Menneskerettigheter i Norge – på bånn

Av Marianne Haslev Skånland


***
Marianne Haslev Skånland er professor i språkvitenskap ved Universitetet i Bergen. Hun arbeider særlig med vitenskapsanalyse og vitenskapskritikk, både generelt og innen områder av språkvitenskap, psykologi og barnevern, og er medlem at det vitenskapelige råd i Stiftelsen för rättspsykologi i Stockholm. Hun er engasjert i samfunnsspørsmål som angår menneskerettigheter og helse, og spesielt interessert i spørsmålet om det vitenskapelige grunnlag for sosialmyndighetenes og rettsvesenets oppfatninger av psykologi og samfunnsliv.


Denne artikkelen er tidligere publisert i juli 2004 i Bergens-nummeret av en spesial-avis som presenterer norske byer. En engelsk versjon ble publisert, også i juli 2004, av Barnas Rett og av Nordisk Komité for Menneskelige Rettigheter, og ligger også her på hjemmesiden.



***



Det er populært å snakke om menneskerettigheter for tiden, ikke minst de som håndheves av Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen (EMD) i Strasbourg. Fokus er imidlertid på at vi nordmenn skal instruere andre nasjoner. Realistisk, nogenlunde objektiv vurdering av tilstandene her hjemme er det verre med, og også med systematisk innsats for å trekke norsk rettstilstand på området opp dit den bør være. Her er egentlig en sann strøm av saker hvor nordmenns elementære rettigheter krenkes og de står forvirret og hjelpeløse til å forsvare seg. Hva skyldes dette?


Neddyssing
Vi i Norge har dårlig forståelse av betydningen av åpen informasjon som virkelig når ut. Erfaring viser at omhyggelig, vedvarende offentliggjøring av hva som foregår av misforhold og dårlig behandling fra myndigheters side er svært virksomt for å få makthavere til å oppføre seg bedre overfor den befolkning de skal tjene. Erfaring viser også at få andre tiltak nytter, ihvertfall ikke uten at de ledsages av offentliggjøring.

Men ytringsfriheten står ikke høyt i kurs i vårt land. Propaganda fra myndighetene sier at konfidensialitet er fortreffelig, og presset er stort for å få borgerne til å holde munn. To saker ført mot Norge for EMD slo fast at man har rett til offentlig å karakterisere en leges virksomhet nedsettende, og at det er lov å sitere fra offentlige dokumenter også når dokumentene kan være avslørende for myndighetenes misligheter.

Det er omtrent så langt som vi ved EMDs hjelp er kommet med norsk ytringsfrihet.


Troskyldighet
Det andre som mangler i Norge er skepsis overfor makthavere, og en forståelse av hva samfunnsmakt og byråkratisme fører med seg. Man tror myndighetenes instrumenter, de offentlig ansatte, automatisk utdeler velferd og service, og vet vantro ikke hva man skal gjøre når så ikke er tilfelle. En borger som berøves sine rettigheter prøver seg kanskje i pressen, overfor forvaltningen og politikerne, men kommer liten vei.

Respektfullt går han så til rettsapparatet. Norge har jo definert seg som en rettsstat, og jussen skal tjene alminnelige menneskers alminnelige liv. Det han i praksis ofte opplever, er annerledes. Det er kanskje ingen overdrivelse å illustrere vårt rettsapparat gjennom noen uttalelser fra juristhold:

– Bergen er ikke bundet av Menneskerettighetskonvensjonen, for det er Norge og ikke Bergen som har undertegnet den - (Bergen kommunes advokat mot tidligere barnehjemsbarn som vil ha erstatning.)

– Vi kan ikke gå ut sånn mot politiet eller påtalemakten, vi omgås jo disse menneskene - (uttalt av forsvareren til en uskyldig tiltalt mann da et av mannens vitner kunne vise at en etterforskers rapport om vitneavhøret var usann.)

– "Hvis Høyesterett skulle la risikoen for et erstatningsansvar for staten bestemme hvilken frihet Stortinget skal ha, er vi helt på ville veier." (Ekspedisjonssjef i Justisdepartementet Inge Lorange Backer i "Lov og Rett" 10/2003.) Erstatningsansvaret det er tale om, gjelder erstatning idømt av EMD for menneskerettighetsbrudd, og tidligere i artikkelen skriver han "Kostnadene og ulempene ved en unødvendig omlegging kan bli langt større enn utgiftene ved et erstatningsansvar." Mitt kyniske blikk tolker dette dithen at en embedsmann i Justisdepartementet her sier: Norge skal bare vedta de lover Stortinget vil uansett om disse kommer i konflikt med menneskerettighetene, og blåse en lang marsj i om det fører til domfellelse i Strasbourg, for de erstatninger Strasbourg tildeler ofrene er så beskjedne allikevel. (Det stemmer: De er forbitrende lave. Statene ville kanskje trekke seg ut av EMD-ordningen hvis de ble ilagt erstatninger så det sved?)

Overfor slike juridiske urimeligheter står individet tafatt og uforstående.


Kurderne
Organisasjonen "Kurdish Human Rights Project" (KHRP) driver saker mot Tyrkia ved EMD for kurdiske klagere med tyrkisk statsborgerskap. Det er instruktivt å lese om KHRPs virksomhet.

De har som erklært program å få frem i alle relevante fora informasjon om menneskerettighetsbrudd mot kurdere i de fem land med stor kurdisk befolkning. De får dette til bl.a. ved å bruke EMD, der Tyrkia er medlem. Ved EMD har de kjempet frem sak etter sak.

Organisasjonen er uavhengig av tyrkisk rettsapparat og samfunn, den sitter i London. Den har styre og råd hvor britiske jurister er tungt inne. De samme juristene fungerer ofte som klagernes advokater når sakene skal prosederes i Strasbourg. KHRP og deres hjelpere kjenner derfor åpenbart EMD godt nå og legger opp langsiktige strategier for å få krenkelsenes art kjent og forstått.

De første kurder-sakene ble ofte avvist av EMD. Kurderne fortsatte ufortrødent. Og etter hvert begynte sakene å bli mange, og Domstolen tok dem alvorlig. Tyrkia blir nå jevnlig dømt for sånt som brudd på artikkel 6 (retten til rettferdig rettergang ved en uavhengig og upartisk domstol), art. 13 (retten til et effektivt rettsmiddel), art. 3 (forbud mot tortur og umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff), art. 2 (retten til liv). Kurdernes innsats er formidabel. Det må være noen der borte i London som er interessert i rettferdighet.

De kjemper i sine saker for å få medhold også i påstander som "det har fått lov å etablere seg en praksis i Tyrkia med rutinemessig å krenke artiklene 2, 6 og 13, en praksis som er akseptert av myndighetene". Når et par hundre saker viser eksempler på dette, blir det kanskje i seg selv en demonstrasjon av at det dreier seg om en etablert praksis?

Kurderne har overtaket på oss: De har aldri hatt noen illusjon om at de har en lojal statsmakt. De har forstått at "Her må vi gjøre alt selv, fra grunnen."

Slik må norske borgere også organisere seg. De artikler jeg nettopp har nevnt, og flere til, er aktuelle. Jeg ser frem til den dag det innløper sak etter sak til EMD som sier det som er sant: "Det har med myndighetenes godkjenning fått lov til å etablere seg en tradisjon i Norge med å krenke artikkel 6, 3, 13, 10 (ytringsfrihet) og 8 (retten til respekt for sitt familieliv)".