*
19 januar 2020
Hvorfor blir vi beskyldt for trusler og trakassering?
Av Ole Henriksen
Lenvik / Senja
• • • •
Artikkelen har vært publisert i avisen Nordlys den 15 januar 2020.
Den er trykket her med forfatterens sjenerøse tillatelse.
• • • •
Tone Angell Jensen hadde en artikkel i Nord-Norsk Debatt den 8. januar 2020. Hun skrev at barnevernet ble trakassert og drapstruet, der det meste ble fremstilt i digitale media. Nå er undertegnede en av skribentene som har kritisert barnevernet. Kritikken har blitt publisert blant annet i Troms Folkeblad, Nordlys og på min blogg, Bondetampen.no. Slik Jensen fremstiller trakasseringen så er det vesentlig fra familier som barnevernet har hentet barn fra.
Ser vi på noen av filmene som er lagt ut på nett, der barnevernet med støtte fra politi henter ut ungdommer fra rene og ryddige hjem, ser vi at ungdommer fra 14 - 15 års alderen og oppover blir nærmest grisearrestert, overmannet av flere barnevernsansatte og politi, og med brutal makt fjernet fra sitt hjem, foreldre og søsken. For ikke å snakke om alle småbarn som med makt slites fra sine mødre. Barnas nettverk, biologiske tilknytning og samhørighet blir frarøvet i den tiden når barnet har størst behov for å styrke kontakten og samholdet med familien.
For foreldre, søsken og andre familiemedlemmer som må sitte med hendene i fanget og ikke får lov til å gripe inn under pågripelser, er det både frustrerende og traumatisk. Det er det også for barnet som blir tatt. Jeg tror at alle som ser en slik offentlig fremferd, innerst inne har et brennende ønske om at en lokal variant av svartedauen skulle gjøre seg gjeldende hos overgriperne. For det er et overgrep som blir utført mot barn, i statens regi, og det unnskylder man med at det "er til barnets beste".
Nettopp er det lagt ut en film på YouTube som jeg lenket til på min FB-side, men videoen er per nå ikke tilgjengelig på grunn av et personvernkrav, som det heter. Filmen omhandler et dommeravhør, der en eldre politimann avhører et barn som om det var en garvet forbryter. Barnet som ble avhørt hadde ingen trygghetsperson å støtte seg til, langt mindre en advokat. Da lov om dommeravhør ble innført var det andre retningslinjer for avhør av barn. Det skulle være en dommer eller en person med særskilt kompetanse som skulle utføre avhørene. I dag kalles det for tilrettelagt avhør og utføres av en kurset politibetjent som kan titulere seg med spesialkompetanse på området.
Det er vanskelig å forstå hvorfor en så oppegående journalist som Tone Angell Jensen som representerer den fjerde statsmakt, ikke opptrer mer etterrettelig og kritisk. La meg påminne om at Norge er blitt kritisert i store deler av den siviliserte verden, for ikke å snakke om Den Europeiske Menneskerettsdomstol (EMD). Innad i vårt eget land har vi store grupper med psykologer, advokater og andre fagfolk som klart viser til at det som foregår i mange barnevernetater er lovstridig.
Forstå meg ikke dit hen at vi ikke trenger et barnevern. Vi trenger et barnevern som fungerer i alle ledd. Det som mer og mer kommer fram er at den støtten som er en kommunal oppgave og som skal medvirke til at foreldrene blir i stand til å ta vare på sine barn på en forsvarlig måte, nå blir byttet ut med omsorgsovertakelser. Det medfører at kommunene får mindre utgifter og staten får mangedoblet utgiftene som egentlig er en kommunal kostnad. Det som er forstemmende er at en kommunal økonomisk støtte og veiledning kan være et engangstiltak, mens fosterhjem og en institusjonsplass fungerer til dels som varig varetekt til barna fyller 18 år.
Så har vi alle de tilfellene der barnevernet kjører på, ikke bare offensivt, men også aggressivt, etter at etaten har mottatt en bekymringsmelding. Og det mange ganger uten å undersøke om bekymringsmeldingen har sin berettigelse eller ikke. I de verste tilfellene stormer politi og barnevern på oppgitt bopel og arresterer foreldre uten forklaring, uten å fremlegge arrestordre. Barnevernet flytter barna i beredskapshjem på hemmelig adresse. Når politiet så slavisk følger barnevernets lovbrudd, har også politiet inkriminert seg selv og blitt en part i saken. Da sier det seg selv at saksbehandlingen til politiet blir mer inhabil enn habil.
Det som er en uomtvistelig sannhet, er at ingen offentlige etater har evnen eller er i stand til å innrømme egne feiltrinn. En kan vise til Nav-skandalen og bestemmelsene i EØS, og til tapene Norge må lide i EMD. Det eneste de involverte og enkelte såkalte eksperter gjør, er å prøve å bortforklare dommene.
**
Se også
Øivind Østberg:
Kampen om barnevernets framtid hardner til
19 desember 2019
Gunnar Graff:
Angrep på barnevernet – en desperat handling?
16 januar 2020
Jane-Mette Kile:
Barnevernsleder i Bærum Mari Hagve vil ha foreldrenes tillit
4 april 2019
Nina Elin Hauge:
Barnevernskritikerne viser vei
BarnasRett, 15 september 2004
Svein Otto Nilsen:
Er det lov å kritisere barnevernet?
5 juni 2011
Marianne Haslev Skånland:
Barnevernet og kritikken: På helsen og livet løs – for hvem?
10 januar 2007l
– : Barnevernets bruk av tvang og makt mot barn
22 november 2016
Ove Dag Knarvik:
Barnevernets fatale vedtak
Åpent brev til Inga Marte Thorkildsen
19 mars 2018
familien-er-samlet:
3 år borte fra Norge
29 juni 2016
– : Så har vi feiret jul igjen her i "Ytre Mongolia"
1 januar 2020
Anita Skippervik:
La oss ordne opp i det stille, slik at ingen merker det!
26 februar 2018
Per Storegjerde:
Enno meir barnevern
15 april 2016
*