*
14 oktober 2017
Hva skal du gjøre?
Av Lars-Toralf Storstrand, offer for barnevernets overgrep
• • •
Artikkelen ble publisert, lett forkortet, i Norge IDAG den 11 oktober 2017. Redaksjonen har føyet til "når barnevernet banker på" i artikkelens tittel. Det var det eneste forfatteren hadde en lun innvending mot; han sa: "Når de banker på, er det allerede for sent!"
Artikkelen kom også den 8 oktober på debattsiden i Dagen.
Og den har vært lagt ut på Verdidebatt.no.
Religions- og debattredaktør Alf Gjøsund i Vårt Land, som driver Verdidebatt.no, har slettet innlegget der, og skriver i mail til forfatteren: "I dag angriper du Barnevernet med utgangspunkt i din egen historie. Det er svært lite klokt. Av hensyn til både deg og dine barn har vi slettet innlegget og stengt kontoen din." Denne silkefine formyndertendensen – og manglende forståelse for at barn ikke skades av at det eksponeres at barnevernet angriper familien uten grunn, tvert imot – har lenge vært karakteristisk for Vårt Lands syn (= manglende forstand) på norsk barnevern.
Artikkelen har også vært lagt ut på Forum Redd Våre Barn, i tråden for relevante artikler om barnevern i Norge IDAG. Her fikk den en kommentar fra skribenten familien-er-samlet, som selv har kjent barnevernets pågang på nært hold, en kommentar som begynner med "Meget klar, innsiktsfull og modig tale fra Lars-Toralf Storstrand. Applaus!"
Artikkelen er trykket her med forfatterens velvillige samtykke.
• • •
Forsøk å tenke deg inn i denne situasjonen: Det er grytidlig (eller alternativt etter midnatt). Du har lagt deg. Det banker på døren. Hardt. Du trekker på deg en slåbrok og står opp for å se hva det er? Kanskje det er presten som kommer med dødsbud? Nei, forresten prestene ringer som oftest med dødsbud i dag.
Utenfor døren din står to-fire-seks-åtte-eller-flere uniformerte politimenn. Bevæpnet og kledd i anti-terrorutstyr: Skuddsikker vest, hjelm og full pakke.
De er kommet for å hente barna dine.
Kanskje du har fått et varsel du ikke har tatt alvorlig? Eller kanskje du ikke har tenkt over hvor alvorlig varselet du fikk, var? Kanskje du ikke har fått noen form for advarsel i det hele tatt, for det er ikke alltid slik.
I utlandet har man alt flere ganger trukket sammenligninger mellom måten politiet går Barnevernet til hende på med østtyske Stasi, sovjetiske KGB, rumenske Securitate, endatil nazitidens Gestapo. Ingen av dem er langt fra sannheten.
Du har aldri øvet vold mot barna dine, ei heller har du forbrutt deg seksuelt mot dem. Men du uttrykte deg kanskje litt provokativt på Facebook for en måneds tid siden.
Noen leste det du skrev og klikket «Liker», og du har etterhvert fått en del «liker» fra venner og venners venner (her passer forøvrig godt å minne på det som står i Talmud: «Din venn har en venn. Din venns venn har en venn. Vær forsiktig med hva du sier.»)
Omsider ble det du skrev snappet opp av en eller annen som ikke trykket «liker». Det var fordi vedkommende ble sint. Han eller hun (eller var det hen?) likte ikke det du skrev.
Det betyr ikke at det du skrev var verken forbudt, farlig, eller fryktinngytende. Slikt kan nemlig være straffbart. Problemet er at Norge den siste generasjonen har utviklet seg til et samfunn hvor grunnlovens «trykkefrihet bør forekomme» [gr.l. §100] ses ned på med forakt. «Ytringsfrihet» som det ble omskrevet til i 2004, høres jo deilig ut på papiret, men det tas ikke høyde for at vi, når vi er et samfunn hvor absolutt toleranse er vedtatt ved lov, samtidig ikke kan innrømme toleranse overfor intoleranse.
