*
29 mai 2021
Høringsnotat
til Familie- og kulturkomitéen i Stortinget vedrørende forslag til ny barnevernlov
Av Venil Katharina Thiis
• • •
Venil Katharina Thiis er cand jur fra 1989. Hun har erfaring fra påtalemyndigheten, har vært advokat i barnevernssaker siden 1992 og fram til i dag, og har representert klager i saker for EMD. Pedagogisk utdanning og erfaring fra arbeid med barn og ungdom.
Høringsnotatet ble sendt til stortingskomitéen den 5 mai 2021. Det er gjengitt her med forfatterens velvillige tillatelse. Det har også vært delt på internett i barneverns-interesserte facebook-grupper o.a.
Oversendelsesbrev til dette høringsnotatet er publisert her.
• • •
Til:
Familie- og kulturkomiteen i Stortinget v/leder Kristin Ørmen Johnsen
Kopi: Barne- og familieminister Ropstad
Notat – L-133-2021
Jeg har gått igjennom forslaget til ny lov og merknadene til de enkelte bestemmelsene.
Forslaget adresserer ikke de alvorlige rettssikkerhetsproblemene
Etter flere år med et alvorlig rettssikkerhetsproblem i barnevernssektoren var det naturlig å forvente at arbeidet med en ny lov gikk løs på det som rent faktisk er problemet i den måten barnevernet fungerer på. I stedet kommer et lovforslag hvor tvangshjemlene ikke endres, og hvor man i tillegg lovfester innarbeidet praksis som utvider adgangen til myndighetsutøvelse.
Lovforslaget viser at behovet for en prinsipiell gjennomgang av dagens praksis for å få bukt med de grunnleggende brudd på rettsikkerheten som har blitt påvist ikke er forstått. Sammenblandingen av å utøve hjelp og gjennomføre tvang er ikke problematisert på prinsipielt grunnlag. Fylkesnemnda har i en årrekke vært et organ som, til tross for sin erklærte uavhengighet, så å si alltid ender opp med godkjenning av allerede foretatte tvangsinngrep og gir kommunen medhold i forslag til å gjennomføre omsorgsovertakelser med en standardisert, ekstremt snever og kontrollert adgang til samvær. I de senere år har kommunen regelmessig også fått medhold i foreslåtte tvangsadopsjoner. Til tross for dette vil man beholde fylkesnemndsstrukturen uten endringer, og ser seg fornøyd med å gi fylkesnemndene et nytt navn.
Hjelp og tvang fra samme etat
Lovforslaget går ut på at man skal fortsette med en enhetlig organisasjon med sammenblanding av hjelp og tvang, slik at den som søker hjelp risikerer å bli utsatt for tvang fra sine hjelpere.
Tidligere drev barnevernet sosialt arbeide i familiene med direkte kommunikasjon med barna og foreldrene. De som jobbet i barnevernet kjente familiene gjennom naturlig kontakt, som etablerte tillit som er en avgjørende forutsetning for å lykkes i å hjelpe. I dag er ikke barnevernet ute i felten, noe som er en grunnleggende forutsetning for å kunne gjennomføre et sosialt arbeid for å styrke barns oppvekstforhold i egen familie. Lovforslaget er preget av myndighetenes rett til å undersøke, kontrollere og gripe inn i familienes privatliv, hvor oppmerksomheten er rettet mot mulighetene for å gripe inn med tvangstiltak og plassere barnet bort fra egen familie, og ikke barnets beste interesser og rettigheter som medlem av sin egen familie. I presentasjonen av forslaget gjentok statsråden på nytt og på nytt at loven skulle gi oss et «proffere» barnevern. Det er vanskelig å se hva det er som er så profesjonelt med et barnevern som faktisk ikke er der hjelpen trengs og arbeidet retter seg mot et mulig grunnlag for å gripe inn med tvang.
