*
18 desember 2017
Gjennomføring av akuttvedtak i barnevernet
– skal det være krigersk eller silkefint?
Av Marianne Haslev Skånland
pluss kommentar av familien-er-samlet
Etter at antall akuttvedtak har steget til himmels, begynner røstene også å heve seg, nå gjentatte ganger, mot den måten de gjnnomføres på. Flere sosialarbeidere, flankert av flere politifolk, gjerne i uniform, dukker uanmeldt opp i et hjem og tar barn med seg på øyeblikket. Mot barna er det brutalt, naturligvis; de blir redde, og bedre skal det ikke bli av at ingen hører på dem hvis de skriker at de vil hjem, og blir nektet enhver kontakt med foreldrene i lange tider.
– Jeg trodde jeg hadde gjort noe kriminelt, og gråt i to timer mens de kjørte meg vekk
Hun var ti år og måtte flyttes fra fosterhjemmet. Da møtte barnevernet opp med uniformert politi. – Politi kan være nødvendig for å skape trygghet, mener barnevernet.
NRK Hedmark og Oppland, 16 desember 2017
Riktignok er dette en sak hvor barnet bodde i fosterhjem allerede, og ettersom barnevernet oftest har en utrolig tiltro til all verdens fosterforeldre, som de mener de har kurset og bedømt, virker det uklart hvorfor barnevernet mente barnet må fjernes så kvikt og dramatisk. Men i normaltilfellene skjer slik akuttfjerning fra foreldrenes hjem, uten at situasjonen der har vært akutt farefull i det hele tatt.
Det ropes nå om mykere måter å ta barna akutt på, kanskje politifolkene skulle være i sivil, kanskje ditt kanskje datt. For barn får store traumer, som sitter i, av å bli tatt på den måten det gjøres. Redd Barna, som har produsert en rapport, er ute og beretter – som om det var en stor nyhet – at barna ikke forstår hvorfor de hentes eller hvorfor det skal gå så raskt.
Og vi hører at barnevernet mener de skaper trygghet ved sin måte å ta barn på. Barnevernslederen i Land mener at de skaper trygghet! "Barnevernsleder må avveie hensynet for barns behov for å ikke bli utsatt for unødvendig belastning mot behovet for å få gjennomført vedtakene på en trygg og god måte, skriver hun."
Altså trygghet for barnevernerne og for at de får satt igjennom det de vil uten problemer for dem selv.
Barnevernet vil flytte barn, ha makten over barn, og de gjennomfører det plutselig for å unngå at foreldre flykter med barnet eller barnet alene flykter fra barnevernet. Politi tas med for å skape trygghet, ja, trygghet for barnevernerne, og trygghet for at familien ikke klarer å sette seg til motverge.
*
Akkurat de samme typene aksjoner, og akkurat de samme argumentene mot det, husker jeg godt fra tidligere. Jeg husker også løfter fra justisministre og barneministre om at slik skal det ikke gjøres. Det rammet neppe like mange som i dag, det være seg på 2000-tallet, 1990-tallet, og før, men det foregikk på samme måte. Rundt år 2000 var blant annet daværende barnestatsråd Karita Bekkemellem (Orheim) så sjokkert over at politi og sosialarbeidere dro av gårde med en gutt fra Halsenøy:
En debatt om politi og presse som sporet av:
Hvorfor blir 2 av 3 barn fjernet fra sitt hjem uten at de selv eller foreldrene varsles om flyttingen på forhånd?
Slik som i Halsenøy-saken skulle ikke barn behandles i Norge, ytret hun.
Da hun så ble spurt hvordan det skulle foregå, sa hun at man måtte jo snakke inngående med barnet, forklare hvorfor og hvordan, gjerne la det gå over flere dager.
Politikerne gav løfter om at aldri mer – nederst i "En debatt om politi og presse som sporet av" kan man lese om hvordan det gikk.
I en annen sak på Vestlandet snakket sosialarbeidere og lensmannsfolk med de to barna meget lenge, men fikk jo bare til svar at de nektet å bli med, nektet å bli tatt fra sin mor. Så da gikk lensmannsfolkene til slutt på med makt og slepte de kjempende og gråtende barna med seg. Gjennomføres skulle det!
I ettertid ble det rapportert at kommunen måtte betale for psykoterapi etter barnefjerningen – terapi for lensmannsfolkene!
Politiet henviser kun til sin plikt til å bistå barnevernet.
