*
3 mai 2016
Dag Sverre Aamodt:
Det norske barnevernet – et svik
••
Appell ved demonstrasjonen utenfor det norske Stortinget den 16 april 2016. Appellen ble holdt på engelsk som følge av demonstrasjonenes internasjonale karakter den dagen. Den engelske teksten er publisert som The Norwegian Child Protection Service – A betrayal of trust.
Dag Sverre Aamodt er advokat, har arbeidet i den norske rettspleien de siste 30 år, og har i denne perioden sett barnevernets virksomhet fra flere sider.
••
En kan ikke kjøpe kjærlighet.
De norske styresmakters barnevernspolitikk er grunnleggende forfeilet.
En av disse feilene er antakelsen om at en kan kjøpe kjærlighet.
Alle barne trenger kjærlighet og omsorg. En kan kjøpe noe omsorg, men ikke kjærlighet – og kjærlighet er avgjørende. Denne kjærlighet kan ikke kjøpes fra institusjoner, fosterhjem eller sosialarbeidere.
Alle gjør vi feil som foreldre. Men virkningen av disse feilene dempes av den kjærlighet vi har for våre barn.
Alle gjør feil. Så også fosterforeldre, ansatte i institusjoner og sosialarbeidere. Men virkningen av disse feilene dempes ikke av noen kjærlighet.
Denne feilen viser seg i de stadig tilbakevendende runder med erstatninger som staten tilbyr omtrent hvert tyvende år for mishandling av barn under statens omsorg.
Den andre feilen er antakelsen om at en kan samle den almenmenneskelige egenskap som barneoppdragelse er i en enkelt sosialpedagogisk teori og tvinge denne igjennom overfor befolkningen uten at selve samfunnsordningen tar skade.
Ingen slik teori er mulig. Ethvert forsøk på dette vil bare kunne skrape i overflaten og er entydig ubrukelig til å håndtere dagliglivets mange utfordringer.
Når det på dette vis ikke lar seg gjøre å sammenfatte virkeligheten i en enkelt teori, blir utøverne hjelpeløse når de blir konfrontert med virkeligheten og blir i realiteten overlatt bare til sine egne meninger.
Enhver som, uten å være forutinntatt, har lest en barnevernsrapport, vil normalt uten videre kunne gjenkjenne det som der fremkommer som om det er faktabaserte konklusjoner, som nettopp det de er, nemlig forfatterens egne meninger.
Meninger om på hvilket vis folk burde leve sine liv, meninger om barns ønsker og behov, meninger om moral – alt hensatt i en politisk korrekthet som kun har én målsetning – å unngå personlig ansvar.
Et bevis for denne feil kan finnes i det faktum at omtrent hver eneste barnevernsrapport som omhandler mindre barn, bringer opp spørsmålet om mors tilknytning til barnet. Og hver eneste slike rapport jeg har sett, og jeg har sett et betydelig antall, kritiserer mor. Hun kritiseres enten for å binde barnet for nært til seg, eller hun kritiseres for å mangle innlevelse i barnets behov.
Dette beviser at det ikke er definert et normalområde. Og dette i en teoretisk tilnærming som tar mål av seg å favne menneskelivet som helhet?
Den tredje feilen er fraværet av ansvar.
Gjennom mine år med kontakt med barnevernet har jeg erfart at barnevernet rutinemessig vrir på sannheten, trekker utsagn fra foreldre, barn og vitner ut av sin sammenheng, presenterer egne meninger som fakta og fremmer påstander uten fnugg av bevis.
Jeg finner det bekymringsfullt at offentlige myndighetspersoner over tid kan forholde seg slik uten at de gjøres ansvarlig for det som ofte ikke er annet en blank løgn. Den eneste medisin jeg har funnet er åpent å ta opp enhver samtale med barnevernet på bånd.
Disse forhold gjennomsyrer hele systemet og er til og med tilstede i rettssystemet hvor det tilsynelatende gjør seg gjeldende en uforklarlig tendens til å legge vekt på enhver uttalelse fra offentlige tjenestemenn, selv på tvers av overveldende bevis til det motsatte.
Det er et velkjent faktum at kranglete naboer, misfornøyde ansatte og tidligere ektefeller misbruker barnevernet ved å inngi falske bekymringsmeldinger og ofte føyer til usanne forklaringer som ikke er annet en den rene mened.
