*
13 juni 2017
Marianne Haslev Skånland:
Er Norge et foregangsland hva angår menneskerettigheter?
Petter Wille, direktør ved Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter:
Menneskerettigheter:
Er vi et foregangsland?
Til tross for at Norge er rangert som en av verdens sterkeste rettsstater, er enkelte menneskerettigheter under press også hos oss.
Dagbladet, 13 juni 2017
"I dag behandler Stortinget årsmeldingen fra Nasjonal institusjon for menneskerettigheter (NIM) om menneskerettssituasjonen i året som gikk. For hvordan står det egentlig til med den? Det korte og opplagte svaret er at det meste er svært bra – men at selv den norske idyll har noen mørkere flekker. I Rule of law index, verdens grundigste oversikt over hvor gode rettsstater land er, ligger Norge i år som nummer to, bare slått av Danmark. Vi har en sterk tradisjon som menneskeretts- og fredsnasjon, det dominerer vår fortelling om hvem vi er.
Menneskerettighetene er den rettsstatlige motmakt som begrenser flertallets makt over mindretallet. De oppstiller noen absolutte skranker for hva våre folkevalgte politikere kan bestemme og gjøre, som et bolverk for en fremtid vi ikke kjenner."
En god oversiktsartikkel. På flere områder holder ikke Norges forståelse og praksis av menneskerettigheter mål. Dette er forpliktelser som vi gjennom å være medlem i Europarådet har lovet å overholde. Det hjelper lite at heller ikke andre medlemsland følger dem slik de bør. Norge har færre unnskyldninger enn de fleste for å fortsette i gamle spor og ikke bedre seg, men tvert imot prøve å vri oss unna. Det er litt vanskelig for meg å forstå hva det skal bety at enkelte menneskerettigheter er "under press" – hvem mener Wille presser? Myndighetene eller de mennesker som er berøvet rettighetene?
Artikkelen tar opp flere områder. Fra et ståsted med særlig interesse for barnevern er det positivt at barnevern faktisk er det første artikkelen omtaler:
"At vi har en utfordring på barnevernsfeltet, er godt illustrert gjennom det ekstraordinære i at hele ni saker om norsk barnevernspraksis er fremmet for Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD) – denne domstolen har generelt svært få saker mot Norge. Er Norges balansering av statlige tiltak for barnevern mot foreldrenes rett til familieliv i tråd med våre internasjonale menneskerettsforpliktelser?
Og hvorfor klarer vi ikke å slutte med overdreven bruk av isolasjon i fengsler? Ulike FN organer har gjentatte ganger kritisert Norge ikke bare for uheldig, men ulovlig isolasjonspraksis. Hva er det som gjør at vi, i større grad enn mange andre land, ser oss nødt til å bruke så mye tvang i psykiatrien?"
Artikkelforfatteren tar imidlertid alvorlig feil når han tror at problemet med barnevernet dreier seg om en "balansering av statlige tiltak for barnevern mot foreldrenes rett til familieliv".
For det første dreier det seg i minst like høy grad om barnas rett til familieliv sammen med sin biologiske familie som foreldrenes. Ingen andre konstellasjoner av personer kan av naturlige grunner fullgodt balansere den tragedie det er for barn å berøves sine foreldre, og sannsynligheten for at det da går dårligere for dem er så stor at den ikke er til å overse. Jf kulepunktene her:
Politisk program for barnevern på lokalplan
og
Barnemishandling som barnevernsmyndighetene ikke ønsker å kjenne til - 2:
Vold mot stebarn kontra biologiske barn: Daly & Wilsons forskning
Er biologisk slektskap irrelevant for menneskenes liv?
samt litteraturlistene i de to siste artiklene.
Faktisk er det slik at Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon (EMK) Artikkel 8 om retten til familieliv regner samhørighet som en gjensidig rett for familiemedlemmene, og flere saker er blitt klaget inn til EMD av foreldre og barn felles, foreldre og barn som er blitt adskilt av barnevernsetater.
For det andre er Wille naïv og farlig uinformert når han tror at det den norske stat regelmessig praktiserer gjennom barnevernet, er noe i nærheten av tiltak som verner barn og er bra for barn. Han kan vanskelig ha lest noe annet enn offentlige dokumenter, når han altså ikke har merket seg alle usannhetene og hele den kvakksalverske ideologiseringen som preger barnevernet. Det dreier seg ikke om noen balansering av den art han tror.
"Gjennom god gravejournalistikk fikk vi i 2016 avslørt overdreven bruk av tvang og beltelegging. Ytringsfriheten har generelt gode kår i Norge. Én grunn til dette er at domstolene har understreket viktige rettigheter som våre politiske statsmakter ikke har regulert."
Det kan meget mulig være riktig når det gjelder tvang i psykiatrien og ytringsfrihet generelt. Men det har langt fra vært noen energisk graving når det gjelder tvang og ytringsfrihet i barnevernssaker. Thomas Ergo og hans kolleger i Stavanger Aftenblad er så å si alene om å ha gått systematisk til verks, i saken Glassjenta. Det vanlige har i minst tre tiår som jeg har innsikt i, vært at presse og media anstrenger seg adskillig sterkere for å sjikanere barnevernsofre, er uinteressert i sakene, nekter å undersøke familiens dokumentasjon av sine saker, og – hvis de i det hele tatt vil skrive om sakene – støtter myndighetenes versjon, uten at det er saklig grunnlag for dette. Myndighetenes aksjoner mot både bevegelsesfrihet for foreldre og barn i barnevernets makt og mot deres ytringsfrihet har utviklet seg til nærmest et stormløp.
*
Vi får håpe at den begynnelsen som denne artikkelen er, utvikler seg videre til virkelig innsikt hos personalet ved Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter, gjennom basale studier av virkelighetens barnevernsregimer i inn- og utland, ikke bare i dagens situasjon men også tilbake i tidligere tiår. Norges lovgivning og praksis er relativt grotesk. Det er også praksis i flere andre land. Vi må håpe at Norge blir dømt i de nåværende sakene i Strasbourg, og at dette legger et fundament som er til hjelp for reformasjon i flere land.
*