*
10 august 2016
Marianne Haslev Skånland:
Godt tilløp til innsikt
ved Høgskolen i Lillehammer
Hans Jørgen Wallin Weihe, Ann Sigfrid Grønseth, Frank Bruun – Høgskolen i Lillehammer:
Barnevernet – skjellsord og mulighet
Aftenposten, 9 august 2016
Uvanlig tale fra barnevernskretser:
"Rask saksbehandling er avgjørende for å kunne redusere skadeomfang. Feilvurdering kan bety at barnevernets inngriper skader mer enn det hjelper. Gode intensjoner kan legitimere tiltak som aldri burde ha vært iverksatt."
"Barnevernet trenger å bli forstått, men det må også forsøke å forstå kritikken. Barn som lever under uholdbare forhold er tjent med handlekraft, men ikke at det gripes inn uten grunn."
*
Artikkelen er likevel ikke fri for rent sludder:
"Noe av kritikken mot norsk barnevern kommer av manglende kunnskap. Norge har i for liten grad nådd ut med informasjon om norsk praksis og rettssikkerheten."
Når Norge ikke har 'nådd ut', skyldes det at Norge prater tull. Utlandet lar seg ikke dupere av at ambassadører sier "Barn fjernes bare fra foreldrene som aller siste utvei", når utlendingene ved selvsyn iakttar saker hvor barna tvert imot er tatt som første skritt, og hvor barnevernet fortsetter å tvilholde og tviholde på disse barna, som de derved skader sterkt.
Alle de tusener av barnevernsofre vet at rettssikkerheten er illusorisk, og det er opprørende at umpti instanser sandpåstrøer all skaden barnevernet gjør. Babbelet Norge presterer i departementets sludrete uttalelser og gjennom sine ambassader i utlandet, er avslørende for Norge: svada og belæring, som om utlandet er idioter og Norges barneskolenivå har mening – mens noen tusen barn og familier til enhver tid holdes fanget, trues og presses på ulike måter av barnevernet.
Det er heller ikke sant, slik artikkelen hevder, at barnevernet har kapasitetsproblemer. Det er ikke manglende kapasitet som gjør at barn holdes borte fra sine hjem i lange, lange tider uten at det foretas noe fornuftig for å få slutt på alle de gale adskillelsene. Det er intendert fra barnevernets side, de har til hensikt å skille barna fra foreldrene for godt, og trekker ut alle prosesser slik at de til slutt kan henge seg på 'tilknytning' til fosterpersonene (hvilket forøvrig også mangler vitenskapelig basis).
Når fylkesmannen i Sogn og Fjordane møter en rumensk delegasjon med å påtvinge dem et to timers 'foredrag' om 'ordningene' ved behandling av barnevernssaker, og nekter å snakke om innholdet av det barnevernet gjør i Bodnariu-saken, er det utlandets forståelse av Norge som er riktig, uansett hva for fantasifulle 'forklaringer' noen i utlandet måtte spekulere frem om hvorfor Norge og dets barnevern handler på en sinnssvak måte.
Jf Jan Simonsens appell i Oslo 28 mai i år (fra ca 36:14 her):
Protest against Barnevern 28 05 2016 in Oslo, full version, no texting, Video 1.
*
Så når skribentene sier:
Vi arbeider med å utdanne til arbeid i barnevernet.
og
Vi trenger andre lands perspektiver på norsk praksis. Fremtidens utdanninger må utvikles i internasjonalt samarbeid.
er spørsmålet: Hvor lenge har de tre artikkelforfatterne utdannet barnevernere? Hvis de har vært der i mere enn 2-3 måneder, hvorfor har de ikke sett tidligere hvor ille det er? Hva har de selv av bakgrunn og utdannelse? Hva vil de tre selv gjøre nå for å få totalt vekk det betente lærestoffet og de paranoide idéene om foreldre og barn som rir hele miljøet og den daglige propagandaen som behersker norske hjerner? Fins det noen grunn til at disse tre ikke skal fjernes, sammen med hele rukkelet som behersker norsk barne'vern' og har ansvaret for dagens situasjon?
Jf det siste skrittet, det om utdannelsen, som jeg skisserte i appell 11 juni i år:
Barnevernet – hva må skje nå?
**
*