Barnevernet lar seg villig misbruke på dette vis og oppfordrer faktisk til dette ved å tillate anonyme bekymringsmeldinger, uten at melderne noen gang blir holdt ansvarlig for det som faktisk er en alvorlig straffbar hendling, falsk forklaring til offentlig myndighet.
Det er min oppfatning at dette fraværet av ansvar opprettholder den uakseptable tilstanden som idag gjør seg gjeldende i barnevernet.
*
De norske styresmakter later som om barnevernspolitikken er en fornuftig og ansvarlig politikk vel fundert i fakta og vitenskapelig forskning. Dette er usant. Den er, i virkeligheten, et radikalt sosiologisk eksperiment, iverksatt og opprettholdt av et omsorgs-industrielt kompleks som har utviklet seg over de siste 15 til 20 år.
Som det amerikanske militær-industrielle kompleks fra seksti- og syttitallet, er dette omsorgs-industrielle kompleks ingen formell allianse, men et praktisk, og i mange tilfeller underforstått, samarbeid mellom parter med forskjellige mål, men med sammenfallende interesser.
Disse tre parter er:
Politikerne. Ivrige etter å utnytte den rådende offentlige opinion oppnås ettertraktet synliggjøring ved å forfekte meninger i samsvar med allerede etablerte, politisk korrekte sannheter, uten å ta bryet med å foreta egne verdivurderinger. Det hele av hensyn til egen politisk karriere.
Barnevernsarbeidere. Representert ved profesjonsutøverne selv, ved deres utdannelsesinstitusjoner i hard konkurranse om studenter og ved deres fagorganisasjon i sitt forsøk på å monopolisere rollen som de eneste eksperter på området – alle med én målsetning – å øke yrkets sosiale og økonomiske status.
Og til slutt:
De private omsorgsinstitusjoner som allerede i dag har hånd om de fleste av de barneverns-institusjoner og fosterhjem som yter omsorg for barn som barnevernet har fratatt sine foreldre. Denne omsorg later meget tilbake at ønske, idet disse private selskaper, som all privat næringsdrift, er drevet av profitt.
Disse tre parters separate motiver trekker, hver for seg, sammen i retning av en lovgivning som trenger stadig lenger ned i befolkningens privatliv, setter stadig strengere grenser for akseptabel livsførsel og setter stadig lavere vilkår for å ta foreldrene fra barna. Dette selvsagt fordi omsorgsovertakelse er det mest fordelaktige for de involverte parter idet det påståtte alvor øker de involverte politikere og yrkesutøveres status samtidig som det underbygger behovet for økonomisk kompensasjon.
Dette radikale sosiologiske eksperimentet er ute av kontroll.
Det har gått så langt at foreldrenes styring er truet ved at enhver form for fysisk inngrep er ansett som straffbar mishandling, en lovgivning som går svært mye lenger enn det som var akseptert som normalt selv i det norske samfunnet for ikke mer enn 20 år siden. En lovgivning som antakelig er helt ute av takt med offentlig opinion selv i dag.
Selv dette er ikke nok. Begrepet psykisk vold (bemerk at ordet vold brukes, ikke mishandling) har dukket opp. Et forsøk på å generere de samme følelser og den samme reaksjon på psykisk mishandling som det som genereres av ren vold. Dette gjøres sogar uten en gang å forsøke å trekke opp noen grenser. Det er indikasjoner på at selv det å heve stemmen skal være tilstrekkelig til å utgjøre psykisk vold.
Som et herreløst tog dundrer barnevernet av gårde mens utviklingen og alvoret øker for hver dag, uskyldige skades og frykten rår blant alle som kommer i dets vei.
Den makt som utøves av det norske barnevernet er overhåndtagende, tøylesløs, uten berettigelse og med få begrensninger. Den rammer samfunnets svakeste og gjør ubotelig skade nettopp på de individer barnevernet påstår å ville beskytte, idet det frarøver barna dere mest basale behov, nemlig foreldrenes kjærlighet.
Den mest avskyelige siden ved dette er at det gjøres uten at spørsmålet om hvorvidt staten faktisk kan tilby bedre omsorg enn foreldrene en gang er et vurderingstema. Dette for så vidt fullt ut i harmoni med den offisielle politikk om å stille spørsmål ved det biologiske prinsipp.
I et demokratisk samfunn er makt anvendt på vegne av folket. Det er hver eneste borgers ansvar å sørge for at denne makten ikke misbrukes. Jeg er en av folket. Denne makten anvendes ikke på mine vegne.
**
*