*
16 oktober 2017
Fengsel for en far som har gjort opprør mot tvangsfjerning av sitt barn
Av familien-er-samlet
••
Innledning av Marianne Haslev Skånland:
På forumet Redd Våre Barn la jeg ut lenke til en avisartikkel om en rettssak som resulterte i at en far fikk fengselsstraff for sin reaksjon da barnevernet hadde møtt opp på kontoret til hans advokat og sagt at de hadde fattet akuttvedtak om å tvangsfjerne hans datter fra hjemmet:
Truet ansatt i barnevernet
Dagsavisen – Roganytt, 16 oktober 2017
"Politiadvokat Ann- Bjørg Ingebrigtsen la ned påstand om at 55-åringen ble dømt til fengsel i 15 dager.
Jæren tingrett kom til at dette var en passende straff."
familien-er-samlet kommenterte det utførlig som nedenfor.
••
familien-er-samlet:
Selv oppførte jeg meg ifølge seksjonslederen i barnevernet "arrogant" da jeg ble informert om at barnevernet skulle ta barna våre.
Barnevernet kan jo kanskje levere ut pamfletter med instruksjon om hvordan vi skal agere når vi informeres om at livene våre skal raseres? Hva er riktig oppførsel når vi blir fortalt at barna våre skal tvangsplasseres i omgivelser hvor det ikke usannsynlig vil gå dårlig med dem og hvor vi statistisk sett kan være nokså sikre på at de kommer til å slite alvorlig på ulike vis?
Ett av utsagnene til faren er vesentlig: "Du har traumatisert mine barn". Jeg tror svært mange barn og foreldre vil kunne gå god for at barnevernet nettopp traumatiserer familien gjennom måten de jobber på. Dersom faren har reagert for kraftig, har retten etter mitt syn også en plikt til å se hva faren har reagert på.
Gikk retten inn i denne delen av saken? Undersøkte retten om familien og barna rent faktisk hadde blitt traumatisert av barnevernet? Har faren selv blitt traumatisert gjennom kontakten med barnevernet? Og vurderte retten om dette i så fall kunne være formildende i saken?
Jeg er nokså omtrentlig informert i politisk historie. Det sies uansett at rettssystemet i Sør- Afrika bidro til at apartheid til slutt forsvant, fordi domstolene visstnok klarte å opprettholde en viss distanse og uavhengighet til forvaltningen og det politiske liv.
Har norske rettssystemer forutsetninger for å se det som skjer i sitt rette perspektiv? Og klarer de på noen måte å se at denne saken med faren kan være et resultat av at den utøvende myndighet agerer på en måte som krenker individer, barn og familier?
Ser Jæren Tingrett en far som slåss en nytteløs kamp mot et overmektig system? At eventuell truende adferd har sammenheng med at han selv føler seg truet? Eller ser de bare en bølle som skal ha oppført seg uakseptabelt overfor statens tjenestemenn?
Dernest må man spørre: Fungerer domstolene i Norge i tilstrekkelig grad som en korreks til forvaltningen? Og ser domstolene sin prinsipielt viktige rolle når samfunnsutviklingen på visse områder går i totalitær retning?
Kan det norske rettsvesenet bidra til at dagens barnevernsordning, - som etter manges mening bryter menneskerettighetene og hvor lovbrudd fra barnevernet sjelden påtales eller straffes - en gang faller? Eller vil domstolene selv få sine pass påskrevet i den reformen som før eller siden må komme?
Det er typisk at samtalen med denne faren skjer på et advokatkontor. Det er dessverre i slike destruktive og meningsløse juridiske prosesser mye av "hjelpen" fra barnevernet ender. I konflikter som gjør at familiene drives til vannvidd og bruker absolutt alle sine krefter og ressurser i en kamp for å redde familien. En kamp som de er dømt til å tape, og hvor mange foreldre og barn bukker under.
Og hvor en frustrert far til slutt kan miste besinnelsen, slik det visstnok skal ha skjedd her.
Retten har dessverre ikke benyttet muligheten denne saken gav til å rette søkelyset på et system som - ofte helt unødvendig - utløser kriser i familiene og kan fremprovosere den typen adferd som her er påtalt.
*
*