*
7 mars 2020
Barnevern i Menneskerettighetsdomstolen
Av Øistein Schjønsby
• • • •
Artikkelen ble publisert i Oppland Arbeiderblad den 26 februar 2020. Den er trykket her med forfatterens sjenerøse tillatelse.
• • • •
Nå kommer det etter hvert flere dommer hvor Norge som stat blir dømt for overtredelser av den konvensjon som vi som stat er bundet av som medlem av Europarådet. Denne konvensjonen inneholder blant annet en regel – artikkel 8 –, hvor enhver har krav på respekt for sitt familieliv, det vil si for sitt liv sammen med sin familie.
Her er det vårt barnevern som får kritikk, særlig for de omsorgsovertakelser som de foretar, og hvor foreldrene ikke får skikkelig samværsrett med sitt barn som er enten i fosterhjem eller i institusjon.
Samværsretten skal som kjent danne grunnlaget for senere tilbakeføring av omsorgen til foreldrene. Barnevernet har praktisert en påstand om at omsorgsovertakelsen er varig, underforstått at det ikke er så farlig med denne samværsretten, fordi det eneste formål med slikt samvær er at foreldre og barn skal vite om hverandre, et synspunkt som til og med vår Høyesterett har framholdt.
Hva sier da denne artikkel nr. 8 i konvensjonen om retten til familieliv? Hvem har denne retten? Jo, det er selvsagt foreldre som har rett til et liv med sine barn. Men hør nå: Det er likedan barna som har rett til et liv med sine foreldre og sine søsken.
Og det er nettopp her som disse menneskerettsdommene slår fast at vi i Norge har gjort feil.
Vi har i altfor stor grad tillatt vårt barnevern å gripe inn i familiens liv ved å ta fra foreldre deres barn, og altså ta fra barna deres foreldre og deres søsken slik at det ikke lenger blir noe familieliv for disse familiene.
De familier – mor, far og barn – som har opplevd dette, får erstatning på opptil 25.000 euro pluss saksomkostninger, som kommunen, det vil si staten, må betale til disse foreldre og noen ganger barna.
Enkelt og greit, ikke sant? Men vi opplever nå fra innlegg i avisene at diverse egenoppnevnte eksperter, blant annet professorer, uttaler at disse dommene er da ingenting å bry seg om (!) fordi domstolen ikke har forstått norske myndigheters riktige standpunkt, eventuelt at norsk barnevern ikke har vært flinke nok til å argumentere for Menneskerettighetsdomstolen (selv om til og med Regjeringsadvokaten er den som har lagt fram saken på norske myndigheters vegne).
Å innrømme at det er gjort grove feil mot disse foreldre og barn, ja se det er ikke lett fra norske myndigheters side. Regelen er at myndighetene har alltid rett – fortsatt.
I stedet burde nå myndighetene gå igjennom de saker hvor foreldrene har mistet sine barn, og barna sine foreldre, og foreta en gjennomgang av sakene med et nytt blikk.
Er dette mulig å gjøre? Eller er prestisje til hinder?
Nå kommer det flere dommer etter hvert fra Menneskerettighetsdomstolen, det er igjen cirka 25 slike som venter i køen. Slå opp på nettet og gjør dere kjent?
Og lykke til!
**
Se også
Øistein Schjønsby:
Hvordan skal han få det til?
MHS's hjemmeside, 26 november 2019
– : Barnevern og budsjetter
MHS's hjemmeside, 31 desember 2019
Frederik Rønnevig:
Reaksjoner på NRK's debatt om barnevern november 2019
MHS's hjemmeside, 17 november 2019
Redaksjonen, Norge IDAG:
– Behov for lovendring om Barnevernet
Intervju med advokat Sverre Kvilhaug
MHS's hjemmeside, 8 oktober 2016
Harald Otterstad:
Jakten på syndebukkene – om skandalene i NAV og norsk barnevern
MHS's hjemmeside, 26 november 2019
Nathalie Brinkmann:
Nav-skandalen kaster lys over norsk barnevern
MHS's hjemmeside, 29 november 2019
Marianne Haslev Skånland:
Menneskerettigheter i Norge – på bånn
MHS's hjemmeside, juli 2004
– : Sterkt knyttet til moren etter barnevernets lange adskillelse
Fallitt for barneverns-psykologiens 'tilknytning'fantasier
MHS's hjemmeside, 7 juni 2013
– : Fem / Syv norske barnevernssaker til menneskerettighetsdomstolen
og en regjeringsadvokat uten gangsyn
MHS's hjemmeside, 25 september / 3 november 2016
Arne Seland:
En oppskrift på katastrofe
MHS's hjemmeside, 10 mai 2016
*