Barnets beste
EMD gir anvisning på en bred og balansert vurdering av barnets beste. I EMDs avgjørelser om brudd på retten til familieliv for barn og foreldre ligger det en kritikk av norske myndigheters oppfatning om hva som er en holdbar barnets beste vurdering. Lovforslaget fører videre denne ensidige og mangelfulle forståelsen. Det er når tvang overfor foreldrene skal begrunnes at barnets beste trekkes fram og defineres snevert som en motsats til å handle i tråd med foreldrenes interesser og ønsker. En forsvarlig vurdering av hva som er best å foreta seg overfor et barn som står i en vanskelig situasjon i sin familie, forutsetter reell og naturlig kommunikasjon direkte med barnet over tid, som fører til viten om hvem barnet er, en nyansert oppfatning av hvilket forhold barnet har til sine foreldre og søsken, og om andre relasjoner som er særlig viktige for barnet å opprettholde i det miljøet som omgir ham. Når det ikke har vært en slik kontakt med barnet før tvangsinngrepet foretas, mangler grunnlaget for et vesentlig og avgjørende element i en barnets beste vurdering. Lovforslaget lar barnevernet fortsatt ha definisjonsmakten for hva som er best for barnet og bruker det mot foreldrene, uten å se at barn og foreldre grunnleggende sett har en felles interesse i å få familien til å fungere til det beste for barnet.
Jeg vil nedenfor gå gjennom de mest sentrale spørsmål som skulle ha vært utredet og som loven skulle ha gitt et svar på eller et annet svar enn det som er gitt
Bekymringsmeldinger, undersøkelsessak og taushetsplikt
Vi har hatt, og skal fortsatt ha, et system som bygger på bekymringsmeldingsprinsippet. I stor grad skal barnevernets ressurser brukes på å undersøke og vurdere slike meldinger fra privatpersoner og offentlige instanser, hvor det i tillegg skal være en plikt til å rapportere tilbake. Lovforslaget vil erstatte begrepet meldinger med bekymringsmeldinger. Dette er et ord som gir melder en positiv rolle ved å være bekymret for et barn, samtidig som alvoret og ansvaret for å gi en slik melding og følgene av det tildekkes. Begrepet hører ikke hjemme i en lovtekst og bør heller ikke brukes i barnevernsforvaltningen. Det er en lav terskel for å behandle disse meldingene, og terskelen for å igangsette undersøkelsessak er også svært lav. Utvalget av hva som undersøkes blir vilkårlig og styrt av personer og etater som er «bekymret» i stedet for at fokus er på reelle hendelser og handlinger mellom barn og foreldre som barnevernet bør reagere på.
Beslutningen om å opprette undersøkelsessak kan ikke påklages. Undersøkelsessak utløser adgang til familiens hjem og enesamtale med barnet, som kan gjennomføres ved tvang, innhenting av opplysninger om barn og foreldre, også uten hinder av taushetsplikt, og er svært invaderende, ikke minst overfor barnet. Barnevernet har utviklet en praksis, hvor regelen om at undersøkelsessak skal være avsluttet etter 3 måneder har blitt utvidet til en adgang om å henlegge med «bekymring», noe som innebærer at saken kan gjenopptas i den følgende 6 måneders perioden. Forslaget lovfester denne praksisen som representerer ytterligere adgang til inngrep i familielivet. Lovforslaget gir også en ny hjemmel for å tvangsplassere foreldre og barn sammen i familiesenter i inntil 3 måneder, for å undersøke kvaliteten på omsorgen.
Akuttvedtak
Barnevernets praksis når det gjelder akuttvedtak har vært under sterk kritikk. Lovforslaget viderefører akutthjemmelen med noen redigeringsendringer. Selv om akutthjemmelen alltid har vært definert som en nødrettsbestemmelse, har det over mange år utviklet seg en praksis hvor akuttvedtak både besluttes og opprettholdes av fylkesnemnda uten at situasjonen kan karakteriseres som akutt. Hvis vedtaket bringes inn for tingretten blir det sjelden behandling der, siden omsorgsovertakelsessak allerede er i gang. Akuttsakene kommer ikke videre til lagmannsrett eller Høyesterett.
Departementet gikk i 2008 ut med et rundskriv hvor det ble oppsummert at hjemmelen ble misbrukt og hvor den riktige forståelsen av loven som en nødrettshjemmel ble presisert. Praksis har ikke blitt korrigert.
