*
26. oktober 1994 / 3. mai 2014
Bård Fosse:
Forbrytelse og hevn
••••
Bård Fosse er cand.polit. fra Universitetet i Bergen med hovedfag i sammenlignende politikk.
Artikkelen ble først publisert som kronikk i Studvest 26. oktober 1994, mens forfatteren var hovedfagsstudent. Jeg takker for hans sjenerøse samtykke til å la den publisere om igjen her.
Marianne Haslev Skånland
••••
Mitt formål er å betrakte fenomenet straff ut fra en samfunnsvitenskapelig synsvinkel; hvilke funksjoner har straffen?
Det at stater har et rettsvesen reflekterer at det finnes konflikter i samfunnet, og at disse trenger en løsningsmekanisme – rettsvesenet. Konfliktløsningsmekanismen skal opprettholde en sosial ro, slik at
1: det daglige liv kan gjennomføres mest mulig uforstyrret av dem som forbryter seg mot samfunnets normer, og
2: tvister kan avklares uten at andre enn staten bruker vold.
Nå forholder det seg slik at en svært stor del av de konflikter som oppstår løses uten bruk av straff, f.eks. innenfor forretningsjussen. Andre konflikter, f.eks. voldelige, overskrider samfunnets normer og krever reaksjon – straff. Kant sa det så sterkt at rettferdigheten, i vårt tilfelle straffen, var et så overordnet mål at den måtte gjennomføres uansett omstendigheter – rettferdighet var for ham grunnlaget for den menneskelige eksistens og selvrealisering.
Innen strafferettsteorien er det vanlig å si at straff har fire formål:
1. det individualpreventive formål, som skal hindre at forbryteren gjentar sin brøde,
2. det allmenpreventive formål, som skal gi et signal til resten av samfunnet om at hvis man forbryter seg får dette konsekvenser, og dermed avholder andre seg fra tilsvarende handlinger,
3. det renoverende formål, som setter forbryteren ut av sirkulasjon og dermed rent fysisk forhindrer gjentagelse, og
4. det hevnende formål som reelt eller symbolsk skal påføre illgjerningsmannen (det er stort sett en mann) en smerte tilsvarende den han selv har påført andre.
De tre første formål er det ikke vanskelig å godta, og jeg vil ikke vie dem noen videre oppmerksomhet. Hevnaspektet ved straffen er mer interessant, fordi det utfordrer våre forestillinger om oss selv som siviliserte.
I moderne rettssystemer er det vanskelig å finne uttrykk for at straffen har et hevnaspekt – det skrives ikke noe sted, og hevn er heller ikke en formell del av domspremissene. I det hele tatt kan det virke som om hevnen har forlatt det moderne samfunn. Slik er det ikke. Hevnen er feiet under teppet. Hevnen er en ubehagelig påminnelse om vårt primitive opphav. I politisk korrekte termer er frihetsberøvelse og annen straff noe som påføres et menneske nærmest av godhet for å hjelpe individet tilbake til en "normal" livsførsel. Dette er selvfølgelig både positivt og praktisk: det er i seg selv et godt mål å rehabilitere forbrytere, og jo flere som oppfører seg etter normene, jo færre konflikter. Likevel utelukker ikke dette at straffen faktisk også er en hevnakt. Johs. Andenæs sier i et intervju i Injuria 5-94 at det å sette likhetstegn mellom rettferdighet og hevn er for enkelt. Han hevder dermed at det er mulig å operere med absolutte teorier om straff, dvs. at straff kan legitimeres ut fra en overliggende moralsk norm som ikke er hevn. Dette mener jeg er for enkelt, og skal argumentere for det.
Hevnen er viktig, ikke fordi det er ønskelig å vende tilbake til blodfeidenes samfunn, men fordi den oppfyller svært viktige behov for både individet og det moderne samfunn. For individet er hevnen essensiell av minst to grunner. For det første oppleves hevnen som rettferdig; "når noen har påpført meg eller mine smerte, er det rettferdig at forbryteren blir påført samme smerte." Dette er en primitiv reaksjon, men en særdeles godt kulturelt begrunnet reaksjon i bibelsk tradisjon – øye for øye, tann for tann. I moderne samfunn er det heldigvis ikke mulig å føre noen bibelsk justis, og derfor har hevnen fått et mer symbolsk preg gjennom fengselsstraff. Fengsel i stedet for korporlig straff ble vanlig i tiden rundt den industrielle revolusjon, muligens på grunn av behovet for en funksjonsdyktig arbeidsstokk, eller på grunn av gjennomslag for humane verdier i opplysningstiden. Uansett har vi beveget oss vekk fra fysisk avstraffelse. Mitt poeng er at den symbolske hevn ikke på noen måte har tatt bort hverken rettferdighetsurdering eller ønsket om hevn, jfr. allmenhetens reaksjoner når forholdene i fengselet oppfattes som "for milde".
For det annet er hevnen viktig for individets ære. Dette høres kanskje søkt ut i det moderne samfunn, der ære stort sett er noe man leser om i viktorianske romaner. Likevel er æresbegrepet særdeles viktig. Innenfor jussen benyttes begrepet "integritetskrenkelse," som er et langt videre begrep enn æreskrenkelse. Integritetskrenkelse omfatter krenkelse av både individets eiendom, legeme og psykiske grenser (definisjonen kan gjøres mer presis). Vanligvis utfordres ikke vår ære, det moderne samfunns moralske normer er romslige, og det moderne samfunn tilbyr relativt stor fysisk sikkerhet for sine borgere. Ved ekstrem adferd, hvilket en forbrytelse kan betraktes som, dukker likevel æresbegrepet opp.
