MH Skånland: Norske media mestrer ikke barnevern | Marianne Haslev Skånlands hjemmeside

*

30 mai 2023

Norske media mestrer ikke barnevern

Av Marianne Haslev Skånland

Tilfredsstillende praktisering av ytringsfrihet og myndighetskritikk er en nødvendig del av det man kan kalle infrastrukturen i et sivilisert demokrati.

Media er ikke den eneste ivaretager av ytringsfriheten, men viktig, 'den fjerde statsmakt', med klar rolle i å skjøtte ytringsfrihetens viktigste oppgave, som er å være korrektiv og kritiker av de tre statsmaktene parlament, regjering og domstoler, og på den måten beskytte befolkningen.

Fungerer norske 'mainstream' media – kanskje de kan kalles 'tradisjonelle media', 'konvensjonelle media' eller 'hovedstrøms-media', dvs den tradisjonelle pressen og andre massemedier av mer og mindre 'offisiell' art – som vedholdende og klar kritiker av myndighetsovergrep mot enkeltmennesker i barnevernssaker og barnevernsspørsmål?
   Niks. Det mangler ganske mye på at de fyller sin del av idealet innen området barnevern. Generelt er media svært politisk korrekte.

Unntak fins, og de fortjener heder. Jeg skal komme inn på det nedenfor (Del 2 og igjen i Del 4).

***

Del 1 – Tre eksempler fra det barnevernsrelaterte området
(a)
Forståelsen av Norge  (artikkel av Andreas Slettholm, 23 november 2019)
   Medias plass?
   Hvor svikter det i medias forståelse og kunnskaper?
(b)
Når media vil gi en 'balansert' fremstilling  (program om barnevern på tv2 2019-, programleder Kadafi Zaman)
   Mens media hjelper barnevernet å unngå at kritikk får følger
(c)
Mye er galt. Media finner ikke ut hvorfor  (artikkel av Ragnar Larsen, 11 januar 2023)
   Bakgrunnkunnskap?

Del 2 – Så hvordan står det til i media?
   Noen journalister og redaktører er klarøyde. Hvilke vanskeligheter står de overfor?
   Ressurser har gitt styrket opplæring i ideologi
   Tauhetsplikt eller taushet?
   Hvem er å stole på?
   De stoler kanskje lettere på egne kolleger?
   Objektivitet

Del 3 –  Fremstillinger av barnevernssaker der fremstillingens form skader familier som allerede har det vanskelig
   Slurvet, bevisst skjev-vinklet eller unnvikende?   (3 artikler fra Aftenposten)

Del 4  –  Et politisk korrekt talekor
(d)
Selvros (VG om Rune Fardal)
(e)
Undersøker ikke hva regjeringsadvokaten bruker tiden til  (men Marius Reikerås gjør det)
(f)
Rapportering fra demonstrasjoner mot barnevernet
   Året 2016
(g)
Bollywood-filmen om barnevernssaken India / Stavanger
   Hvordan dekker norske hovedstrøms-media Bhattacharya-saken?
             Stavanger Aftenblad
             Klassekampen
             Rogalands Avis og Dagsavisen
             Aftenposten
             NRK
   I sum, men uten støtte i statistiske oversikter
   Noen stemmer som skiller seg ut
Utlandet

Avslutning
Fotnoter / Referanser

***

Del 1  –  Tre eksempler fra det barnevernsrelaterte området

(a)   Forståelsen av Norge

Nav-skandalen ble offentlig i 2019, den om alle som uriktig måtte sone fengselsstraffer fordi de hadde vært i andre EØS-land enn Norge mens de mottok trygde-utbetaling. Omtent samtidig kom det dommer fra Den Europeiske Menneskerettsdomstolen (EMD) mot Norge i barnevernssaker. Det gikk inn på en medarbeider i Aftenposten:

Andreas Slettholm (Wikipedia, Aftenposten):
Jeg har mistet min sterke tro på norsk forvaltning
Aftenposten, 23 november 2019

Hederlig nok, men hvor dypt går hans engasjement i fortsettelsen?
Han skriver om idealet i sitt virke: "Pressen kan utfordre - - -
Min jobb dreier seg ofte om å vise frem dårlige beslutninger og kritisere forvaltning og politikere.
   Og av og til er politikere kyniske og uredelige. Byråkratiet kan være hårreisende firkantet og virkelighetsfjernt.
   Men det er ikke det generelle bildet. Jevnt over er de fleste politikere velmenende og hardtarbeidende, og forvaltningen profesjonell, sier jeg til alle som vil lytte."