Hjemmelen har vært på strekk i så mange år at det i en ny lov er helt nødvendig med en gjennomgripende endring både i hjemmelsgrunnlaget og saksbehandlings-prosessen. Akuttinngrep kan i dag besluttes av barnevernleder alene uten noen form for kontroll. Et akuttinngrep er svært inngripende. Både for foreldre og for barnet vil en akuttplassering være en traumatisk og sjokkartet opplevelse. Særlig for barnet vil det å bli revet ut av familien bort fra foreldrene, og plasseres hos vilt fremmede mennesker, utgjøre en massiv emosjonell belastning. Verden blir i løpet av kort tid snudd på hodet, med angst, utrygghet og kaos som resultat, mens barnet blir fortalt at dette gjør man for å hjelpe. At barnevernet har en lav terskel for å bruke politibistand ved gjennomføring av vedtaket gjør ikke belastningen noe mindre.
Tidligere ble akuttvedtak opphevet når situasjonen ikke lenger var akutt. Nå opprettholdes vedtaket, og det planlegges gjerne omsorgsovertakelse fra dag én, også i familier som fra før er helt ukjente for barnevernet. Det sier seg selv hvor lite valid slike undersøkelser som gjelder omsorgsovertakelse blir med traumatiserte barn og foreldre som lever adskilt. Alle observasjoner av foreldre og barn foregår i et fremmed miljø og ikke i familiens hjem og i deres hverdagssituasjon.
Lovforslaget legger ikke opp til kvalitetssikring i form av forutgående kontroll av akuttvedtak. Tvert imot gis det utvidede fullmakter ved at praksis om at også barnevernleders stedfortreder kan fatte et slikt vedtak skal inn i lovteksten. Lovforslaget konfirmerer og viderefører altså en akutthjemmel, som over mange år har vært svært problematisk, i stedet for å stramme inn grunnlaget. Samtidig skal akuttvedtak som i dag ikke representerer en omsorgsovertakelse, men en midlertidig plassering utenfor hjemmet, nå kalles akuttvedtak om omsorgsovertakelse. Dette er ytterligere et ledd i å anerkjenne en innarbeidet praksis om at saker om ordinær omsorgsovertakelse alt for ofte starter med et akuttvedtak, hvor foreldre og barn er traumatisert og adskilt i undersøkelsesfasen.
Lovforslaget behandler akuttvedtak av nyfødte og innfører en tilføyelse om at man skal legge særlig vekt på barnets behov for nærhet til foreldrene umiddelbart etter fødselen. Hva slags barnevern har vi fått når man anser det nødvendig å minne om det i lovteksten? Om man vektlegger dette på riktig måte trenger man ikke å ta nyfødte fra foreldrene. Hvorfor vurderte man ikke i stedet å stille spørsmålet om det i det hele tatt er forsvarlig å gjennomføre omsorgsovertakelse av nyfødte?
Omsorgsovertakelse
Bestemmelsen videreføres. Det skal fortsatt være adgang til omsorgsovertakelse basert på skjønnspregede vilkår. Terskelen for omsorgsovertakelse i Norge er svært lav. Norske myndigheter har en tendens til å se på et høyt antall omsorgsovertakelser som en indikasjon på vellykkethet på barnevernsområdet. FNs barnekomité har gjennom en årrekke kritisert Norge for det høye antall plasseringer utenfor barnets hjem i stedet for tiltak i hjemmet. Lovforslaget legger opp til at dette skal fortsette. Svært mange omsorgsovertakelser starter med at fornuftige foreldre har henvendt seg til barnevernet og bedt om hjelp i en vanskelig situasjon og endt opp med å bli fratatt barna. Alt for mange omsorgsovertakelser starter som et akuttvedtak som gir dårlig grunnlag for undersøkelse i saken. Den lovhjemmelen som brukes for omsorgsovertakelse i de aller fleste sakene er svært skjønnspreget. Dersom det konstateres alvorlig mangel med den personlige kontakt og trygghet som barnet trenger etter sin alder og utvikling og dette ikke kan avhjelpes med hjelpetiltak, så er det etter loven grunnlag for omsorgsovertakelse. Folk er forskjellige, også foreldre, og også beslutningstakere i barnevernssaker. At grensen for hva som betraktes som grunnlag for å ta fra barnet retten til familieliv skal gå etter et slikt kriterium er ikke forsvarlig og har resultert i mange uriktige omsorgsovertakelser.
