*
Søndag 27 juli 2014
Marianne Haslev Skånland:
Selvopptatte journalister
ser ikke paralleller til sin egen situasjon når det er barnevernets ofre som opplever det samme
I det siste er det en journalist, Sidsel Wold, (muligens flere, jeg har ikke fulgt godt med, dessverre,) som har fått stor plass i media til beklagelser over sin egen situasjon. Hun rapporterer fra Midt-Østen om de pågående krigshandlingene mellom Israel og Gaza, og får i den forbindelse sterke beskyldninger om at hennes rapporter er ensidige og usannferdige, og at hennes person fortjener diverse nedsettende karakteristikker.
Senest nå i formiddag hørte jeg hun ble intervjuet igjen. Til den motbør hun møter har hun mye å si, blant annet (noen av sitatene er etter hukommelsen):
– Det blir jo ikke noen opptur av sånt!
Det er heller ingen opptur for barneverns-forfulgte når de fortvilet forsøker å få pressefolk og andre til å sette seg inn i hvor løgnaktig og skadelig barnevernet og hele det øvrige offentlige apparat har gått frem mot deres barn og dem selv. De møtes av vantro, sinne, overbærenhet og likegyldighet.
Kan hun ikke arbeide i motvind? Det har Norges mange tusener av barnevernsofre måttet, år etter år, uten støtte unntatt fra andre like stigmatiserte og hjelpeløse, og mens deres barn skades for livet, berøvet sine egne som de har kjærlighetsbånd til.
– De beskylder meg for å ha en agenda. Hvilken agenda skulle det være?
De av oss som beretter og skriver mot barnevernets overgrep, får nesten alltid folk på nakken som beskylder oss for å være dårlige foreldre som støtter pedofile overgripere eller har noen slags hevn-agenda. Både godtfolk og især pressefolk tror de er dypt-skuende detektiver som 'vet' at vi skjuler noe.
– Folk tror meg ikke når jeg rapporterer det jeg ser.
Nei, dere pressefolk tror ikke barnevernets ofre heller, selv når de fremlegger alle saksdokumentene og kan bevise at barnevernets versjon av saken er usann både om årsak til barnevernets 'tiltak' og om virkningen av dem.
– Jeg synes det er forferdelig å ikke bli trodd på.
Da får hun forestille seg hvordan det er å ikke bli trodd når det står om ens egne barn.
– Det er veldig ubehagelig.
Ja, det er det nok. Hun er altså et persilleblad. Hva med familiene som får hele livet ødelagt av barnevernets overgrep?
For journalist Sidsel Wold gjelder det hennes arbeid, og her har hun til og med støtte og respektfull oppmerksomhet fra arbeidsgiver og kolleger, som gir henne stort offentlig spillerom, samt fra mengder av folk som kommer med støtteerklæringer 'fra hele landet'. Hennes utilfredshet gjelder heller ikke hennes barn, foreldre, ektefelle - ingen truer med å sprenge familien og legge familielivet øde.
Jeg tror så gjerne at journalisten opplever situasjonen slik hun sier. Det er allikevel komisk at her stønner og sukker en journalist over at ikke hele det nikkende Norge tror ukritisk på det hun sier. Nei, pressens folk har det med å mene at de er både objektive og fortjener underdanig beundring og knegåing, og internett unntatt er de jo vant til å ha den fulle makt til å 'bære' ytringsfriheten, så dette er nok en uvanlig situasjon for henne.
*
Godt. Det er på tide at en av pressens folk får erfare en antydning av hvordan det er for helt andre mennesker som roper i sin nød, og som pressen behandler ovenfra og nedad og møter med alle de reaksjoner hun ramser opp som så utrolige. Det er til å ryste på hodet av at hun fremstiller det som dramatisk og er så forbauset når slikt rammer henne selv. Velkommen til en liten flik av overfladiskhet, vantro, likegyldighet, forkastelse som barnevernsforfulgte opplever hver dag når de i sin nød prøver å få hjelp av pressen! Det journalisten her utsettes for, er for ingen ting å regne.
Jeg forsøker bare å gjøre jobben min
nrk, 14 juli 2014
*