Intoleranse, det er for eksempel å snakke positivt om Israel, eller negativt om islam. Da kan man selvsagt spørre om hvor tolerant «toleransen» egentlig er. Sannheten er at ingenting er mer intolerant enn absolutt toleranse.
Dette betyr at du med lov i hånd har lov til si hva du vil, men du har bare med å holde kjeft! Spesielt gjelder dette kritikk av statsråder, politikere og andre offentlig ansatte (les: Barnevernet) og homoseksuelt praktiserende. [«Dakar niten, var det noen som ble såret nå?»]
Man levner ikke en tanke lenger på at saker kan være i offentlighetens interesse, eller i allmennhetens interesse. Politiske saker regnes automatisk for å være av «offentlig og allmenn interesse.» Det er derfor så mange politikere arbeider i det skjulte.
Barnevernet også, for sistnevnte har beviselig mange ganger forsøkt å hindre kritisk søkelys på seg selv, enten det er i aviser eller på Facebook. Folk som får Barnevernet inn i familien, undertegnede inkludert, blir advart på det sterkeste mot å skrive noe som helst om dem eller saken på Facebook eller i Bloggiverset.
Det tas ikke hensyn til det faktum at det å være en offentlig person innebærer at de må vente, og tåle, langt større oppmerksomhet fra pressen og kritisk innstilte personer enn oss andre. Men akk, pressens rolle som vaktbikkje er ikke lenger hva den engang var. Man går stille i dørene og presenterer i høyden en gang i året noe kritisk, bare for å holde masken. Har du ellers tenkt på dette: Hvis man ikke er villig til å bære kostnaden med å være en offentlig person, har man egentlig da noe i en offentlig stilling å gjøre?
Hvorfor vil ikke Barnevernet ha åpenhet om sakene? Er det virkelig for å beskytte dem som blir rammet av deres vedtak? Eller er det for å beskytte sin egen ræv?
Å være i en offentlig stilling betinger større ansvar. Man kan for eksempel ikke gå på horehus, fare med løgn eller bruke kokain, bare for å nevne noen. Jeg mener ikke med dette å antyde at barnevernsansatte går på horehus eller bruker kokain, men det er ugjendrivelig bevist at barnevernsansatte gjentatte ganger har løyet offentlig, også i min families sak. Det fins lydopptak av samtaler som beviser dette. Men i Norge kan man etter lovendring faktisk ikke lenger menede seg.
*
Hva skal du så gjøre når politiet møter opp hjemme hos deg med fire-fem-seks firmabiler med reklame over hele siden samt pansret både bak og framme?
Det er faktisk ikke mye du kan gjøre. Det du kan gjøre er å vise til Grunnlovens §105. Ingen, heller ikke politiet, og slettes ikke Barnevernet, kan trenge seg inn i huset ditt uten at det først foreligger en rettskraftig dom om at de kan gjøre det. Det vil si, hvis du da ikke tillater at de kommer inn.
Ikke gjør det!
Politiet kan ikke engang beslaglegge/fjerne noe som helst fra huset ditt uten enten at det foreligger en rettskraftig dom, en arrestordre, eller at du gir samtykke til det.
Ikke gjør det!
Som det for eksempel ble gjort da Politiet beslagla datautstyret i redaksjonslokalet til Medieportalen Usensurert tidligere i år.
Men dette er da et veldig negativt syn på saken, er det ikke? Slikt skjer da vel ikke i gamle furet, værbitt?
Eller gjør det dét?
Jo, det skjer. Tallene fra 2016 (Statistisk Sentralbyrå) forteller at i fjor var 54 620 barn underlagt Barnevernets «overbeskyttelse». Dette utgjorde en økning på 1181 fra året i forveien, som var en økning på 351 fra året før det.
La oss se på en annen statistikk.
I 2014 ble det levert 52 966 bekymringsmeldinger til Barnevernet i Norge. Av disse ble 11 029 henlagt sånn uten videre. Av de gjenværende 41 967 førte 17 310 saker til vedtak i systemet. Totalt ble 23 106 av ulike andre årsaker henlagt. Det betyr at i 2014 ble over 64 prosent av sakene avsluttet uten at noen dom ble felt (uten å gå nøyere inn på detaljene her, bortsett fra å nevne at 3,6 prosent av sakene ble henlagt fordi foreldrene tok med seg barna og flyttet – enten til en annen kommune – eller utenlands.)