Samvær
EMD har dømt Norge for konvensjonsbrudd fordi plikten til å arbeide for en gjenforening av foreldre og barn har blitt forsømt ved at det har gått ikke bare uker, men måneder mellom hver gang foreldre og barn møtes. Gjennom de senere år har samværsfastsettelsen i norsk praksis sjablongmessig vært satt til 4 ganger i året med tilmålte 3 timer. Samvær har vært arrangert på spesielle samværssteder med tilsynsperson til stede som skriver rapporter om alt som skjer under samværene. Tilsynspersonen skal gripe inn dersom foreldre og barn snakker om forhold som har med den offentlige omsorgen å gjøre, altså en krenkelse av foreldre og barns rett til fri kommunikasjon. EMD har understreket viktigheten av at foreldre og barn kan «freely bond» under samvær og sett det som en forutsetning for opprettholdelse av relasjonen, slik at gjenforening kan skje.
Lovforslaget følger ikke opp dette. Det eneste som sies er at samvær skal fastsettes konkret for det enkelte barn og ikke sjablongmessig, og at det generelt skal tas hensyn til foreldre og barns mulighet for å styrke båndene mellom seg ved fastsettelse av omfanget. Behovet for gjennomgripende endringer for å gjøre samvær og kontakt mellom foreldre og barn naturlig og fri blir ikke ivaretatt. Det legges opp til at det skal fortsette som før, bare med noe økt hyppighet. Det tas ikke noe oppgjør med bruken av tilsyn. Dagens ordning med at samvær over noen timer som legges til etablerte «samværssteder» for barnevernsbarn med ansatte som overvåker samværene, skal tydeligvis videreføres, i stedet for at samvær fortrinnsvis kan skje i foreldrenes hjem og innebære overnatting. I stedet for å understreke viktigheten av at barnevernet oppfordrer til en mest mulig uformell og åpen kommunikasjon mellom foreldre og fosterforeldre, også ut over den fastsatte samværsordningen, understrekes det i merknadene at utvidelser av samvær mellom foreldre og barn må forelegges og godkjennes av barnevernet. Forslaget innfører en ny bestemmelse om rett til kontakt med søsken og andre nærstående. Her er det begrensninger. Det er bare personer som har hatt et etablert familieliv og nære personlige bånd til barnet som får adgang til kontakt. Det gjelder også søsken. Hvorfor skal ikke barnet ha rett til kontakt med søsken som har kommet til etter omsorgsovertakelsen? Hvorfor skal egentlig barnevernet sortere ut hvem barnet skal få treffe etter slike kriterier?
Nå har ikke foreldrene eller barn med partsstilling rett til å reise ny sak om samvær før det har gått 12 måneder siden siste sak. Adgangen skal ifølge lovforslaget innskrenkes ytterligere ved en utvidelse av ventetiden til 18 måneder.
Tilbakeføring
De siste avgjørelsene fra EMD om at staten bryter menneskerettighetene ved ikke å arbeide aktivt for gjenforening og sørge for at omsorgsovertakelser kun blir midlertidige, taler med stor tyngde for en revisjon av tilbakeføringsbestemmelsen. Lovforslaget går likevel ut på at bestemmelsen skal videreføres. Slik den er i dag må det være overveiende sannsynlig at foreldrene kan gi forsvarlig omsorg for at tilbakeføring kan skje. Det er et skjerpet beviskrav hvor det foretas en kritisk tilnærming i vurderingen av foreldrene, samtidig som foreldrenes mulighet til å sannsynliggjøre sin evne til omsorg er sterkt begrenset på grunn av manglende kontakt med barnet. Selv om foreldrene kan gi forsvarlig omsorg blir begjæringer om gjenforening avslått, basert på at den tilknytning barnet har fått til fosterhjemmet vil kunne påføre barnet alvorlig skade om det besluttes tilbakeføring. Fortsatt omsorg blir da opprettholdt kun basert på at barnet må få være der det er og ikke på at foreldrene er ute av stand til å ta seg av det. Etter en slik avgjørelse blir foreldrene møtt med at barnet nå skal vokse opp der det er, og at utvikling av kontakten med dem ikke står sentralt for barnet. Bestemmelsen begrenser også foreldrenes rett til å reise ny sak om tilbakeføring. De vil kun få saken behandlet om de kan påvise vesentlige endringer i barnets situasjon. Sett fra foreldrenes posisjon med svært begrenset innsyn i barnets liv i fosterhjemmet er dette et vanskelig kriterium å oppfylle. Ventetiden for ny sak blir i forslaget utvidet ved at de 12 månedene regnes først fra det tidspunktet da avgjørelsen ble rettskraftig og ikke fra det tidspunkt da det sist ble tatt stilling til sakens realiteter. Nå vil forgjeves anke til lagmannsrett og Høyesterett, som det ofte tar lang tid å avklare, forlenge ventetida vesentlig.