Medias plass?

Min egen oppfatning er til forskjell fra Slettholms at journalister & co det meste av tiden går politikerne en høy gang i forvaltnings- og myndighetsfrieri, og ikke er innsiktsfulle men naïve overfor dem. Menigmann i konflikt med myndigheter og politikere, og informasjon menigmann kan gi dem, blir derimot av media betraktet og behandlet med en del forakt(99).

"Det generelle bildet" er en sovepute; oftest betyr det det bildet vedkommende som sier det, har fått gjennom tildels tilfeldig lesning og erfaring. Det er lite trolig at han har undersøkt i dybden så mange fenomener at han har annet enn et overfladisk bilde av de fleste av livets og samfunnets forhold.
   Å være velmenende har aldri vært nok til å sikre at det man gjør blir bra. Det kreves kunnskap og ansvarlighet for resultatet av ens handlinger uansett hvor sterkt man ønsker det beste for alle, og også for å unngå at 'i beste mening' brukes som doven unnskyldning for å gjøre noe som faktisk skader. Vet ikke Slettholm det?

Han har visst ikke noe imot å 'plassere seg':
"Det er jo forvaltningen som for alvor holder prinsipper og regler i hevd, mens politikere kan være tilbøyelige til velgerfrieri. Privat har jeg prøvd å innta rollen som forvaltningens forsvarer mot overdreven og mistroisk systemkritikk, fordi jeg selv, dypest sett, har hatt stor tiltro til den."

Så nå hadde Nav-skandalene og barnevernssakene ved EMD rystet Slettholms beundring. Jeg kan jo gjøre ham urett, men jeg gjetter på at det kanskje var Nav-sakene som ble avgjørende for ham, ikke barnevernssakene? (Men de ligner hverandre(1). Barnevernssakene er likevel i realiteten enda mere tragiske katastrofer, og har rammet, og rammer fortsatt, langt flere, men det krever det ofte tenksom og systematisk granskning, over tid og i motvind, for å forstå.)

Hvor svikter det i medias forståelse og kunnskaper?

Slettholm tar feil i at problemet kun er forvaltningen. Slik han skriver, ser det ut til at han ikke skjønner hvordan barneverns-relaterte spørsmål behandles i alle deler av samfunnet som 'hjelper til' når barnevernet aksjonerer uberettiget mot barn og deres familier.

Han skjønner kanskje heller ikke at på barnevernsfeltet holder det ikke å 'holde prinsipper og regler i hevd'; hvis man vil ta alvorlig at tragedier skjer igjen og igjen, må man undersøke selve reglene og hvorvidt de bygger på galt grunnlag. Skadelige og uriktige synsmåter er en gjennomgripende ideologi. For eksempel har lovverket stadig fått nye innslag av bestemmelser som stiller familiene ytterligere hjelpeløse i barnevernets og allierte etaters grep. Politikere stort sett følger etter, det er enkelt. Domstolene stoler på myndighetenes fremstilling av familier og problemer. Har Slettholm satt seg inn i utviklingen?

Han er i 2019 ikke kommet lengre enn at han begynner langt oppe på treet, i løvverket, kan man si, ikke nede ved bakken og slett ikke ved de underjordiske røttene når det gjelder barnevern. I det følgende er hans ukyndighet total:
   "Men vel så oppsiktsvekkende er det at barnevernsdirektøren selv, Mari Trommald, har snudd. Etter to års utredning av egen organisasjon har hun ‘helt klart kommet til en erkjennelse av at grunnkompetansen ikke er god nok’."
   Oppsiktsvekkende er det knapt. Dette er noe barnevernet og tilknyttede etater og politikere har sagt i årevis, hver gang det kommer kritikk. Trommald hadde ikke 'snudd', hun var ikke kommet til noen 'erkjennelse' men gjentok det gamle: at barnevernet vil ha enda mere ressurser og enda mere formell sementering og godkjenning av den gjeldende ideologien.

