*
17 september 2014
Praktisk hjelp, husmorvikar, kommunenes og barnevernets oppførsel
Av Marianne Haslev Skånland
I årevis har svært mange barnefamilier som trenger praktisk hjelp, for eksempel ved sykdom, og har prøvet å få det gjennom sin kommune eller direkte gjennom barnevernet, visst av egen erfaring at praktisk hjelp er omtrent det siste de får. Det offentlige hjelpeapparat opererer med en ideologi om at bare foreldre som fungerer optimalt, omtrent som perfekte maskiner, er 'gode omsorgsgivere'. Hvis ikke, mener man barna skal fjernes og plasseres på institusjon eller i fosterhjem. Kjærligheten mellom foreldre og barn eksisterer ikke i denne sosio-psyko-inspirerte tankegangen. Logikken svikter når fosterforeldre hevder at fosterbarnet er så 'belastende' at de må ha avlastning vekk fra fosterbarnet. Både dette pluss ordinær foster-virksomhet krever skyhøye summer i forhold til å yde barnas virkelige familier praktisk hjelp, men logikk og selvstendig gjennomtenking av vedtatte floskler står lavt i kurs hos hjelpe-etater og politikere som skulle styre dem.
Her har vi et par eksempler av ny dato:
*
Alene på krykker med tre bleiebarn
nrk Hedmark og Oppland, 8 september 2014
"For et år siden ble Marianne Moen enke, og ble sittende igjen alene med tre små barn. Da hun for to uker siden brakk beinet, var det ikke mye hjelp å få.
— Så ringte jeg barnevernet og helsestasjonen."
"Svaret hun fikk fra kommunen etter to uker var at de kunne gi hjelp to timer i uka."
Nei, moren får nok være glad til at barnevernet ikke har dratt av gårde med barna til institusjon eller beredskapshjem — til skyhøy betaling, og derpå påført henne viderverdigheter når hun vil ha barna hjem igjen. Det de burde gjort, var å beordre barnevernsarbeiderne til å assistere moren noen timer hver dag. Andre barn ville også da dratt fordel av å få være i fred for barnevernet. Men slik praksis vil barnevernet ikke ha.
Fra to forskjellige hold i Norges Kvinne- og familieforbund (tidligere Husmorforbundet) kom det betimelige kommentarer:
Wenche Rolstad (Vara sentralstyret Norges Kvinne- og familieforbund):
Husmorvikar det rette her?
Oppland Arbeiderblad, 10 september 2014
Ingunn Thorsen, nestleder, Norges kvinne- og familieforbund, Rogaland krets:
Husmorvikarer i alle kommuner
Aftenbladet, 15 september 2014
Thorsen skriver:
"Et slikt tilbud må ikke organiseres gjennom barnevernet, slik noen kommuner har gjort. Dette er meget uheldig og kan hindre mange som trenger tjenesten, i å etterspørre den."
Det har hun rett i. Kanskje hun eller noen i forbundet har erfaring med barnevernets form for hjelp?
Organisering via barnevernet hindrer dessverre ikke alltid at folk henvender seg (de bør absolutt ikke henvende seg til barnevernet uansett), men slik organisering ville både gi en dårlig tjeneste med mye penger og ressurser anvendt til å 'vurdere' og 'observere foreldre', og det fører også til nye bølger av omsorgsovertagelser.
I en tidligere generasjon hadde vi i Norge arbeidet frem en ordning med husmorvikar til å avhjelpe slike situasjoner som for moren med benbrudd. Men denne nyttige funksjonen er avskaffet, til fordel for psyko-sosio-babbel-profesjonene.
*
Neste sak:
Bergen kommune anbefaler en handikappet alenemor å gå til barnevernet hvis hun har øket behov for praktisk hjelp etter et samlivsbrudd. Så da er spørsmålet hvor mye praktisk hjelp barnevernet ville gi henne, da. I Stavanger kunne de strekke seg til 2 timer i uken.
Jeg synes de rett og slett burde sagt unnskyld
Bergens Tidende, 17 september 2014
"Guri Anne Nesdal Egge har cerebral parese og er alenemor. Likestillings- og diskrimineringsombudet mener Bergen kommune diskriminerer henne og bryter plikten til individuell tilrettelegging."
Men kommunen vil ikke be om unnskyldning. Isteden går de imot ombudet og tar saken videre.
"Forvaltningsenheten i kommunen rådet også Egge å gå til barnevernet da hun fikk økt praktisk hjelpebehov etter samlivsbruddet, ifølge Egge selv."
Bergen kommune har til og med drevet med barneverns-argumentasjon mot denne moren:
"- Det lyste gjennom i vedtaket hvordan de mente jeg burde leve. De stilte også indirekte spørsmål om jeg som er handikappet kunne være en god mor, sier Egge."
"Kommunens uttalelser avdekker en holdning om at Egge har dårligere omsorgsevne enn en funksjonsfrisk alenemor."
"Det er en kjent fordomsfull holdning til mennesker med nedsatt funksjonsevne at de har dårligere omsorgsevne enn andre», skriver LDO."
