*
9 februar 2020
Øistein Schjønsby:
Hvordan kan disse myndigheter vite
at omsorgsovertagelsen vil være for alltid?
• • • •
Artikkelen ble publisert i Oppland Arbeiderblad den 6 februar 2020.
Den er trykket her med forfatterens vennlige tillatelse.
• • • •
For tiden holder Menneskerettsdomstolen i Strasbourg på med en hel rekke saker hvor norske foreldre har anlagt sak mot staten Norge fordi de mener at deres barn ikke skulle ha vært tatt fra dem. Det er anlagt til sammen cirka 35 slike saker fra norske foreldre. Til nå skal det være avsagt rundt 8 dommer i disse sakene, og de øvrige står for tur.
Staten Norge får kritikk i de saker som er avgjort. Spesielt når det gjelder samvær som disse foreldre fikk den gang barnet ble fratatt dem, har domstolen kritisert norske myndigheter, det vil si norske fylkesnemnder og norske domstoler.
Hør bare: I disse barnevernsaker som altså foregikk ved fylkesnemnder og domstoler, har det blitt bestemt i avgjørelsen at samvær kunne foregå tre-fire ganger i året og avgrenset til to timer per gang. Og så sies det ofte: "Omsorgsovertagelsen er varig."
*
Mitt spørsmål er hver gang jeg får høre dette i fylkenemnda og i tingretten: Hvordan kan disse myndigheter vite at omsorgsovertagelsen vil være for alltid?
Dette er ikke lovens siktepunkt, idet samvær etter omsorgsovertagelse skal gis foreldre slik at de kan opprettholde forbindelsen med sitt barn mens det er i fosterhjemmet. Da er selvsagt et slikt omfang på tre-fire ganger i året helt håpløst. Og her kommer det viktige poeng: Samvær etter omsorgsovertagelse skal være innrettet på at tilbakeføring av omsorgen kan skje. Dette er lovens klare utgangspunkt.
Men barnevernet driver ikke med tilbakeføring. Tvert imot så strever barnevernet alltid med å beholde barnet i fosterhjem (eller på institusjon hvis det er mangel på fosterforeldre). Så, når ett år er gått etter omsorgsovertagelse, har foreldre krav på å få vurdert spørsmålet om omsorgsovertagelse på nytt.
Her opplever alltid foreldrene at barnevernet motsetter seg tilbakeføring slik som foreldre har rett til dersom forholdene er endret slik at man på nytt kan si at foreldrene har sin omsorgsevne og sin rett til å ha barnet hos seg. Staten Norge har tatt altfor lett på foreldrenes – og barnets – rett til familieliv, det vil si deres rett til å leve sammen, Menneskerettskonvensjonens Artikkel 8.
Spørsmålet blir dermed i sin rene form: Hvorfor utmåler fylkesnemnder og tingretter ikke samvær slik at foreldrene kan holde forbindelsen med sitt barn i fosterhjemmet? Og: Hvorfor arbeider ikke barnevernet med tanke på tilbakeføring til foreldrene slik barnevernet er pålagt i loven ?
Dommene i Strasbourg er på engelsk og derfor ikke så lette å få rede på. Her burde norsk presse kjenne sitt ansvar?
**
Se også
Bjørn Bjøro:
Knusende nederlag for Norge i Menneskerettsdomstolen (EMD)
MHS's hjemmeside, 15 september 020
Marianne Haslev Skånland:
Dommene mot Norge ved EMD i barnevernssaker
MJS's hjemmeside, 19 januar 2020
familien-er-samlet:
Hva betyr egentlig "barnets beste"?
MHS's hjemmeside, 1 oktober 2016
*