'Grunnkompetansen' er ikke utilstrekkelig, den er villedende(2). For å sitere Olav Bergo, som i forskjellige artikler(3) har funnet frem til noen av de mest treffende karakteristikkene:
   Barnevernet & co praktiserer vold, tvang, ondskap, urett, ukultur, svik, kaos, inkompetanse, overgrep, omsorgssvikt, bedrageri, bagatellisering, maktarroganse, maktmisbruk, lovbrudd, korrupsjon, inhabilitet, grove feilbeslutninger, manipulering, overkjøring, demonisering, uærlighet, usanne beskyldninger, usynliggjøring, bortforklaring og andre hersketeknikker, samt misbruk av rettsvesenet.
   familien-er-samlet (en far som har greid å redde familien ut av landet) har også noen bra beskrivelser av barnevernets gjøren og laden: innblanding, tvang, stigmatisering, føringer, trusler, sjikanering, overvåkning, latterliggjøring fra myndighetene(4).

Si meg, trengs det både grunnutdannelse og mastergrad for at studenter og ferdig utdannede barnevernere blir kompetente til å forstå at slikt skal man ikke gjøre?
   Kreves det to års utredning for en sjef til å erkjenne at noe bør gjøres? (Eller kan man i det hele tatt erkjenne det uten at man trekker den konklusjon at det eksisterende er skadelig å bygge videre på?)

Hvorfor godtar en kommentator i Aftenposten sånt, og omtrent trøster seg og oss med at 'nå blir alt bra'?

(b)   Når media vil gi en 'balansert' fremstilling

Det er vel et par år siden at det ble sendt et program om barnevern i en tv-serie som mange barnevernsofre så frem til. Det var i tv2's serie

Norge bak fasaden
sesong 2 nr 8, "Barnas beste"
tv2, 2019, publisert 22.02.2021 (Tilgjengelig lenger enn ett år)

En av programlederne var Kadafi Zaman. I en dialog ved starten av programmet mener jeg å huske at han berørte de forskjellige oppfatningene av norsk barnevern, og hans problemforståelse av dette (var det vel) var at han sa med engasjement at han selv hadde tillit til barnevernet.

Det var utgangspunktet for programmet, som hadde en profil med den vanlige skepsisen mot foreldre og en god del følelsesladd beundring for unge barnevernsarbeidere som ble gratulert av sine overordnede fordi de hadde triumfert i retten (familien skulle ikke få sitt barn tilbake), og som hadde tatt den dramatiske følelsesmessige belastningen med å ta barn, blant annet en nyfødt baby, under 'omsorg'.
   Jeg mener å huske flere av de vanlige, vage uttalelsene om hvor modig barnevernet forvaltet den innholdsløse idéen om 'barnas beste' mot stakkarslige foreldre og barn. Det sto i kontrast til Tonje Omdahls vitneprov i programmet; hun er langt fra stakkarslig, og gjør en innsats til betydelig hjelp og oppmuntring for andre barnevernsrammede. Marius Reikerås' reaksjon på programmet: "Håper dere så historien om Tonje Omdahl med familie på TV 2 i går, og fikk en flau smak for deres offentligvennlige handlinger"(5). Ja, Tonje og hennes families evidens var gode, men alvoret i hva barnevernet har gjort der slapp ikke godt nok frem i programmet i konkurranse med barnevernerne.
   Flere barnevernsofre skrev på sosiale media etterpå om hvor skuffet de hadde vært over dette programmet, som de var blitt forespeilet skulle ta et oppgjør og bringe ordentlig frem tragediene barnevernet skaper.

Zaman har fått en pris for god journalistikk. Likevel står han og redaksjonen altså opprådd for metoder – eller er det for interesse? – når det gjelder å finne frem til sannhet i barnevernssakene, og baserer seg isteden på hans tillit.
   Spørsmålet er da om tilliten beror på fakta og på nok fakta, men det fikk vi ikke vite, enn mindre dokumentert.

Mens media hjelper barnevernet å unngå at kritikk får følger

Samtidig har det i den siste tiden øket på med tiltale, strafferett, bøter, og til og med fengsel for mange som prøver å hjelpe effektivt eller bringe offentlighet om sakene. Noe av det nyeste er at Tonje Omdahl har opplevet ytterligere pågang fra myndighetenes side og er dømt til fengselsstraff, riktignok betinget. En viss glede kan kanskje spores fra barneverneres side(5c)?

