*
12 oktober 2017
Barnevern og opplysningsplikt
Av Olav Nilsen, Iveland
• • •
Artikkelen ble publisert i avisen Fædrelandsvennen den 10-11 oktober 2017, en del forkortet.
Den er publisert her i full versjon med forfatterens vennlige tillatelse.
• • •
På et foreldremøte på Iveland forleden ble opplysningsplikten til barnevernet tatt opp som tema.
Her står blant annet følgende å lese innledningsvis i referatet:
"Det kom opp at noen mener at Iveland kommune bruker opplysningsplikten for mye, og det nevnes som eksempel at dersom et barn har et blåmerke blir det meldt til barnevernet før foreldrene blir spurt. Det ble også hevdet at alle sakene blir henlagt, og at grunnen er at Iveland kommune melder fra for mye".
I det påfølgende begrunnes og utdypes meldeplikten, og punktet avsluttes slik:
"Det er viktig å huske at årsaken til at ansatte har en plikt, og ikke bare en mulighet til å opplyse, er for barnas best[e] og med barnet i fokus".
I en artikkel i Fædrelandsvennen 8.mars 2016 tar barnevernssjefen i Kristiansand, Monica Brunner, opp denne problemstillingen med blant annet følgende utsagn:
- Terskelen for å anmelde er helt klart lavere enn tidligere. Det kan stilles spørsmål ved om det er lurt med alle anmeldelsene. I enkelte saker går det kanskje så fort at vi ikke får behandlet dem på en barnevernfaglig god måte Dette er et minefelt, men jeg mener nok at for mange barnevernssaker blir anmeldt for fort.
I løpet av ett år har jeg vært involvert i 4 barnevernssaker i Iveland kommune som alle etter kort tid er blitt henlagt.
I samtlige tilfeller dreier det seg om bekymringsmeldinger oversendt Midt-Agder barnevernstjeneste på totalt sviktende grunnlag, og med særdeles svak begrunnelse. Siste sak vil få rettslige etterspill, fordi den familien det dreier seg om ikke finner seg i en slik behandling. Vennesla Tidende hadde et stort oppslag om dette for noen uker siden, og samtlige politikere i Iveland, Vennesla og Evje og Hornnes er i detalj orientert om saken. Dette fordi disse kommunene sorterer under Midt-Agder Barnevern, som i siste instans har ansvaret for å håndtere de bekymringsmeldiger som oversendes. I to av disse tilfellene har bekymringsmeldinger og påfølgende anmeldelser forårsaket dramatiske politiaksjoner på bakgrunn av helt grunnløse påstander om fysiske og seksuelle overgrep. Tilbake sitter traumatiserte familier som etter slike opplevelser totalt har mistet tilliten til både skole, barnehage og barnevern.
Jeg skal på ingen måte ta barnevernslederen i Kristiansand til inntekt for mitt syn på norsk barnevern, men konstaterer at hun med sine synspunkter utfordrer alle ledd til en grundig gjennomgang av hvordan opplysningsplikten i praksis håndteres.
Dette har jeg allerede tatt opp med skoleledelsen i Iveland, uten at det ser ut til å ha medført noen endringer så langt. Det ser heller ikke ut til at lokalpolitikerne - med unntak av to partier på Iveland - reagerer nevneverdig på det som skjer, til tross for at de nå er meget grundig informert i den siste saken jeg har vært involvert i.
Forhåpentligvis vil en rettssak i en helt annen grad sette fokus på problemet, der samtlige delaktige og ansvarlige i saken må svare for seg og begrunne de valg som er gjort.
I mellomtiden vil jeg be langt flere i de berørte kommunale instanser merke seg vurderingene fra barnevernslederen i Kristiansand.
Hvis ikke må en påregne langt flere rettsaker av tilsvarende karakter i tiden fremover.
**
*