet 'omsorgssvikt' lå i luften. Tankegangen skiller seg ikke vesentlig fra prinsippene som myndighetene i kommunistland har hatt det med å styre etter.
Så hva når familier som ikke har disses posisjon og forsvarsmuligheter for sin selvbestemmelse skulle finne på å dra med høyst villige barn til det 'farlige' utland, for kanskje å tilegne seg litt andre tanker og erfaringer der? Barna gå på lokal skole der (ikke norsk skole), lære seg andre språk, få en bedre utdannelse enn den Norge skryter av?
" - - et apparat parat i bakhånd som tar vare på personene hvis de ble stoppet". Det er nok viktig å forsvinne så ubemerket som mulig, hvis det faktisk er barnevernet som er faren. Men faren er der fortsatt når/hvis barna kommer tilbake. Barnevernet er faktisk godt representert på Gardermoen.
**
*