Noen av de tøffeste aksjonene går ut på å hindre at barn og unge 'rømmer' (les: flykter) fra barnevernets fosterhjem og institusjoner, og eventuelt får hjelp til dette fra familie og andre. Det blir antagelig laget offentlige statistikker over hvor mange fluktforsøk det er. (For noen år siden var det i snitt ca 3 per dag, samtidig som barnevernet tok ca 5 per dag fra deres familier, fordelt utover landet.) Men den offentlige propagandaen om barnevernets fortreffelighet hindrer at det blir sagt klart at mange av disse barna overhode ikke har lidd hos foreldrene, og fortvilet søker å komme vekk fra en ille og meningsløs tilværelse under barnevernet og finne hjem til sin familie. Å gi hjelp til barnevernsflyktninger er straffbart, og det blir også i økende grad straffeforfulgt å opplyse almenheten, hvis man ikke holder beskrivelsene fullstendig vage og nærmest uverfiserbare.

Det skal nå i 2022-23 ikke så mye til å se en betydelig parallell:
   Russisk propaganda pøser på om at de 'frigjør' ukrainske barn og 'hjelper' dem vekk fra det 'fascistiske' Ukraina. Som 'fascist' regner de enhver som protesterer mot noe russiske myndigheter gjør og mener.
   Ukrainerne, derimot, viser sunt instinkt når de opprørt forlanger å få hjem barna som russerne har bortført og tvangsadoptert til russisk opplæring og liv, og som russerne vil ha til å forakte og glemme sine ukrainske familier og tilhørighet.
   I Norge blir gjerne en forelder som viser opprørthet over barnevernets meningsløse ødeleggelser, stemplet som psykisk syk eller mentalt handikappet.
   Det er over 40 år siden det begynte å komme bøker om 'statens barn' i Norge, og også i Sverige. Men beretningene får ikke våre befolkninger til å reise bust. Kanskje enda mindre enn majoriteten i Russland gjør opprør mot Putins regime.

Barnevernsofre rystet ihvertfall på hodet: Tv2's program unnlot å bringe klare sannheter frem.

(c)   Mye er galt. Media finner ikke ut hvorfor

En artikkel nokså nylig tok utgangspunkt i dødsfallet grunnet overdose av to 16-åringer i Spydeberg som var under barnevernets omsorg:

Ragnar Larsen:
Barnevernet avler tragedier
Document.no, 11 januar 2023

Artikkelen er svært rosverdig. Den beskriver godt og peker på flere kritikkverdige forhold:
   "Når det gjelder barnevernet, bør uttrykket "omsorg" skrives med anførselstegn.";
   "... registrert over 1650 alvorlige hendelser ved norske barnevernsinstitusjoner. Det betyr to alvorlige tildragelser pr. dag. Dette dreier seg om hendelser som dødsfall, selvmordsforsøk, kidnapping, brann og mistanke om seksuelle overgrep.";
   "Det dreier seg altså om en systematisk og ansvarsløs svikt fra barnevernets side.";
   "Barnevernet arbeider lokalt, men Bufdir holder hus i Oslo. Det er her de hovedansvarlige for omsorgssvikt, død og fordervelse sitter.";
   "Bufdir har utstyrt etaten med politiske føringer basert på mistillit til familiene."

Men midt i dette skriver Ragnar Larsen likevel:
"I de fleste tilfeller er omsorgsovertakelse udiskutabelt, ... "

Hvorfor tror han det? Jeg kan si med en del ikke-triviell erfaring og viten: Nei, det er neppe tilfelle med majoriteten av saker, ikke på realistisk grunnlag. Majoriteten er tvert imot ikke bra for barna, mange går på tvers av lovens intensjon, og de er minst av alt udiskutable. Tror man de er det, ser man bort fra barnevernets og tilknyttede profesjoners motiv av å beholde sin makt og fortsette sin virksomhet. (Det hjelper ikke at de sier at de ikke har slike motiver.) Og det de hevder, får tilslutning i fylkesnevnder og domstoler, kun svak og unnvikende kritikk i utredninger og evalueringer, og ingen handling fra styrende politikere.

Bakgrunnskunnskap?

