*
3 januar 2018
Manglende oppgjør årsak til politiets holdninger?
Av familien-er-samlet
Det mest overraskende jeg har sett innenfor barnevern, er den totale lojaliteten som alle omkringliggende institusjoner og tjenestemenn utøver i møte med barnevernet. Dette gjelder også politiet.
Det finnes perioder i historien der politiet har latt seg bruke i øvrighetens overgrep mot enkeltindivider i befolkningen. Det mest kjente eksempelet er politiets medvirkning til jødedeportasjonene under krigen. Hundrevis av norske jøder - kvinner, menn og barn som ikke var tiltalt for noen kriminell handling - ble arrestert, innbragt og overlevert til tyske myndigheter ved Akershus festning. Her ble de fraktet med skipet Donau ut Oslofjorden, og senere anbragt i konsentrasjonsleire hvor de fleste av dem døde eller ble drept.
Det er i og for seg ikke oppsiktsvekkende at offentlige tjenestemenn velger å opptre lojalt overfor en totalitær statsmakt i en svært vanskelig tid. Det endrer imidlertid ikke det faktum at det de var med på, var menneskerettsbrudd og overgrep av verste sort. Krigsoppgjøret etter krigen rammet i liten grad polititjenestemenn som hadde deltatt i dette. Først i 2012 bad politiet jødene formelt om unnskyldning:
Politiet ber jøder om unnskyldning
NRK Norge, 26 november 2012
Unnskyldningen kom lovlig sent, og denne skampletten på politiets historie har vært lite snakket om inntil senere år.
Man skal være forsiktig med å gjøre for bastante sammenligninger. Man må likevel kunne spørre seg om politiets medvirken til barnevernets omsorgsovertakelser kan befinne seg i en kategori som har visse likhetstrekk med det som skjedde under krigen.
Jeg er ingen menneskerettsjurist, og heller ingen jurist, og vil derfor begrense meg til å stille spørsmålet.
Politiet står i dag under direkte kommando fra barnevernssjefen, og vil - som en politimann jeg snakket med på tomannshånd her i vårt eksil - antakelig kunne forsvare seg ved å si at de ikke har barnevernfaglig kompetanse, og derfor relativt ukritisk effektuerer enhver henstilling fra etaten.
Men så er det likevel slik at vi alle i et større perspektiv har et personlig ansvar. Ulike oppgjør gjennom historien viser at ingen av oss kan si at vi bare utførte ordre, dersom vi burde ha forstått at vi misbrukte vår makt eller bidro til overgrep mot enkeltmennesker.
Jeg har forstått det slik at politiet noen ganger har kvaler når de er i barnevernets tjeneste, og at enkelte har hatt behov for krisehjelp etter å ha tatt barn fra mors bryst eller lignende.
Så må man spørre om politiet kan bli skyldige for historiens dom når de innbringer spedbarn fra fødeavdelinger, eller med makt henter "glassjenter" som har flyktet fra institusjoner, eller etterlyser mennesker som har flyktet til utlandet eller holder seg i skjul for å verne om sin familie.
Jeg har ikke noe svar.
Dessverre tror jeg at oppgjøret etter politiets handlinger under krigen ble for svakt og kom for sent. Når ugjerningene fra jødeforfølgelsene ble lagt lokk på så lenge, har det bidratt til at politiet i liten grad er bevisstgjorte på at de ikke bare skal være et redskap i myndighetenes hender, men at de om nødvendig også skal beskytte befolkningen mot myndighetene.
Historien vil vise om politiet om noen generasjoner må be om tilgivelse for alle de barna som de har bistått barnevernet med å ta - uten at det har foreligget en politifaglig vurdert fare for liv og helse, og uten at det har foregått kriminelle handlinger. Mange av oss oppfatter mye av dette som systemets overgrep mot barn og familier.
**
Se også:
Politiet iler til og støtter, henrykt smilende, barnevernet
23 oktober 2016
Politiaksjon overfor 14-åring – ikke straffbar
5 april – 12 juni 2016
Avhørte femåring til klokka 23
22 november 2016
De tysk/ukrainske foreldrene som prøvet å flykte med barna
21 november 2015
Gjennomføring av akuttvedtak – brutalt eller silkefint?
17 desember 2017
Dag Sverre Aamodt:
En advokats erfaringer med barnevernet
28 oktober 2014
*