*
10 oktober 2015
Et smålig samfunn truer med barnevernet
Av Marianne Haslev Skånland
Mange byboere drømmer om et "fritt liv på landet". I virkelighetens Norge kan et lite bygdesamfunn være avindsykt og ondskapsfullt – vi husker Sigurd Hoels romaner om hvor ødeleggende det kan bli. Man skal ikke få lov å avvike, finne sin egen vei.
Når godtfolk vil plage enkeltmennesker, er barnevernet en hendig hjelper. Så godt kjent er barnevernets ødeleggelser at bare det å true med dem er et maktmiddel til å innpiske og disiplinere. For barnevernet er omtrent den verste ensretteren. Det samfunnet som beskrives her, må i sannhet være livredde for barnevernet selv:
Forfatter og mor:
«Kanskje det ikke er noe galt med meg likevel, mamma?»
Hva gjør vi når det ikke er barn som mobber, men snarere en skole, en arbeidsplass, et lite samfunn?
Dagbladet, 9 oktober 2015
"Jeg fant en koselig liten skole på landet, med dyr og skog rett utenfor. Som forfatter kan jeg jobbe hjemmefra og tenkte vi alle ville kunne trives et sted med lavere tempo og frisk luft. Not so much. For ingen sa hei engang. Ingen ønsket oss velkommen til bygda, med unntak av ei dame som snek seg bort til meg i butikken og hvisket i øret mitt: Pass på at dere ikke stikker dere frem her i bygda, for da melder dem deg til barnevernet.»"
" Det endte med at jeg etter å gjentatte ganger ha klaget på svært skjerpende omstendigheter rundt skolen og dens tilbud, tok min sønn ut av skolen. De svarte med å true meg med barnevernsanmeldelse på grunnlag av at jeg er uegnet som mor."
Hun skal ikke ha uvanlige navn på barna, ikke reise til London når skolen har foreldremøte, ikke komme hjem klokken 19 når det er skole dagen etter, ikke ha noen selvstendighet eller uavhengighet. Det hun beskriver, minner påfallende om det slaveriet barnevernet driver overfor foreldre som de allerede har tatt barna fra, med trusler om at hvis man ikke finner seg i alle barnevernets urimeligheter, vil man bli ytterligere avskåret fra engang å få treffe barna.
Naturligvis. Hva har moren ventet seg? Tror hun hennes tilfelle er så spesielt, bygda så spesiell? Har hun ikke oppdaget at løgn, overdrivelser og direkte ondskap har funnet en alliert i barnevernet i Norge? Tror hun det er anderledes for dem som faktisk blir meldt til barnevernet og hvor barnevernet går på med sin ødeleggelse av familien? Hun skriver "alle de som er vanskeligstilte ... Skal de finne seg i å trues med barnevernsanmeldelser på løgnaktig grunnlag". Men det er ikke noe slikt spørsmål om hvorvidt de skal finne seg i, det er slik de blir behandlet, og barnevernet aksjonerer med grusomhet på basis av falske påstander. Barnevernet lager også falske påstander selv.
Og det finnes et enda viktigere spørsmål: Hva med foreldre som virkelig er skyldige i å være bortreist når de ikke bør, i ikke å ha laget skolemat til barna, ikke ha vært så opptatt av barnas behov som de bør, ikke å oppdra barna på helt akseptabel måte? Er mobbing og trakassering den riktige måten å "løse" dette på? I min bedømmelse er det barnevernet og deres allierte anmeldere gjør, helt utilbørlig, helt uforsvarlig, uansett hva foreldre måtte være og gjøre. Det må helt andre metoder til enn dem som hersker i barnevernssystemet i Norge i dag for å hjelpe de barna det gjelder.
Moren sier at det ikke holder å skylde på Janteloven (du skal ikke tro at du er noe), men at det "handler om grunnleggende verdier og hva slags samfunn vi ønsker å skape". Gjerne det. Men det holder ikke bare fritt å velge verdier for sin egen families liv, man må faktisk gjøre en innsats ut over å beklage anonymt det man selv har vært utsatt for. Hva gjør hun selv for å motvirke at barnevernet er slikt et reelt senter for ondskap mot barn og foreldre, nå som hun har opplevet en svak versjon av det selv? Det handler ikke om hvorvidt påstandene i anmeldelser til barnevernet er usanne eller ei. Hvis det hadde vært skikk på barnevernet, ville de tatt falske anmeldere ved vingebenet selv. Men det er det ikke, så det gjør de ikke.
Moren skriver at hun er forfatter, så hun leser vel selv bøker av og til. Men hun har kanskje ikke orientert seg i litteraturen om det hun har vært i nærheten av i tiden i denne bygda, kanskje ikke lest hverken relevante artikler eller de få men viktige bøkene som kan berette om hvordan barnevernet utkrystalliserer det aller verste i en befolkning? De fleste i Norge gjør ikke det. Jeg kunne anbefale henne noe litteratur. Hun kunne jo begynne med John Hollens Formynderterror. Historien om en barnevernsak fra 2005, og Adele Johansen og Elin Brodins Papirdukker fra 1991. Slik som beskrevet i disse har familier i Norge hatt det i mange, mange år.
*