*
19 mars 2015
Tillegg 30 juli 2015
Det skjulte motivet for sammenslåing av barnevern
Av Marianne Haslev Skånland
De fleste argumenter som fremsettes for kommune-sammenslåing i Norge, har rasjonelt og gjerne økonomisk preg. Når moderne kommunikasjoner radikalt har forkortet reisetid, er det ikke lenger nødvendig å ha alle administrative tjenester så nær som den gang det krevet en stor ekspedisjon å forflytte seg noen mil.
Men ett argument i den stadige propagandaen for sammenslåing som rettes mot befolkningen, holder ikke vann. Det sies at da skal befolkningen få et bedre, mere profesjonelt barnevern. Barnevernsetaten i små kommuner, hevdes det, er for liten til å kunne 'tilby brukerne' profesjonelle tjenester.
Slike formuleringer er av samme slag som et annet propaganda-fremstøt vi ser med jevne mellomrom: at så og så mange barn står i kø for å få 'hjelp' i form av fosterhjem. Virkeligheten her er at svært mange barn lever under store påkjenninger fordi de frykter at de skal bli fratatt sine foreldre og annen familie.
Det praktiseres allerede
Tilbake til de annonserte fordelene ved et større barnevern som skulle følge med større kommuner, så har mange kommuner i flere år praktisert noe tilsvarende: de samarbeider om barnevern interkommunalt.
Slikt samarbeid fremstilles av det offentlige alltid i positive vendinger: større fagmiljøer, dermed øket kompetanse, bedre tjenester, øket effektivitet, bedre økonomisk uttelling. Hvis det er brudulje med protester mot barnevernet i en kommune, kan man oppleve at myndighetene prøver å roe kritikken ved å lokke med at hvis de bare dropper protestene, skal de 'få' interkommunalt barnevernssamarbeid og øket psykologassistanse. Slik lokking prøvet visstnok Hordaland fylke seg med overfor Samnanger da en stor gruppe der gikk mann av huse og demonstrerte i fakkeltog mot barnevernets tvangsfjerning av to barn (se Lege forsøkt brukt av bv til "løgn og lureri" i Samnanger, noen bilder her og her).
Et annet motiv enn forbedring
Men en viktig sannhet slipper allikevel ganske ofte ut. Både sier barnevernsfolk dette selv, og det blir troskyldig gjengitt av andre, for eksempel pressen, antagelig fordi de oppfatter dette motivet som legitimt og hederlig:
Det er så vanskelig og ubehagelig for barnevernsarbeidere og deres hjelpere å 'gripe inn' mot familier i små lokalmiljøer hvor alle kjenner hverandre og alle kjenner dem.
Derfor bruker de de samarbeidende kommunenes barnevernsarbeidere, som bor og arbeider langt borte, til å foreta tvangsfjerningene av barn fra hjemmene. Slik kan barnevernerne som foretar deportasjonene holde seg anonyme og beskyttet fra et lokalmiljøs forferdelse og opprørthet. Selve aksjonene er ofte svært ubehagelige, så barnevernet går ut flere sammen og tar med seg flerfoldige politifolk for å ta barn som er fortvilet og skriker og slåss mot deportasjonen. Det finnes tilfeller der politifolk har 'måttet ha psykoterapi' (les: psykolog-godsnakk om at det var så riktig, så, det de gjorde, selv om det var ubehagelig) etter å ha deltatt i slike tvangsfjerninger.
Og så sies det – nok en gang – helt åpent, denne gang fra barneminister Solveig Horne:
"Horne viser til at 100 norske kommuner har tre eller færre ansatte i barnevernet. I små samfunn er det vanskeligere å gripe inn, derfor har mange kommuner allerede samlet barnevernstjenestene med nabokommunene. Etter hvert vil de også få ansvaret for fosterhjem og institusjoner."
Snart kan du gifte deg hos ordføreren
** Barnevernet kan bli hel-kommunalt
VG, 18 mars 2015
*
I overskriften til denne artikkelen har jeg betegnet dette motivet som skjult. Det er det altså egentlig ikke, skjønt det ofte gjemmes bedre bort enn av Solveig Horne. Det som er mere skjult, er kanskje heller hvor sterkt dette motivet egentlig teller. Barnevernsfolkene og deres hjelpere kommer ganske ofte inn på det. Større barnevernsetater vil ikke slutte med de horrible tvangsfjerningene de driver med allerede. De vil fortsette med akkurat det samme, og med større personale og desto mere makt og prestisje vil de i større grad slippe protestene og forsøkene på å slippe fri.
Kommunebyråkrater og politikere ønsker seg fred og ro, ingen oppstand omkring barnevernets handlinger. Det håper de på å få ved å gjøre hver barnevernsetat større og mektigere og aktørene mere anonyme. Desto vanskeligere blir det for rammede familier og en redd, usikker og uvitende befolkning å sette seg effektivt imot det som skjer.
Det gjemmes bak reklamen om et bedre barnevern. (Jf Fantasier om et "bedre" og mere "kompetent" barnevern.)
Det er trolig best å slutte å håpe at administrative nyordninger vil rette på det som er galt med dagens barnevern. Erfaringsmessig fører de ikke til forbedringer. Ikke sjelden gjør de forholdene verre. Man tapper seg selv for krefter nytteløst når man søker etter forbedringer av rent formell art.
**
30 juli 2015:
Ny bekreftelse på at barnevernere og deres sjefer ønsker avstand for å unngå ubehag selv, ikke av hensyn til familiene de liksom skal 'hjelpe':
Erlend Larsen (H), ordfører Stokke kommune:
"Personlig mener jeg at mindre kommuner ikke bør ha eget barnevern. Avstand til de som trenger hjelp blir for kort. Det blir for lett å lukke øynene og snu seg bort fra problemer blant din egen familie eller vennekrets."
Er smått alltid godt?
Sandefjords Blad, 29 juli 2015
Nei, hvis det var hjelp familiene fikk, ville det ikke være noe problem for barnevernere som gav det, å stå dem nær. Ordføreren kan knapt ha tenkt igjennom hva hans tankegang egentlig inneholder av grusomhet. Eller har han det? Hans parti Høyre sprer disse forunderlige oppfatningene om hjelp stadig vekk nå.
Det bringer tankene nokså naturlig hen til Averøy-saken og barnevernerne der, som visstnok gjerne fortrakk til Kristiansund. Og så passer Zygmunt Baumans beskrivelse (jf de siste 3-4 avsnitt her) på en prikk, den av moderne, industrialiserte stater og mekanismen som kan drive frem uhyrligheter:
"- - de moderne, siviliserte staters enorme og stadig voksende byråkrati. Dette åpner døren for: sterkt å begrense hva hver enkelt ansatt gjør og dermed mørklegge hva den totale aktiviteten består i og resulterer i, pulverisering av ansvaret hos hver enkelt ansatt, å skape avstand mellom de fleste ansatte og deres ofre, og å skape lojalitet mot den mektige arbeidsgiveren som står som garantist for både jobben og samvittigheten."
Ordfører Erlend Larsen burde kanskje settes til å lese Baumans bok Moderniteten og holocaust (se Holdningene hos sosialarbeidere som arbeider med barnevern).
*