Avgjørelser om tilbakeføring får med den lovbestemmelse vi har i dag, og som skal videreføres, en ensidig negativ vinkling på alle de svakheter som måtte finnes i foreldrenes evne til omsorg og alle problemer som måtte oppstå ved at barnet flytter hjem. Når tilbakeføringskravet behandles, kan det ha gått flere år siden barnet i det hele tatt fikk møte sine foreldre i deres eget hjem. Relasjonen har i stor grad blitt brutt ned på grunn av mangel på kontakt, slik at det vil være vanskelig for foreldrene å overbevise om at de vil håndtere de problemer som ville kunne oppstå ved at barnet flytter hjem igjen. Foreldre og barn har heller ikke hatt adgang til å snakke fritt om den felles historien de har som en tilbakeflytting nødvendigvis må bygge på. Foreldre blir i tilbakeføringsaker møtt med at de ved å fremsette krav om tilbakeføring og hevde at de er i stand til å klare de problemer som måtte oppstå ved hjemflytting, viser manglende innsikt og forståelse for barnets behov. Det burde være ganske åpenbart at tilbakeføringsbestemmelsen må endres slik at den blir brakt i overenstemmelse med gjenforeningsformålet og en bred og balansert vurdering av barnets beste.
Tvangsadopsjon
Denne bestemmelsen skal også videreføres uendret. Til tross for flere avgjørelser fra EMD, også i EMDs Storkammer, om brudd på konvensjonen når det gjelder tvangsadopsjon, har man valgt å ikke gjøre endringer. Bestemmelsen inneholder to alternative vilkår; enten at foreldrene er varig ute av stand til omsorg, eller at det har skjedd en tilknytning til fosterhjemmet som skaper alvorlige problemer ved å forlate det. Om man bygger på det siste kriteriet og mener at adopsjon er til barnets beste, så har man adgang til å foreta en endelig avslutning av alle juridiske bånd til foreldre som er fullt ut i stand til å ha omsorgen for barnet og innskrenke all kontakt til et minimum noen timer i året, en kontakt som foreldrene ikke har noen mulighet til å endre.
Forslaget innfører en endring om at det må kreves særlig tungtveiende grunner for å beslutte adopsjon. Det er en standard som Høyesterett brukte i en dom fra 2015, som det vises til i merknadene i lovforslaget. EMD har i mars 2020 konstatert at denne dommen fra Høyesterett, hvor man brukte dette kravet, representerte et konvensjonsbrudd. EMD bruker kravet «exceptional circumstances» og sier i tillegg at adopsjon kun kan skje når foreldrene er «particularly unfit», samt at det må foreligge et dominerende behov for at dette gjennomføres av hensyn til barnets beste. EMD praksis gjelder direkte i norsk rett. Hvorfor ikke innarbeide en korrekt forståelse av hva som ligger i vernet mot å kutte alle bånd mellom foreldre og barn i en ny lov?
EMD har ikke tatt stilling til at adopsjonsinstituttet er i strid med konvensjonen, men når norske myndigheter blir dømt for konvensjonsbrudd når adopsjonsbestemmelsen anvendes, også i Høyesterett, så bør det være en foranledning til å vurdere å endre loven. Hvorfor har man ikke stilt det prinsipielle spørsmålet om det i det hele tatt er rettssikkerhetsmessig forsvarlig å foreta adopsjon med tvang?
Barnets medvirkning og rettigheter
Undersøkelser viser at norsk barnevern har lite direkte kontakt med de barna som det arbeides med. I alt for mange år har etatens arbeide blitt mer og mer byråkratisert og tilnærmingen til de personene som systemet skal tjene preges ikke av medmenneskelighet og nærhet. Forutsetningen for at barn i sin kontakt med barnevernet skal kunne påvirke de beslutninger som tas er at det er en reell kommunikasjon mellom barna og de som jobber i barnevernet. Barnevernet definerer først og fremst sin rolle som å undersøke, kontrollere og beskytte barn mot foreldrene. Det er et dårlig utgangspunkt for en tillitsfull kommunikasjon.