La meg ta et eksempel: Når en kvinne voldtas, er det ikke bare hennes fysiske integritet som krenkes, men også hennes ære. Forbrytelsen påfører ikke bare smerte, men også ydmykelse. Når noen ydmykes, er det essensielt for offerets selvrespekt og livskvalitet at dets ære gjenopprettes. I dette ekstreme eksempelet ser vi at det individual- og allmenpreventive formål, samt det renoverende formål med straff, ikke i seg selv oppfyller kravet om gjenoppretting av ære. Disse aspektene ved straff er sosiale mål, og retter seg ikke mot det fornærmede individ. Dét er det kun hevnen som tilgodeser. Nå vil enkelte hevde at den fornærmede er tatt hånd om gjennom ordninger som erstatning og bistandsadvokat, men dette er forhold som ikke angår selve straffen.
Dermed er det ikke sagt at voldtatte kvinner er primitive. Tilsvarende vurderinger gjøres ved de fleste voldsforbrytelser, som stort sett rammer menn i alderen 15-35 år, men dette eksempelet viser lettest hvorfor hevnakt er påkrevd. Selv om man ikke snakker høyt om det.
Også for det moderne samfunn er hevnen viktig, nettopp fordi den er viktig for individet. Moderne samfunn organiseres gjerne slik at én instans har det legitime monopol på bruk av tvangsmidler. Ifølge Weber må et moderne samfunn (han kaller det en "stat") ha legitimt monopol på bruk av vold for å kunne eksistere. Når blodfeidenes tid er over og det kun er staten som kan utøve vold, er det ikke kontroversielt å påstå at staten utfører hevnen på vegne av individet, all den tid selvtekt er forbudt. Hvis vi spør oss hva som ville skje dersom samfunnet ikke utførte hevnen, kan vi svare på hvorfor den er viktig.
La oss vende tilbake til eksempelet. Hvis samfunnet unnlater å hevne forbrytelsen, hva vil da skje? For det første vil man få en mengde mennesker som er ydmyket og uten selvrespekt, så å si æreløse. Dette er i seg selv et moralsk problem, for hvordan skal det kunne forsvares at et samfunn ikke kan gi sine medmennesker et fullverdig moralsk liv. Ut over dét er det rent funksjonelt upraktisk, fordi knekkede mennesker ikke ville kunne fungere normalt. Det som er langt viktigere (for samfunnet, ikke for offeret) er at voldsmonopolet ville miste sin legitimitet. Dersom samfunnet ikke kan:
1. beskytte borgerne mot overgrep, og
2. rette opp den urett som er øvet mot en borger,
har det i ytterste konsekvens ingen hensikt å opprettholde dette samfunnet – det mister sin legitimitet. Ingen institusjoner ønsker å nedlegge seg selv, og samfunnet utfører hevnen på vegne av individet for å forsvare sin egen eksistens.
Dersom vi ser på hvordan juryordningen inntil nylig virket i voldtektssaker, tror jeg ikke det er en for drøy påstand å hevde at voldsmonopolet i den type saker ikke hadde legitimitet blant kvinner. Dette mener jeg gjelder for alle typer forbrytelser der et menneskes integritet krenkes.
Jeg våger da å konkludere med at hevnaspektet i straff er viktig, fordi hevnen oppfyller behov individet og samfunnet har, og som ingen andre aspekt ved straff kan tilfredsstille. La meg ta brodden av eksempelet med voldtekt; det er ikke på noen måte min hensikt å fremstille kvinner som mer primitive vesener enn menn, som skriker etter hevn når det gjøres urett mot dem. Mitt eksempel er bare den letteste måten å få frem poenget på, fordi voldtekt krenker både den fysiske og psykiske grense et menneske har rundt seg – dets integritet/ære. Vi må akseptere at mennesket, på tross av flere tusen års kultivering og sivilisatorisk utvikling, slett ikke er så sivilisert som vi helst vil tro. Når behovet for primitiv adferd melder seg, skrelles det kulturelle ferniss av, og vi reagerer etter helt andre normer enn dem vi bekjenner oss til. All den tid hevn gir mening, må vi slutte å se på den som noe umoralsk.
Vårt bilde av oss selv som siviliserte passer kanskje dårlig sammen med hevnaspektet ved straff. Vi kan finne et annet begrep eller slutte å snakke om hevn i det hele tatt. Man tilfører da fenomenet straff et ferniss av sivilisasjon. Dette er et selvbedrag; sivilisasjon fremmes ikke ved å fornekte det primitives eksistens eller ved å gi det primitive siviliserte navn. Tvert imot gir man da det primitive fritt spillerom, fordi man setter seg ut av stand til å gjenkjenne det. Hvis Andenæs vil hengi seg til absolutte teorier om straff, bør han være klar over at straffen er noe som utføres på vegne av fornærmede. Straff er mer enn en renselse forbryteren skal gjennom for å tilpasses samfunnet. Parallellen til bålets renselse for kjetteren er meget klar om man tror på absolutte straffeteorier, så la meg derfor minne om at inkvisisjonens tid er over – og vi ser på dét som et sivilisatorisk fremskritt!
Jeg har vist at det går an å straffe mennesker ut fra et hevnmotiv, uten at man dermed vender tilbake til barbariet. På samme måte som de individual- og allmenpreventive og de renoverende aspekter ved straff oppfyller samfunnsmessige mål, oppfyller også hevnaspektet samfunnsmessige mål og i tillegg individuelle mål for fornærmede.
**
*