*
10 november 2016 / 20 mai 1996
Nils Morten Udgaard:
Norge og det "sivile samfunn"
• • •
Artikkelen sto opprindelig som en kommentar-artikkel den 20 mai 1996, i Aftenposten, hvor Nils Morten Udgaard var utenriksredaktør.
Det henvises i artikkelen til Lund-kommisjonens rapport. Informasjon om denne finnes blant annet i Store norske leksikon og i Wikipedia.
Artikkelen er trykket her den 10 november 2016 med forfatterens sjenerøse tillatelse.
MH Skånland
• • •
Det mest overraskende i Lund-kommisjonens store rapport om de hemmelige tjenester er ikke at den avdekker overvåkere som gikk for langt, men at den påviser full svikt i den norske rettsstatens kontrollmekanismer. De straffbare forhold som angis i politiets begjæringer om overvåking, er som regel "svært lite konkrete og ikke nærmere underbygde", skriver kommisjonen, og påtaler at "på tross av dette forekommer det så å si ikke at rettens beslutninger inneholder selvstendige vurderinger". Forhørsrettens kontroll har ikke funksjonert som den rettssikkerhetsgaranti den var ment å være, heter det i rapporten. Den peker på eksempler (hemmelig konto-kontroll i bankene) der "denne ulovlige praksis har støtte i beslutning av forhørsretten".
Mye av det rapporten bringer frem fra tidligere perioder, gir assosiasjoner til Øst-Europa og til historikeren Jens Arup Seips essay "Fra embedsmannsstat til ettpartistat". Arbeiderpartiet "har en partimaskin som det vel ikke er maken til i vest utenfor de partier som kaller seg kommunistiske", mente han. Det var i 1963. Sist lørdag finner Seip et ekko hos Arbeiderbladets sjefsredaktør Steinar Hansson, som skriver om Lund-rapporten og "en epoke som ikke var noen gullalder, men et enøyd og alt for ensrettet samfunn; et system med enkle og ofte autoritære løsninger som er blitt idyllisert i svært mange typer politiske debatter i ettertid". Bildet av Einar Gerhardsens Norge slår sprekker.
Her kan vi lære litt av østeuropeernes erfaringer. Da deres monolittiske ettpartistater brøt sammen, fikk tanken om "det sivile samfunn" en kraftig oppblomstring: Behovet for sterke og selvstendige institusjoner som er uavhenige av statsmakten og beriker samfunnet nettopp gjennom sitt mangfold – og som er en bremse og motvekt mot ny maktkonsentrasjon og tankemessig ensretting. Stiller vi oss spørsmålet om hvor sterkt dette "sivile samfunn" egentlig er i dagens Norge, må svaret være at det i grunnen er nokså svakt – fremdeles, selv om det er mindre svakt enn før.
Lav domstolsprofil
Domstolene i Norge, den dømmende makt, har valgt en lav og nokså passiv profil i vårt samfunn. Grunnloven nevner domstolene bare ganske kort; deres kontrolloppgave overfor andre statsmakter har vært mindre sentral hos oss enn i en rekke andre land. Norske domstoler administreres av det samme Justisdepartement som står bak påtalemyndigheten, bak dem som fører saker på vegne av staten og bak alle utnevnelser i rettsapparatet. Høyesterett har heller ikke engasjert seg i spørsmålet om rettspleiens kvalitet i Norge, ut over sine egne kjennelser.
Den senere tid har dommerne selv begynt å reagere. Så sent som i mars i år, med Lund-rapporten like om hjørnet, nedsatte Regjeringen et utvalg med sterke og etablerte jurister – ledet av høyesterettsjustitiarius Carsten Smith – for å utrede om domstolenes uavhengighet er godt nok ivaretatt.
En annen og nesten like viktig institusjon som trolig også beveger seg mot større uavhengighet, er Norges Bank. Det var denne bankens tradisjonelle lojalitet overfor makten, overfor regjeringen og et "passivt" flertall i Stortinget, som i 1986 førte til en rentepolitikk som utløste et skred av personlige konkurser, knekket de norske storbankene og vippet dem over i statens fang – der de fremdeles befinner seg. Statens økonomiske makt har økt i Norge, på tvers av tankene om "det sivile samfunn".
Ved at Norges Bank i 1986 ikke tok en åpen konflikt om en høyere rente for å dempe jappe-bølgen tidligere, fikk vi "muligheten for den gradvise prosess som etterhvert har gitt resultater" i retning av større uavhengighet, har daværende sentralbanksjef Hermod Skånland skrevet. Men hvor stor Norges Banks selvstendighet virkelig er, det vet vi ikke – for den er ikke testet senere. Vi kan bare merke oss ordene fra den tidligere amerikanske sentralbanksjef Paul A. Volcker, som vil ha større uavhengighet, fordi det "sikrer et miljø der fagkunnskap, kontinuitet og integritet kan bli dyrket frem".
Enhetlig tankeverden
Universitetene i Norge spiller ikke den selvstendige rolle som vi kjenner spesielt fra Storbritannia og USA; vi har et skolevesen med minimal pluralisme – én statsråd bestemmer hva et helt folk skal lære. Én statskirke og – inntil nylig – ett NRK-monopol, ledet av tidligere statsråder, har også vært med på å frembringe en meget enhetlig tankeverden i Norge: Forestillingene om at det egentlig er staten som bør styre, og at de fleste samfunnsområder bør underlegges politisk styring, det er sosialdemokratiske grunnholdninger med bred aksept i Norge. I tillegg finnes en diffus tro på at vi her egentlig ikke trenger så kraftige barrièrer mot maktmisbruk, fordi dette er et større problem for andre land enn for oss.
Lund-kommisjonens rapport lærer oss noe annet: Den forteller oss at et samfunn som ikke sikrer sine egne korrektur-mekanismer, kan bli farlig – for seg selv.
**
*