Etter hvert må det være ganske mange polititjenestemenn som har gjennomført opprørende barnevernsaksjoner der barn ikke vil tas. Hvorfor er de uten motforestillinger eller protest med på å gjøre det? Hvorfor går de ikke åpent ut og sier at det må komme en endring i reglementet fordi disse aksjonene er åpenbart urimelige og klart skadelige for barna som tas? Hvorfor henviser de ikke til at slik fremgangsmåte som de pålegges å bruke, muligens står i strid med bestemmelser i Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon: forbud mot tortur og umenneskelig eller nedverdigende behandling, forbud mot slaveri, rett til rettferdig rettergang, rett til respekt for sitt privatliv og familieliv?
*
Så var det virkeligheten, da. Og den er at et overveldende flertall av barna som tas slik, ikke ønsker å flyttes, slett ikke uten å ha et ord med i laget. De ønsker ikke bare å ikke bli tatt uforberedt og plutselig, de ønsker ikke å tas.
Det er naturligvis derfor barnevernet opptrer som de gjør. De vet at forestillingene om å ta barna på en slik måte at barna synes alt er bra, er sludder og dagdrømmer. Barnevernet er mer realistiske. De vet inderlig godt at de ikke får sin vilje ved å godsnakke med barna. De kommer aldri til å avstå fra å ta barn på akuttvedtak, med overraskelse og bistand av politi i de sakene der de vet at det ellers blir umulig for dem å få tak i barna. Og det er ganske mange saker, etter hvert som flere familier i Norge ved å ferdes på sosiale media får kunnskap om farene som truer når barnevernet begynner å interessere seg for dem. Så lenge barnevernet får lov til å praktisere sin tro på at omsorgsovertagelse er godt for barn, vil fremgangsmåten fortsette. Det er barnevernets eneste mulighet for å få tak i et tilstrekkelig høyt antall barn til å gjøre inntrykk på bevilgende politikere som en etat som utfører nyttig arbeid.
Det er ganske hult, dette pratet om at akuttvedtak skal gjennomføres mere silkemykt. Det lar seg ikke gjøre. Spørsmålet er ikke bare om barn skal tas akutt i det hele tatt, unntatt i de tilfeller hvor det er realistisk, overhengende fare for at de der og da blir mishandlet. Spørsmålet er om barn som ikke blir mishandlet skal tas bort fra – i virkeligheten berøves – sine familier og sin frihet i det hele tatt.
All snakkingen og skrivingen om hvordan beslagleggelse av barn skal gjøres, brukes av våre myndigheter til å avspore folk fra enda mere essensielle spørsmål: Hvorfor i all verden tror folk at barnevernets vedtak om å ta barn har et grunnlag det er faglig hold i og som bør gjennomføres? Kanskje – kanskje bør de ikke det når barna ikke selv vil?
**
19 desember 2017
Kommentar
Av familien-er-samlet
I vår egen sak gjorde saksbehandleren det klart at barna våre helt sikkert ikke ville ha "nye foreldre", da deres egne synspunkter skulle høres av en person som visstnok var oppnevnt av nemnda. Så det var tydelig for meg at barnevernet er svært vant til å overkjøre barnas egne ønsker. Og det er helt klart at dersom barnevernet skulle basere driften på å lytte til barn og voksne, ville de måtte omlegge driften totalt og redusere omsorgsovertakelsene radikalt.
Men barnevernet ønsker ikke å drive på familienes premisser. Politikerne lar dem da også definere premissene for sin egen virksomhet.
Barnevernsetablissementets strategi er forøvrig å stadig holde feil fokus. Man kan diskutere måten ting gjøres på, som f.eks gjennomføringen av akuttvedtak. Men ikke diskutere at det gjøres. Man kan være med på enhver diskusjon som fører til mer barnevern. Men aldri diskutere forhold som kan føre til at barnevernsnæringen strupes.
Til og med glassjenta-saken har barnevernet klart å utnytte til sin fordel: "Alle" var enige om at håndteringen av denne jenta var for dårlig. Likevel; barnevernet kom styrket ut av saken, og Mari Trommald klarte tidlig å vri saken i retning av behov for mer penger og ressurser til etaten.
Og et styrket barnevern har vi i sannhet fått; i ordets verste betydning. Antallet omsorgsovertakelser er økende. Barnevernet har under Horne blitt større og har fått mer makt enn noensinne. Vi som har vært utsatt for barnevernet kan også skrive under på at barnevernet er mer enn villig til å både bruke og misbruke denne makten.
**
*