*
13 november 2017
Om betroelser til barnevern og sakkyndige
Av familien-er-samlet
De fleste av oss betror oss en gang iblant. Det er noe med den menneskelige naturen som gjør at det å sette ord på tanker og følelser i seg selv er helsebringende.
Vi betror oss til venner eller familie. Vi betror oss til legen. Noen av oss betror oss til prester. Da jeg for et års tid siden havnet på sykehus og tilværelsen så mørk ut, betrodde jeg meg tårevåt til en sykepleier, og fortalte om alt fra barnevern og flukten vår til frykten jeg har for å ikke lykkes. Bli syk. Svikte barna.
Når vi betror oss, gjør vi det i tillit til at de som mottar informasjonen, forvalter den på en god måte.
Men så er det noe som heter "å kaste perler for svin". Det er det man gjør når man gir noe edelt til noen som ikke vet å sette pris på det. Eller når man utleverer noe sårt til noen som bruker det til latterliggjøring bak ens rygg.
Da jeg - voksne mannen - sliten og nedkjørt fikk trøst av en sykepleier, utleverte jeg meg i forvissing om at min svakhet ikke ville bli brukt til morsomheter på vaktrommet. Jeg hadde tillit til at de flinke helsearbeiderne ønsket mitt beste. Jeg tok det som en selvfølge at sykepleieren opptrådte med den integritet og profesjonalitet som følger med yrket og etikken.
*
Hva så med barnevernet og de sakkyndige?
Jeg synes det er synd å si det, og jeg sier det av dyrekjøpt egenerfaring. Derfor er mine uttalelser også høyst personlige og sikkert ikke objektive. Men jeg vil våge den påstand at all deling av informasjon til disse i all hovedsak er et bidrag til ens eget havari. De er etter min mening det motsatte av profesjonelle. De har ingen integritet. De har liten empati. Virksomheten deres er innsauset i økonomiske egeninteresser. De bruker skitne triks. De fortier det gode og blåser opp det negative. Men verst av alt: De forstår ikke hva som er bra for barn og familier, og derfor ser vi dessverre svært mye lidelse i kjølvannet av virksomheten deres.
De er kort og godt ikke til å stole på. De vil verken deg eller barna dine godt. Eller de har for liten kunnskap til å forstå hva det gode består i. Alt du sier vil uansett bli brukt imot deg.
Jeg har selv betrodd meg til disse folkene. Men tro meg; det er det dummeste man kan gjøre. Alt du deler med dem vil bli brukt i en hekseprosess hvor du i realiteten vil bli dømt uten lov og dom, mens barna bli tatt ifra deg. De vil deg ikke noe godt. De er farlige og opererer i et juridisk vakuum hvor synsing og spekulasjoner og et enda mer spekulativt fag avvikler familier og ødelegger barns fremtid over en lav sko.
En alkoholisert prest som hadde mottatt skriftemål, utbasunerte en gang for hele menigheten at en av kirkegjengerne hadde skitne fantasier og onanerte hver eneste dag. Regn med at all informasjon du gir til barnevernet og sakkyndige blir behandlet med nøyaktig samme integritet og profesjonalitet. Barnevernet og deres medløpere er på sett og vis som en alkoholisert prest. Selv om de kan virke både hyggelige og tillitvekkende når du prater med dem.
Det er lett å tro at når du bare forklarer, så vil de forstå. Du tror kanskje at dersom du bare er åpen og ærlig så vil misforståelsen – for du kan ikke begripe noe annet enn at saken må være en gedigen misforståelse – bli oppklart. Men enhver betroelse til disse aktørene er å kaste perler for svin. Perlene – den informasjonen du gir i naiv tillit til at den vil bli brukt til beste for deg og din familie – vil tråkkes ned i sørpen og bli innsmurt i deres ekskrementer.
Si minst mulig og ha minst mulig med dem å gjøre.
**
*