*


8 april 2007
(republisert 3 oktober 2017)




Barnevernsmotstand er ikke 'noe annet'

Av Marianne Haslev Skånland



Gjesteboken til Forum Redd Våre Barn ser den 4 april 2007 ut til å være forsøkt spammet av noen som vil ha det til at Mona Lygre (primus motor i Gruppen til Familiens Selvstendige Rett (GFSR)) og andre som kjemper mot barnevernets aksjoner, skulle ha noe med organisasjonen Vigrid å gjøre. Det er en organisasjon som vanligvis fremstilles, og som fremstiller seg selv, som nasjonalistiske nynazister med forestillinger som blander sammen rase, atferd og kultur, og som har sviktende grep på historiske fakta. Hverken Mona Lygre eller GFSR har noen som helst forbindelse med Vigrid eller med Vigrids syn på mennesker, liv og samfunn.

Jeg kjenner ikke til hva som foregår i Vigrid-kretser. Derimot fikk jeg for noen år siden opplyst av en ungdomsarbeider som visste litt om dem, at en del av medlemmene var ungdommer som hadde vært i barnevernets fosterhjem eller institusjoner. Han anså tilværelsen under barnevernet å være en drivkraft nettopp i en slik retning. Etter å ha opplevet barnevernets tvang, forakt og stigmatisering av dem selv og deres foreldre, søkte de seg til kretser hvor de følte seg akseptert. Likeledes var en del av de mer voksne medlemmene der mennesker som var blitt fratatt sine barn av barnevernet, med de lidelser slik berøvelse alltid medfører, uansett hvem og hvordan man er. – Hvis det er slik at barnevernsofre faktisk er overrepresentert i nynazistiske kretser, er det et forhold som kanskje burde få våre myndigheter til å begynne å tenke over hva de oppmuntrer til og bevilger til gjennom barnevernet?

Folk fra slike miljøer har av og til postert på nettet støtteinnlegg for barnevernsofre, og det er blitt registrert av flere at de på sine egne hjemmesider har lagt inn lenker og innlegg som berømmer barnevernsmotstanderes nettsteder. Ikke så rart kanskje, hvis de har egne erfaringer av barnevernet. Selv om de har meninger som er helt uakseptable for de fleste av oss andre om jøder og muslimer og ymse forhold, bør kanskje ikke barnevernskritikerne prøve å hindre dem i å gi uttrykk for støtte til en kamp som er viktig og riktig. Slik utstøting og stigmatisering, i et spørsmål der vi mener de har rett, ville neppe gavne samfunnet, og en enkel, positiv hilsen i en gjestebok er intet tegn på noen hemmelig allianse.

Men barnevernsentusiaster er naturligvis frempå med påstander om at hvis Vigrid støtter barnevernsofre, så støtter barnevernsofre Vigrid. For eksempel kom det for noen år siden noen innlegg i gjesteboken på BarnasRett. Det utartet til verbal slåssing, hvor det forutsigelig ble hevdet at BarnasRett var et kamuflert Vigrid (se kopi nederst her av mitt innlegg den gang). Det ble nødvendig for redaksjonen der å lukke gjesteboken for direkte-posteringer og få slutt på slik avsporing.

*

Påstander om mer eller mindre hemmelige forbindelser fremsettes fra tid til annen. Det kommer noen som misliker barnevernsofre og som tror de selv er glupe detektiver. De tror de skal finne ut at grupper som kjemper mot barnevernets ødeleggende aksjoner mot barn og familier, er noe annet "i virkeligheten".

I Sverige dukket det for eksempel for noen år siden opp en figur som hevdet at nkmr, en forening som prøver å bekjempe barnevernets overgrep, "i virkeligheten" var en fordekt utgave av scientologene, og at det nkmr drev med, var organisert barnemishandling. Hans påstand hadde øyensynlig noe å gjøre med at initialene "n k m r" kunne forveksles med en lignende forkortelse som scientologer bruker. Dypere gikk ikke detektiv-virksomheten, men han maler og maler visst fortsatt på den samme kvernen i innlegg i aviser og på nettet.

Nå har nkmr's aktiviteter vært åpne helt fra starten for vel 10 år siden, og jeg kjenner godt både forhistorien og virksomheten. Det har aldri hatt noe som helst med scientologi å gjøre. Dette ville også han som maler kunne finne ut, men det ønsker han øyensynlig ikke.

