*
16 april 2016
Marianne Haslev Skånland:
Ytringsfrihet i barnevernssaker
••
Appell ved demonstrasjonen utenfor det norske Stortinget den 16 april 2016.
Innlegget ble holdt først på engelsk, som Freedom of expression in Barnevern cases, og deretter på norsk.
••
Ytringsfrihet er viktig og positivt.
Dette er noe de fleste av oss mener.
Hvorfor?
Det kan ikke være fordi det alltid er hyggelig å høre folks ærlige mening.
Det er ikke hyggelig, for en ærlig mening er så ofte kritisk.
Så, igjen: Hvorfor tror vi det er viktig?
Vel, la oss høre hva Den Europeiske Menneskerettighetsdomstol har å si om ytringsfrihet:
I en dom fra 1976 sier Domstolen klart at ytringsfrihet er -
"et av prinsippene som kjennetegner et 'demokratisk samfunn'. Ytringsfrihet utgjør ett av de grunnlag som er nødvendig for å ha et slikt samfunn, en av forutsetningene for samfunnets fremgang og for hvert enkelt menneskes utvikling."
Så ytringsfrihet er viktig fordi det er nødvendig.
Det er nødvendig at menneskene i et demokratisk samfunn kan snakke fritt om hvordan forholdene er, hvis de skal kunne forandre dem.
Det er nødvendig for å få frem åpent alt som er galt og skadelig i vårt samfunn, sånn at det kan rettes på.
Det er nødvendig for å få stoppet mishandling og tyranni og utbytting av mennesker. Så lenge bare mishandlerne, tyrannene og utbytterne vet om det, og ofrene ikke får beskyttelse hvis de snakker ut, så vil alt sammen fortsette.
Barnevernet, og den norske stat, liker ikke dette.
De gjør sitt ytterste for å hindre at folk snakker og skriver om hvordan barnevernet river i stykker familien deres, og hvordan de kjemper for å bli gjenforenet og få være i fred for barnevernet.
Foreldre som snakker åpent, blir straffet ved å avskjæres enda strengere fra barna sine. Våre myndigheter sier at dette ikke er straff, og at det blir gjort for å beskytte barna.
Skal vi tro at barna beskyttes av ikke å få høre at foreldrene elsker dem og gjør sitt ytterste for at de skal få komme hjem?
Men også våre domstoler, våre dommere, og de advokatene som kommunene bruker til å gå mot familiene – også de tror dette sludderet, og de bruker det som et argument for å hindre barna i å få komme hjem, hindre foreldrene i å få dem hjem.
Norge befinner seg i en sørgelig tilstand.
Menneskerettigheter er individuelle rettigheter, rettigheter hver enkelt av oss har.
Den store faren for en enkelt person eller en liten flokk er alltid den organisasjonen vi kaller staten, fordi staten har makt over oss. Staten må ha makt, ellers ville vi ha anarki, ikke demokrati (og anarki er ikke noe brukbart alternativ).
Men alle med makt må voktes på, og de må stoppes hvis de misbruker makten. Og dette er ikke mulig uten at vi har rett til å få det frem åpent, gjennom ytringsfrihet.
Norge skryter av at vi er et demokrati, og norske politikere og andre ledere reiser verden rundt og preker om menneskerettigheter til andre nasjoner.
Når frie ytringer kommer i form av kritikk av dem, så liker ikke den norske stat ytringsfrihet likevel. De prøver å gjøre det umulig, helst kriminelt, å vise andre hvordan barnevernet går frem.
Det er mange mange eksempler på dette inklusive direkte forsøk på å forby folk å legge ut på nettet videoer av sine egne barn og av hvordan et dusin barnevernere og politifolk kommer inn i hjemmene og drar med seg skrikende og redde barn. Ordføreren i en kommune vil ha forbud mot å vise barnevernet i aksjon på video, fordi, sier hun, det hindrer barnevernet og politiet i deres arbeid.
Litt av et sosialt arbeid, som ikke kan vises frem.
Menneskerettighetsdomstolen gjør det også klart, i flere av sine dommer, at ikke bare har vi rett til å tale åpent, men folk har også rett til å motta informasjonen.
Normalt er det pressens rett til å trykke informasjon som styrkes av dette. Men siden våre konvensjonelle media i årtier ikke har villet formidle til folk ufordelaktive sannheter om barnevernet, så tror jeg nok folk har rett til å få motta informasjonen fra oss! Oss som skriver på internett og demonstrerer i gatene, sånn som her.
Så la oss fortsette med det! Helt til vi har sett slutten på den nåværende, falske beskyttelsen for barn, og har fått en virkelig en etablert.
Myndighetene våre vil altså ikke ha noe av informasjon om harde fakta angående barnevernet. De unngår til og med iherdig informasjonen selv!
Når folk prøver å snakke fra leveren om viktige fakta, sier myndighetene, "Vi kan ikke gå inn i enkeltsaker."
Ikke det?
Hele denne uken har det vært nyheter om Panama-dokumentene, som visst viser at det har foregått økonomiske underfundigheter, og noen av banksjefene i våre store banker har sagt at de ikke visste noe om hvem som gjorde hva i Luxemburg eller på Seychellene.
Men hva skjer da?
Jo, da dukker økonomiske og juridiske tungvektere frem på tv og sier: Sjefen kan ikke unnskylde seg for at han ikke vet hva de underordnede gjør. Det er hans ansvar å vite!
Kan da politikere og administrasjon i kommunene, og de høyere oppe, si: "Vi har delegert alt til Barnevernet, og hva de foretar seg har ikke noe med oss å gjøre. Vi har vedtatt at vi ikke kan få innsyn i det." ?
Nei, det kan de ikke.
Vår høyesterettsjustitiarius for lenge siden, Emil Stang d.y., sa en gang (jeg tror det var for ca 60 år siden) at utilbørlige lover ikke kan opprettholdes i lengden.
I barneverns-sektoren er det mye lovverk og regler som venter på å bli fjernet! Vi må få det vekk på den måten Menneskerettighetsdomstolen sier: Vi må energisk bruke vår ytringsfrihet, et grunnleggende vilkår for fremgang for samfunnet og hver enkelt av oss.
Takk.
*