En annen forutsetning for at barnet skal kunne medvirke er at barnet blir gitt informasjon om hva som skjer og hvorfor og hvordan. Det er også av betydning at alle de personene som er viktige for barnet blir gitt adgang til å informere. I dag er det slik at vesentlig informasjon som barnet trenger ikke blir gitt eller at den blir svært vilkårlig. Barnevernet mener at foreldrene ikke skal snakke med barnet om det som gjelder «saken» og det føres strengt tilsyn under samvær med kommunikasjon mellom foreldre og barn. Når barnevernet snakker med barna er det gjerne som et ledd i «saken» slik at de har en agenda og et «verktøy» for hvordan samtalen skal gjennomføres. Dette er ikke en form for kommunikasjon som barn setter pris på. For svært mange barnevernsbarn er det høyst uklart hva det er som er grunnen til at de ikke vokser opp i egen familie. Det de har fått vite er ofte preget av vilkårlige og subjektive oppfatninger som like gjerne kan være riktige som uriktige. Det er mange foreldre som har blitt forundret over hva barna har fått høre om dem etter at de igjen kan kommunisere fritt.
Å ivareta barns innflytelse over egne liv og hva som skjer i saken om dem er en stor, vanskelig og viktig oppgave å legge til rette for. Lovforslaget har ikke på noen måte gått i dybden på dette helt sentrale spørsmålet. Barnekonvensjonen har vært gjeldende i norsk rett siden 2003. Konvensjonen gir barn rett til å bli hørt og presiserer i de generelle retningslinjene at de skal få fremføre sine synspunkter direkte overfor beslutningstakerne. På barnevernsområdet har denne regelen blitt unngått ved i stedet å bruke talsperson for barnet. Lovforslaget legger opp til at dette skal fortsette ved at nemndsleder skal bestemme hvordan barnet skal høres i stedet for å lovfeste at hovedregelen er at det skal skje direkte, slik Barnekonvensjonen legger opp til. I lovforslaget gjøres det ingen endringer når det gjelder barns adgang til å være part og dermed bli gitt rett til å involveres i saken. Når skal tiden bli moden for at barnet som saken gjelder blir gitt status som part og dermed adgang til å være representert med sin egen advokat? Eller kanskje barnevernet ikke vil bli fratatt sitt monopol på å vite hva som er best for barnet?
Å vedta det lovforslag som foreligger vil i realiteten innebære at alle problemer og svakheter ved det norske barnevernet blir videreført. Skal det fortsatt være slik at barn og foreldre må til Strasbourg for å få ivaretatt sine menneskerettigheter?
**
Se også
Venil Katharina Thiis og Gro Hillestad Thune:
Oversendelsesbrev til Familie- og kulturkomitéen i Stortinget
vedrørende forslag til ny barnevernlov
MHS's hjemmeside, 29 mai 2021
– Nå gjør vi barnevernet proffere, sier Ropstad
Fontene, 9 april 2021
Olav Terje Bergo:
Ny barnevernslov og de politiske partiene
MHS's hjemmeside, 29 mai 2021
– : Sannhet og løgn om barnevernet
MHS's hjemmeside, 9 februar 2021
Fellende dommer mot Norge ved Den Europeiske Menneskerettsdomstol (EMD) i barnevernssaker
v/ Marianne Haslev Skånland
MHS's hjemmeside, sist oppdatert 22 desember 2020
Nathalie H. Brinkmann:
Ministeren fraskriver seg ansvaret
MHS's hjemmeside, 26 mars 2020
Siv Westerberg:
Fosterbarn som god butikk
MHS's hjemmeside, 6 september 2013
familien-er-samlet:
Så har vi feiret jul igjen her i "Ytre Mongolia"
MHS's hjemmeside, 1 januar 2020
Erik Bryn Tvedt:
Årsaker til krisen i barnevernet
MHS's hjemmeside, 17 januar 2020
Arne Seland:
En oppskrift på katastrofe
MHS's hjemmeside, 10 mai 2016
Marianne Haslev Skånland:
Politisk program for barnevern på lokalplan
MHS's hjemmeside, 4 utgave 10 mars 2012
– : Statens tolkning av EMD-dommene om barnevern
MHS's hjemmeside, 6 mars 2020
– : Nye forslag om 'ordninger' for barnevernsjuss, og advokaters meninger om dem
MHS's hjemmeside, 5 september 2015
*