En helt vanlig reaksjon hos en Ola Nordmann som for første gang treffer på en barnevernsmotstander og tror barnevernsmotstand er noe "rart", er å lete etter et politisk parti som Ola tror barnevernsmotstanderen tilhører, gjerne et politisk parti som Ola selv er sterkt imot. Så utlegger Ola barnevernsbekjempelse som bare et utslag av en politikk Ola generelt misliker.

Slike forsøk på å "plassere" barnevernskritikk politisk, før man i det hele tatt vil sette seg inn i innholdet av de barnevernsaksjoner som kritiseres, er forståelig, men fører Ola ned i en skyttergrav av uvitenhet.

Det er ikke slik at barnevernsofrene har noe enhetlig syn på politikk eller samfunn. Tvert imot leter de fleste med lys og lykte for å prøve å finne partier som vil sette seg inn i deres lidelser og gjøre noe med dem, og ikke bare er vilt opptatt av å distansere seg fra andre partier, se for eksempel Politikerne i Trondheim avviste høring om barnevernet (innlegg på sfm.no, øyensynlig slettet nå – 3.10.2017). Men stort sett er letingen som å rope i ørkenen. Noen få som allerede er politisk engasjert, prøver å få frem i sine respektive partier hvordan den virkeligheten er som barnevernet påfører familiene. Men vanligvis vil deres partifeller ikke høre.

*

Reaksjonen mot det destruktive barnevernet hos dem som har sett det i sving på nært hold eller har opplevet det selv, er ingen avart av noen bestemt politisk ideologi, eller av noen obskur livsfilosofi, eller av religiøs eller antireligiøs overbevisning.

Reaksjonen skriver seg derimot fra erfaring. Enten har man opplevet barnevernets skadeverk i sin egen familie, eller man har sett det utfolde seg overfor andre.

Barnevernet rammer i overveiende grad familier som er lett angripbare – fattige familier, familier med syke eller handikappede barn eller foreldre, innvandrerfamilier, familier med uvanlig livsform (for eksempel idealister som driver økologisk småbruk med beskjeden levevis), familier som holder hjemmeundervisning for barna og har motforestillinger mot skolen eller mot det "politisk korrekte" syn på oppdragelse og samfunn. Alt sånt hevdes for et godt ord å være "omsorgssvikt".

Videre er det slik at barnevernets aksjoner normalt begrunnes på løgnaktig vis. De hevder at ditt og datt er galt og at det er grunnen til at de tvangsfjerner familiens barn. De kan for eksempel si at familien har for liten bolig, uten eget rom til hvert barn. Den troskyldige familie klarer da kanskje med strev å skaffe seg en større bolig og tror at nå får de barna igjen, men da endrer barnevernet begrunnelsen. Eller barnevernet hevder at familien har sagt og gjort det og det, som etter sigende beviser at de ikke har "omsorgsevne". Det er ikke sjelden at familien kan levere bevis for at påstandene er uriktige, og tror de da vil vinne saken. Stor er deres forvirring når det har null effekt overfor barnevernet, fylkesnevnden og retten. – Familier som stiller svakt på én eller flere måter, er selvsagt mer utsatt for dette spillet enn ressurssterke familier med innflytelsesrike forbindelser som kan eksponere barnevernets falskneri.

Men først og fremst er det slik at barnevernet angriper der den enkelte barnevernsarbeider tror barnevernet får lett spill overfor en familie som tilfeldigvis er tilgjengelig for aksjoner. Noen barnevernsarbeidere er også nærmest besatt av tro på at alt som foregår i biologisk familie er problemer som barnevernet skal gripe inn overfor, og er derfor enda mer hyperaktive enn kollegene i å beordre omsorgsovertagelser og annen tvang. Derfor rammer barnevernet temmelig tilfeldig. Møt en barneverner, Helle Leinslie, som i 2004 profilerte seg som sitert her: Motiv, grunn: Møt barnefjerneren personlig!

Og derfor er det at blant oss som kjemper for å få det eksisterende barne"vern" nedlagt og få innført frihet og trygghet for familiene, blant oss finnes det en blanding av alle slags mennesker med alle slags politiske holdninger, med høyst forskjellige religiøse overbevisninger, og med forskjellig syn på hvordan man skal eller kan prøve å få det destruktive systemet vekk.


*


************************************************

Tidligere innlegg i BarnasRett's gjestebok:

Name: Marianne Haslev Skånland
Date: 09 Jan 2004

Comments: Kjære Barnas Rett.
Jeg ser at det nå er kommet en del posteringer her i gjesteboken om innlegg fra noen i Vigrid, som visstnok også har satt inn på sin egen nettside en lenke til Barnas Rett. Jeg synes svarene fra Barnas Rett er logiske og fornuftige.