Forøvrig: En henleggelse betyr ikke at du er frikjent. Det betyr at det fins verken beviser for det ene eller det andre. Saken kan dermed slumre i systemet og gjenvekkes på et senere tidspunkt hvis man finner en annen juridisk knagg å henge det på.
Aksepter ikke det. Krev en dom! Bedre å bli dømt uskyldig enn å ha mistanken hengende over seg som Damokles' berømte sverd. En dom kan omstøtes til din fordel. En henleggelse blir sjelden omstøtt til din fordel.
I 2015 ble det levert 54 396 bekymringsmeldinger. En økning på 2,7 prosent i forhold til året i forveien. Av disse ble 10 710, altså 19 prosent, blankt henlagt. Det totale antallet henleggelser, når man tar med de sakene som ble henlagt etter undersøkelser, viser oss at kloss opp under 67 prosent ble henlagt.
I 2016 ble det levert 58 254 bekymringsmeldinger til Barnevernet. Det er én bekymringsmelding hvert niende minutt døgnet rundt. En økning på 7,09 prosent siden året i forveien – i et land hvor den totale årlige befolkningsveksten er under 1,5 prosent, øker bekymringsmeldingene nesten det femdobbelte.
Av disse ble 17,75 prosent blankt henlagt, mens det totale antallet henleggelser var 37 429, eller 64,25 prosent. Man kan spørre seg selv: Dersom henleggelsesprosenten er så høy, vitner ikke det om at det er noe som ikke stemmer ett eller annet sted i kjeden?
*
Men hva skal du gjøre? Mange tenker når de får høre at barnevernet har tatt noens barn i deres umiddelbare nærhet eller nabolag: «Ingen røyk uten ild». Men spør deg selv: Vitner disse tallene om at det er et realistisk bilde? Faktum er at på under ti år har antall bekymringsmeldinger økt med nesten 50 prosent. Vitner ikke det heller om at Norge utvikler seg til å bli et angiversamfunn, nær 30 år etter at kommuniststatene i Øst-Europa falt og angiversystemene der forvitret, vokser disse systemene seg årvisst sterkere i Norge. Og samtidig våger man å snakke nedsettende om Janteloven?
Hva skal du da gjøre?
Majoriteten av dem som får barnevernet i Norge på besøk er ressurssvake familier. Men det fins noen ressurssterke som blir rammet også. Det er lett å tro at ressurssterke mennesker lettere kan komme seg ut av en slik situasjon enn ressurssvake mennesker. Sannheten er nok noe mer balansert. Den eneste forskjellen er at de ressurssterke har flere ressurser. Det betyr at de har mer penger.
Noen ganger kan det være lettere for ressurssvake å gjøre noe i sin sak. Spesielt de som ikke har arbeid å gå til i Norge, for eksempel fordi de er trygdet eller uføre.
Forstår du hva jeg sikter til? Det burde være ganske enkelt for den som ikke har jobb, enklere enn for den som sitter i en høyt betalt stilling, å redde sine barn. Få ektefelle/samboer og unger ut av landet. Men hold kjeft.
Ikke si noe til noen om det. Ikke engang til dine foreldre/svigerforeldre.
Kanskje det endatil er lettere å finne seg en jobb i utlandet? Søk gjerne politisk asyl. Muslimer fra den tredje verden har ikke enerett på å være flyktning eller bli kvotert inn i NAVs systemer. Det fins nok av land å velge mellom. Det viktigste er at dere kommer dere bort fra Norge – før noen form for rettslig prosess blir påbegynt fra barnevernets side.
Straks en rettslig prosess blir påbegynt, er du nemlig kriminell hvis du tar barna med deg ut av landet.
Hører du meg? Dette er hva du skal gjøre, dersom du kjenner lukten av barnevernet i din nærhet: Ta din ektefelle/samboer og barna med deg. Kom deg ut av Norge!
**
*