*
Oslo 13 januar 2016
Troskyldig anonymitet
Av Marianne Haslev Skånland
Våre myndigheter får sin vilje: at barnevernssakene skal rulle uten opposisjon. Ofrene lar seg føre til slaktebenken som lydige lam.
Sentralt i dette står det faktum at nordmenn lar seg innbille at det å snakke og skrive åpent om sin sak, vise seg med sitt ansikt, navn og bosted, skader deres sak. Som om den kunne bli mere skadet enn den er - - Foreldre tror det går bedre hvis de ikke lar offentligheten få vite hvem de er, slik at sakene kan være uklare eventyr som ingen kan gjøre noe ved. De tror det er best at bare alle våre offentlige etater vet hvem de er, de offentlige aktørene som selv står for familieødeleggelsene.
Intet kunne være fjernere fra virkeligheten.
Men i dag har vi det igjen, i en belysende artikkel fra nrk Vestfold: En gruppe foreldre får kontakt med hverandre. Den informasjonen de kan gi hverandre fører til at de mister isolasjonen og vil gjøre noe for å stoppe barnevernets skadeverk. Bra, så langt.
Men de tror fortsatt på konfidensialiteten allikevel, den som våre jurister har lært dem opp i - at man skal ha tillit til administratorene, juristene og rettsapparatet:
"De er redd for å snakke i frykt for at de skal skade sin sak. Samtidig vil de gjerne at deres saker skal vurderes på nytt og ses på av andre."
Flere foreldre går sammen mot barnevernet
nrk, 13 januar 2016
Foreldrene har altså tro på at myndighetene er harmløse, at de mektige vil rette opp feil hvis de bare blir gjort oppmerksom på det og forstår det. Så kaster foreldrene bort tid med å vente og håpe. De burde kanskje isteden huske at dagens tilstand er det våre jurister, både dommere og advokater, som har det aller største ansvaret for.
Og så tror disse foreldrene at de selv kan la være å ta kampen - at andre vil ta den for dem: "– Vi håper at en eller annen i systemet ser at det har blitt begått grove feil. Det sier en mor som har blitt fratatt to av sine barn."
Det kan de skyte en hvit pinn etter. Det er kun åpen, klar tale fra folk som viser hvem de er, som kan føre noe sted hen. De som har forstått det, er de som demonstrerer på åpen gate, nå heldigvis etter hvert både her og der: i Oslo, Kristiansand, Arendal, Trondhjem. Det er de som holder innlegg ved demonstrasjonene under fullt navn, som legger ut sine videoer om dette, de som legger ut videoer som viser hvordan barnevern og politi kommer inn i hjemmene og tar barna med makt. Det er de som skriver på internett under fullt navn. Det er de som informerer alle sine venner og bekjente, som prøver å få vår ynkelige presse til å skrive om dem som virkelige mennesker, som andre som vil ha en slutt på overgrepene kan kontakte.
Når de ikke gjør det, skjer det som her skjer i Andebu: ingen ting.
"Rådmann Stein Rismyhr i Andebu kommune sier de hele tiden vurderer sin egen behandling av barnevernssaker og at han har full tillit til den jobben barnevernet gjør."
Rådmannen avsporer også:
"Han sier at Andebu kommune har flere barnevernssaker enn folketallet skulle tilsi.
– Det er ikke vår praksis som avstedkommer dette tallet, sier han. Han mener det alltid er hensynet til barnets beste som kommer først."
Som om ikke landsgjennomsnittet i omsorgsovertagelser allerede ligger skyhøyt over det som er til barns beste – fullt av uvederheftige bedømmelser av både foreldre og barn, slik barnevernssaker flest er.
På denne måten kommer knapt noe barn tilbake til sine foreldre. Ikke stopper barnevernet å ta nye barn heller. Ikke så lenge alt er anonymt, så godtfolk kan fortsette å tro at foreldrene gjemmer seg av skam. Ikke så lenge det ikke blir store mengder av nordmenn som er velinformerte, som har sikre kunnskaper fordi de kan se og treffe folk av kjøtt og blod som kan dokumentere og stå for det de sier.
*
En fornuftig person i Tsjekkia sa: "Det som handikapper nordmenn, det er at dere ikke har levet under kommunismen. Derfor har dere ikke vår erfaring i hvordan det er å eksistere under et diktatorisk byråkrati. Derfor har dere altfor troskyldig tillit til deres myndigheter."
Nå er det noen nordmenn som opplever det. Stadig flere må leve under et diktatorisk byråkrati: barnevernets trusler og overgrep. Det er på tide å høste lærdom av det.
Det ville også være nyttig å sette seg inn i den generelle lærdommen om hvor viktig bruk av ytringsfriheten er for å hindre urett og overgrep. Den er så viktig at bestemmelsen om ytringsfrihet i Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon (EMK) går foran en del andre rettigheter fordi den er en forutsetning for at disse andre rettighetene kan fungere i praksis.
Ytringsfrihet og sensur av barnevernsofre – 2006–
Ytringsfrihet – hemmelighold fremmer overgrep – 2007–
Ytringsfrihet om barnevern – en liten repetisjon – 2015
Fra to dommer om ytringsfrihet ved EMD samt en fylkesnevnd og Personvernnemnda – 2013
Makten prøver igjen å sette munnkurv på dem de forfølger – 2006
Datatilsyn og politi vil ha munnkurv på oss – igjen – 2006
Og igjen og igjen – 2006
Hvem skal skånes i barnevernssaker? – 2006
Ytringsfrihet i Fredrikstad kommune og Fredriksstad Blad? – 2006
Når fremtredende jurister blir lei seg – 2006
Nettavisen og VG om filmingen av barnefjerning – 2007
Svartelister – forsikringsselskaper og barnevernet – 2007
Uthenging og stigmatisering? – av ofre eller av gjerningsmenn? – 2007
En ynkelig, anonym anmelder og en ditto avis – 2007
Hvem skaper skjebner og hvem vil skjule dem? – 2008
Barnevernet propaganderer om åpenhet igjen – 2008
Jeg vet hvordan "listene" kan forsvinne! – 2006/2008
PVN-1020-11 Sletting av informasjon om beredskapshjem – 2010
(særlig side 5)
Utredning om redaktøransvar og straffelovgivning – 2011
Nøyaktig det sier også vi – 2007
*