Der står det også at gjesteboken selvfølgelig ikke er noe debatt-forum, og det jeg skriver her, er derfor kanskje over grensen (og altfor langt – jeg skjems). Hvis redaksjonen synes det, kan de gjerne fjerne "innlegget" mitt igjen – uten at jeg blir fornærmet. I forbindelse med "Rune" som vil holde seg unna Barnas Rett fordi Vigrid øyensynlig er enig med Barnas Rett når det gjelder barnevern og viktigheten av familien, kom jeg til å tenke på at akkurat sånn er det politikerne gjør det lettvint for seg selv også, for ikke å snakke om at pressen gjør det:

Fordi sterke krefter i FrP vil forsøke å hjelpe barneverns-ofrene*, så vil FrP's opponenter og motstandere ikke hjelpe bv-ofrene. Det er først og fremst om å gjøre for dem å holde seg inne med de trender som er populære ved å distansere seg fra FrP, og de tar da ikke hensyn til at de på den måten sviker ofrene for sosial-statens ødeleggelser.

Når gir jo ikke "Rune" seg ut for å være noen politiker, en som vil ha makt og innflytelse over andres liv, og han skal derfor ikke personlig fordømmes, hverken for feighet eller for å gjøre noe galt. Hans innlegg bare fikk meg til å tenke på hvor ofte vi lar vår handlemåte eller holdning til et spørsmål forme av hvem som på forhånd er enig eller uenig i et synspunkt.

Det er utvilsomt sånn vi ofte må forholde oss i det praktiske liv. Vi kan ikke undersøke alt til bunns selv, så vi må i atskillig grad støtte oss på hva de mener, de menneskene vi fra før av stoler på, og være skeptiske til meningene til dem vi absolutt ikke stoler på og er generelt uenige med. Men denne måten å la sine meninger og sin handlemåte forme på har altså en betydelig akilleshæl: vi kan komme til å dilte med og unnlate å ta personlig ansvar i spørsmål der vi burde har sagt imot selv overfor våre kjære venner.

Denne typen resonnement finnes godt uttrykt hos Sigurd Hoel i hans roman Møte ved milepelen (min absolutte favoritt blant Hoels bøker). Den handler om norske nazister før og under siste verdenskrig, om alle de personlige og noen ganger tilfeldige grunnene til at nordmenn kunne bli nazister. Tankegangen hos en av dem beskrives slik: – han sluttet seg til nazistene fordi en som hadde svindlet fra ham en liten foss og et sagbruk, var "god nordmann", og det denne svindleren mente, kunne aldri i livet være rett, ikke på andre områder heller.

Det finnes utvilsomt galninger, og andre jeg er sterkt uenig med, som er imot tvangs-sterilisering, blant annet slike som av ymse ideologiske grunner er imot enhver form for barnebegrensning. Skal jeg av den grunn være for tvangs-sterilisering fordi jeg ikke er imot barnebegrensning?
    Det er mange, særlig kommunistisk-ideologisk orienterte mennesker, som har vært imot nazismen. Jeg er ikke enig i kommunistisk tankegang. Skal jeg derfor la mitt generelle syn på kommunistenes meninger styre hva jeg skal mene, slik at jeg skulle erklære meg for nazismen?
    Slike ufornuftige resonnementer, polariserte og overforenklede, som så ofte dominerer både i politikk og i forholdet mellom enkeltmennesker, fører jo nettopp i grøften, og man må vel streve så godt man kan for å ta selvstendig stilling til en sak, også når man har sterke reservasjoner mot de grupper som er involvert i den.

Jeg synes det ville stillet seg anderledes på Barnas Retts nettsted hvis Vigrid begynte å gi uttrykk for sine egne propaganderende synspunkter i sin postering på Barnas Rett. Da burde redaksjonen heller ha fjernet posteringen. Tilsvarende: Jeg har sterke meninger om klimaanlegg, om dyrevern, om landbrukspolitikk, om økonomisk politikk, om EU, om musikk, om støy. Hvis jeg begynner å skrive om det på BarnasRett, bør det utvilsomt fjernes.

Hilsen Marianne HS

************************************************



* Slik var det på 90-tallet og tidlig på 2000-tallet. Særlig etter John Alvheims bortgang forandret det seg sterkt, slik at FrP ikke lenger er noen forkjemper for barnevernets ofre nå i 2017.

  

*