*



21 april 2016




Vi må ta våre barn tilbake

Av Jørgen Stueland
advokat


••••••
Artikkelen har tidligere stått som kronikk i Oppland Arbeiderblad den 9 mars 2016.
Den er publisert her med forfatterens generøse tillatelse.
••••••


Foreldre. Et av naturens mest fantastiske skaperverk. Foreldres fag ligger i genene. Våre naturlige ferdigheter som foreldre har blitt utviklet gjennom hundretusener av år opp gjennom menneskehetens historie. Og før det. Foreldre er programmert for omsorg. Et gråtende barn, et skrikende barn er evolusjonsmessig tilpasset akkurat dette barnets mors automatiserte trøstende evner. Dets biologiske mor. For hundre år siden var foreldres plikt og rett til å gi sine barn omsorg selvsagt. Det var ingen som stilte noe spørsmål ved den omsorgen foreldre ga sine barn.
    Synet på foreldre og omsorg har gjennomgått en eksplosiv galopperende endring fra begynnelsen av 1900-tallet og fram til i dag. Synet på hva omsorg er, kan og skal være har særlig utviklet seg i takt med oppbyggingen av velferdsstaten etter krigen.

Velferdsstaten har hatt en gjennomgripende betydning for hvordan det norske mennesket tenker om det å være menneske. Fra slutten av 1800-tallet ble det i hele Europa gradvis innført lover og ordninger som hadde til formål å gi større velferd til borgerne. Synet på hva staten skulle og kunne være gjennomgikk en gradvis endring. For Norges del handlet det for eksempel om barnelover i 1915, lovene om sykeforsikring i 1909 og 1915, ulykkesforsikring for fiskere i 1919. Sosialdepartementet ble opprettet i 1913. Lov om alderstrygd ble innført i 1936. Staten ble etter hvert vår alles giver og taker.

Etter krigen ble det stadig flere lover om velferd, som kulminerte i lov om folketrygd av 1967. Alle som bor og jobber i Norge er ved folketrygdloven tvungne medlemmer av velferdsstaten. Som en konsekvens av at staten på stadig flere områder så det som sin oppgave å blande seg inn i borgernes rettigheter og plikter, fikk man etter hvert også lover som grep inn i foreldres omsorg for egne barn.

Feminismen og et endret syn på kvinner førte til at stadig flere kvinner ble en del av arbeidslivet. Fordi kvinner også skulle ut i inntektsgivende arbeid, måtte staten finne en måte å ta vare på barna i det tidsrommet kvinnene var på jobb. Fra 1970-tallet ble det så gradvis bygget flere og flere barnehager.

I takt med velferdsstaten ble også barnevernet skapt og utviklet. Før krigen og utover på 50- og 60-tallet grep staten særlig inn overfor såkalte problembarn, som ble sendt til forbedringsanstalter, for eksempel Bastøy i Oslofjorden og Lindøy utenfor Stavanger. Disse barna hadde ingen rettssikkerhet, og praksisen i anstaltene var rene overgrep. Alle som følger litt med i samfunnsdebatten kan heller ikke ha unngått å få med seg steriliseringsloven av 1934, en lov inspirert av nazisme, rasisme og rasehygiene.

Den første reelle barnevernloven kom i 1953. Denne loven skulle først og fremst være en lov om forebygging. Foreldrene var fremdeles den sentrale omsorgsgiver, og staten skulle kun i sjeldne unntakstilfeller gripe inn i foreldrenes omsorg. Foreldrene "eide" fremdeles sine barn.

Ny barnevernlov ble vedtatt i 1992. Den nye loven bar tydelig i seg den gradvise endringen i synet på hva foreldre og barn er som skjedde i takt med velferdsstatens framvekst. Etter min mening innebærer vår nåværende barnevernlov, og den forvaltnings- og rettspraksis den har ført til, et radikalt og også skadelig brudd med hundretusener av år med foreldreskap. Velferdsstaten gir og tar. Den griper inn i våre liv overalt. Den griper inn i vår fritid, vårt yrkesliv, vår inntekt, vår tro, vår helse, våre meninger. Og den griper nå også på en grunnleggende måte inn i vårt foreldreskap.

Det er min tydelige mening at Staten nå eier barna våre. Jeg vil si det så sterkt. Vi har barna våre på lån. Staten følger oss som foreldre med argusøyne. Dersom vi trår feil som foreldre, tar staten i ytterste konsekvens sine barn tilbake, og plasserer dem hos betalte representanter for staten, fosterforeldre. Staten har sine spioner over alt. Fastlegen følger med. Helsesøster følger med. Barnehagen følger med. Skolen følger med. Skolefritidsordningen følger med. Skoletannlegen følger med. Nav følger med. Idrettslaget følger med. Naboer følger med. Slektninger følger med. Og dette er jo flott, sier du. Det er jo flott at barn som blir vanskjøttet får hjelp. Ja, det er det. Men, nei, det er ikke det.

Hele systemet "barnevern" har hatt en eksplosiv økning i tall, omfang og ressurser siden barnevernloven ble innført i 1992. Bare se på disse tallene: Ifølge SSB ble det i 2003 sendt inn 15.303 bekymringsmeldinger til barnevernet. I 2014 ble det sendt inn 52.996 bekymringsmeldinger. På elleve år er et en prosentvis økning i antall bekymringsmeldinger på 246 prosent (!) I 2009 jobbet det 3.415 arbeidstakere i barnevernet. I 2014 jobbet det 5.139 mennesker i barnevernet. På seks år er det en prosentvis økning på 50 prosent. Og er det fordi mine foreldre og deres generasjon, jeg er født i 1971, var perfekte foreldre? Er det slik at foreldre i 2014 er 246 prosent dårligere enn foreldre i 2003? Hva skyldes denne voldsomme økningen? Jo. Det er fordi velferdsstaten har spist seg inn i våre liv. Også inn i vårt aller innerste, vårt familieliv.

Altfor mange skikkelige foreldre opplever i dag at tannlegen sender inn bekymringsmelding fordi deres barn har dårlig tannhelse. Altfor mange normale foreldre opplever i dag at Nav sender inn bekymringsmelding fordi man sliter med en klinisk depresjon. Altfor mange foreldre opplever i dag at en bekymringsmelding fra en hevnlysten nabo blir tatt på alvor i barnevernet, og fører til en gjennomgripende undersøkelsessak, en vrengning av ens indre sjelsliv.

Jeg jobber daglig med mennesker som er fullstendig oppegående som foreldre, målt etter alle kulturelle, historiske og evolusjonsmessige standarder, men som får sine liv revet i filler av barnevernspedagoger som måler deres foreldreskap med linjal og lupe. Statens inngripen i våre liv har på barnevernets område dannet et angiversamfunn, en paranoiditet og et syn på hva omsorg, barn og foreldre er, som fører til stadig flere tragiske skjebner, mødre og fedre som mister all selvtillit, barn som blir revet ut av sin biologiske familie uten at det er noe alvorlig galt med deres foreldre.

Vi må få en debatt om dette, vi må få belyst på en skikkelig måte hvordan barnevern egentlig fungerer, vi må foreta de drastiske endringene som er nødvendige. Vi har allerede en generasjons barnevernsbarn og -foreldre som med full rett står klare til å kreve erstatning for ødelagte liv. Flere av dem er mine fortvilte klienter.



*