*
26 april 2016
Jørgen Stueland:
Jeg, en fanatiker
••
Appell ved demonstrasjonen utenfor det norske Stortinget den 16 april 2016.
Jørgen Stueland er advokat og har arbeidet med barnevernssaker over flere år. Han har gjennom artikler og debatt vist engasjement mot hvordan barnevernet driver sin virksomhet.
••
Mitt navn er Jørgen Stueland. Jeg er fanatiker og jeg er advokat. Winston Churchill sa at en fanatiker er en person som ikke kan skifte mening og som ikke vil skifte tema. Der har du meg. I barnevernssaker. Jeg vil ikke, jeg nekter, jeg tviholder på min mening. Og jeg nekter å skifte tema. Jeg skal utelukkende snakke om barnevernet. Det er en uskrevet dyd for en advokat å være høflig, rolig og saklig. Men, etter å ha arbeidet med barnevernssaker i 15 år har selve ideen barnevern, den stadig voksende mastodonten barnevernet med stor B, gjort meg uhøflig, eksaltert og usaklig.
Det jeg slåss mot er et system som bruker metoder som medfører at alle våpen er tillatt.
Jeg tenkte da jeg forberedte denne apellen: Kan du stå inne for fanatismen din? Ja, det kan jeg. Tenkte jeg. Måten barnevernet, fylkesnemndene, domstolene, de sakkyndige, de barnefaglig tilbakestående barnevernsansatte, måten det har bygget seg opp og nå som krigsvogner valser over norske kjernefamilier, dette systemet, det har sterke fascistiske trekk. Og på en måte rasistiske trekk. Foreldre blir plassert i over- og undermennesker.
Og da kan jeg sitere Øverlands dikt "Du må ikke sove". Det er et forslitt dikt. Brukt i alt for mange sammenhenger der det ikke passer inn. Men det passer i uttallige saker jeg har vært advokat i. ”Du må ikke sitte trygt i ditt hjem og si: Det er sørgelig, stakkars dem! Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv! Jeg roper med siste pust av min stemme: Du har ikke lov til å gå der og glemme!"
Det vi må gjøre. Det som nå er i ferd med å skje. Det som skulle skjedd for lenge siden. Det er at stadig flere går ut av sitt trygge hjem. Ut til stakkarene, foreldrene, barna. Stadig flere, advokater, sakkyndige, endog barnevernansatte, stadig flere på Stortinget, stadig flere tar Øverlands ord i sin munn: De går ikke lenger rundt og glemmer.
*
Barneverntjenesten er et ekte barn av velferdsstaten, den ideologi velferdsstaten bygger på. Særlig etter den andre verdenskrig ble det bygget opp en velferdsstat som etter hvert ble alle nordmenns far. Det ble bygget opp et system hvor den enkelte borger fikk hele sitt liv dissekert. Velferdsstaten er på mange måter fantastisk. Billige helsetjenester, gode sykehus, økonomiske ordninger ved arbeidsløshet, sykepenger, uføretrygd, alderspensjon.
Men velferdsstaten har også skapt barnevernet. Det har gradvis blitt utviklet, og munnet foreløpig ut i barnevernloven i 1992. Siden den gang , altså 1992, har det vært en eksplosjonsartet utvikling i barnevernet. Ifølge SSB ble det i 2003 sendt inn 15.303 bekymringsmeldinger til barnevernet. I 2014 ble det sendt inn 52.996 bekymringsmeldinger. På elleve år er et en prosentvis økning i antall bekymringsmeldinger på 246 prosent (!) I 2009 jobbet det 3.415 arbeidstakere i barnevernet. I 2014 jobbet det 5.139 mennesker i barnevernet. På seks år er det en prosentvis økning på 50 prosent. Og er det fordi mine foreldre og deres generasjon, jeg er født i 1971, var perfekte foreldre? Er det slik at foreldre i 2014 er 246 prosent dårligere enn foreldre i 2003? Hva skyldes denne voldsomme økningen? Jo. Det er fordi velferdsstaten har spist seg inn i våre liv. Også inn i vårt aller innerste, vårt familieliv.
*
Velferdsstaten eier nå våre barn. Vi har dem kun på lån. Og med en gang en overivrig helsesøster, en lege, en hatende nabo, sender en bekymringsmelding, dissekerer barnevernet en families liv. I ytterste konsekvens tar de barna våre tilbake.
Jeg er altså fanatiker. Jeg er fanatisk opptatt av at disse forholdene blir rettet på. Vi må ha et nytt barnevern, med familien i sentrum.
Jeg skal aldri stoppe denne kampen. For jeg har funnet at innen barnevernet blir det gjort store, ekstreme overgrep hver eneste dag. Derfor kan jeg ikke tie om det jeg ser. Vi skal klare å få til den endring som må komme.
**
*