Sammenholdt med saken fra Stavanger ser vi vel nettopp bildet som barnevernsforfulgte kjenner godt, og som her ikke kaster noe godt lys over intelligens og fornuft hos kommunens funksjonærer og politikere:
Kommunen sender folk med hjelpebehov til barnevernet. Men de selv, som er barnevernets sjef og derfor har plikt til å ha full oversikt over hva barnevernet foretar seg og til å styre det, må være vel vitende om at barnevernet aldeles ikke hjelper folk praktisk, men tvert imot søler bort tid og ressurser med å overvåke og 'vurdere' dem, hvoretter de går inn for å tvangsfjerne barna, med alt det trekker med seg av skyhøye utgifter, blant annet for kommunen. At norske kommuner sier de har delegert myndigheten til barnevernet og 'ikke kan gå inn i enkeltsaker', illustrerer systemet: de mottar sin lønn for å være uansvarlige.
Norsk handikapforbund støtter moren, men forbundsleder Arne Lein er ikke godt informert. Han "synes saken er oppsiktsvekkende", og sier: "Vi ser mange kommuner som tester hvor langt ned man kan skru tilbudet før det ikke går lenger. Det spesielle i denne historien er at det er et barn involvert".
Nei, saken er ikke oppsiktsvekkende, den er ganske vanlig. Det er ikke spesielt at barn er involvert, det er ganske vanlig. Det mer uvanlige er at barnevernet ikke forlengst har tvangsfjernet barnet fra denne moren i Bergen og ditto i Stavanger.
*
Barnevernet mener sykdom og handikap som forårsaker at foreldre ikke kan utføre eller skaffe i fullt omfang alt deres barn trenger, burde medføre at barna skal rives vekk fra foreldrene og 'få nye tilknytningsfigurer'. Det er hyppigheten av denne virksomheten fra barnevernets side som er grunnen til bud nummer 4, 9 og 10 i Alvheims 10 bud til dem som kommer i barnevernets søkelys, bud som det ikke burde vært behov for i en 'velferdsstat' som virkelig var det den gir seg ut for:
4. Ta ikke imot hjelp, det blir tolket som at du ikke klarer deg selv.
9. Husk at når barnevernet prater om hjelpetiltak så mener de som regel omsorgsovertakelse eller overvåkning.
10. Behøver du hjelp, bruk venner og slektninger – eller klar deg selv.
Det at saker er frekvente hvor barnevernet ville være en naturlig hjelpeinstans men ikke vil gi praktisk, jordnær hjelp har også motivert punkt 13 i Politisk program for barnevern på lokalplan:
Barns viktige behov forøvrig dekkes ved assistanse til hjemmene
I alle andre tilfeller hvor forholdene for et barn ikke er fullt tilfredsstillende, skal barnevernet kun tillates å tilby realistisk hjelp av typer som familiene ønsker. I tillegg skal barnevernet støtte og assistere foreldre overfor f.eks skoler eller barnehager med å påtale uheldige forhold der som påfører et barn skade, plage eller lidelse.
Noen relevante saker er nevnt her:
Barnevernet – dessverre en skadevolder
Del 2: Innhold, omfang, årsaker og mekanismer i barnevernets virksomhet
Spesielt sakene d), e), f) og h).
En uavsluttet liste over grunner gitt av nordiske barnevernstjenester for å berøve barn deres foreldre
Spesielt punktene 9, 16, 21, 22, 23, 48
Fra Skal foreldre og andre slektninger "vurderes" som om de søker jobb? gjengir jeg punkt 1:
Det er IKKE foreldres primære oppgave å være sine barns omsorgspersoner. Hvis foreldre klarer å gi barna det daglige stell, gi dem mat, kle på og av dem, vaske dem, få dem av gårde på skolen, ta dem til legen når de virker syke - så er det bra. Klarer de ikke det, for eksempel fordi en forelder er invalid, så får andre utføre den praktiske omsorgen, normalt i foreldrenes hjem.
I barnevernet er det imidlertid vanlig praksis at hvis foreldre er syke, tas barnet vekk, plaseres i beredskapshjem eller på institusjon, og senere hevdes det at nå kan barnet av alle mulige grunner ikke få komme hjem, selv hvis sykdommen eller vanskelighetene har vært høyst midlertidig. I en sak i Danmark ble familien hjemløs da huset ble ødelagt i en storm; sosialvesenet ville fjerne barna og sende foreldrene på vandrerhjem.
**
Det er typisk for den grøften Norge har kjørt seg ned i når det gjelder hjelp for barn, at barnevernet normalt bare fokuserer på at alt mulig som de mener de kan stemple som 'omsorgssvikt' fra foreldrenes side, mens den nyttige funksjonen husmorvikar er avskaffet. Politikere og kommunefunksjonærer opptrer på samme måte. For et molboland vi har laget oss. Vi er riktignok ikke alene – andre vestlige land utvikler sine barnevern på samme måte. For noen år siden kom jeg for eksempel over et amerikansk nettsted spesielt for handikappede foreldre, som opplevet det samme med sitt barnevern: tvangsfjerning av barna og null hjelp, og som ropte i sin nød.
*