Larsen har etter sigende opplyst en som spurte, at han ikke bygger uttalelsen om at de fleste omsorgsovertagelser er udiskutable på undersøkelser eller lesning. Bygger han på den almene, politisk korrekte, norske troen, eller på den eneste konkrete saken han beskriver i artikkelen? :
   "Som avisredaktør i Haugesund ble vi i sin tid kjent med et megetsigende tilfelle. En troverdig og velansett kilde fortalte om en sak hvor en enslig mors to smågutter ble plassert i fosterhjem som følge av morens rusmisbruk og omsorgsløse levemåte."
   I den saken fantes det altså en rasjonell grunn for barnevernet til å gjøre noe for barna, muligens til å skille dem fra moren, skjønt det skadelige: det at barnevernet hindret at barna fikk bo hos sin kapable bestemor, kan tyde på at det vesentlige for barnevernet som vanlig var å legge familien i grus og ha makt over barna heller enn å la barna kanskje ha noe kontakt med moren gjennom bestemoren og la bestemoren vurdere hva som var best.
   Larsen kunne også kanskje gått nærmere inn på hvorfor de generelle forholdene er slik at det ble for belastende for bestemoren i dette tilfellet å bli eksponert gjennom avisreportasjer? Å ville verne om sitt privatliv er naturlig og kan ha mange årsaker, men i en tid hvor det svirrer med eksponering av de utroligste ting som 'folk gjør', er det verdt å merke seg at barnevernet hevder at all offentliggjøring fra familienes side 'betyr' at de 'ikke har omsorgsevne', og at det minste pipp mot barnevernet 'belaster sårbare barn'. Det er nok snarere seg selv barnevernet vil skjerme. Det er kjent fra flere saker at barnevernet direkte har truet familier med at offentlig protest vil medføre at barnevernet ytterligere vil hindre tilbakeføring av beslaglagte barn eller skjære ned på samvær.

I kommentarfeltet på Document.no skrev jeg en kritisk kommentar til Larsens godtagelse av 'udiskutable' omsorgsovertagelser. Burde jeg kanskje ikke kritisere når en som skriver svært mye bra, likevel skriver én ting jeg er helt uenig i? Jo, i dette tilfellet, av to grunner. For det første dreier det seg om et alvorlig punkt; det er ingen overdrivelse å si at nettopp folks oppfatning av at omsorgsovertagelser stort sett er riktige og blir kompetent gjennomført, er en av de sentrale årsakene til at bokstavelig talt tusener av mennesker i Norge får sine liv ødelagt av det offentlige, helt unødvendig. For det andre er Ragnar Larsen tidligere redaktør av Haugesunds Avis. Da bør han møtes av høyere krav enn menigmann, krav om å ha pålitelig kunnskap som er viktig for den aktuelle artikkelen, eller skaffe seg den.
   Men Larsen støtter seg muligens utelukkende på hovedstrøms-medias informasjon. Det virker kanskje trygt å bygge på rapporter fra Riksrevisjonen og Den Europeiske Menneskerettsdomstol. Det bidrar, men det blir for snevert, og duger bare ikke hvis Norge noen gang skal bli beveget til å kvitte seg med det skjeve systemet som driver barne- og familieødeleggelser, og begynne å utvikle et virkelig vern for barn.

Det kom ikke noen 'ufredsommelig' kommentar tilbake på Documentar.no fra Ragnar Larsen eller andre, men jeg hadde – basert på erfaring – regnet med at det eventuelt kunne bli noe om at jeg sikkert overdrev og at bevisbyrden lå på meg. Og det utløste noen tanker: Tja, burde egentlig bevisbyrden ligge hos dem som sier disse opprørende tingene, når virkelige ofre roper om sitt livs dypeste nød og har gjort det i tiår, når ingen med makt eller innflytelse vil høre på dem lenge nok, og når både foreldre og barn rammet av barnevernet har en ublid skjebne som synes statistisk på svært mange variabler?(6).

Når Larsen skriver:
   "Det er noe riv rav ruskende galt med norsk barnevern, men ingen gjør noe med det.", og når emnet og handlingslammelsen interesserer ham, ligger det i dagen å spørre hvorfor han ikke har begynt å finne ut hva og hvorfor. En virkelig undersøkelse av barnevernet må konsentrere mye av innsatsen om å finne ut hva som er sant. Skepsisen når det gjelder virkeligheten i barnevernssaker må først og fremst rettes mot myndighetenes fremstilling, ikke mot familienes, fordi det så åpenbart er myndighetenes maktutfoldelse som dominerer og former forløpet i de mange tragiske barnevernssakene, og fordi det er så mange slike saker hvor det er godt kjent at det barnevernet hevder, inneholder feil både i detaljer og i viktige hovedpunkter.

Og her hjelper ikke tradisjonelle media. Ragnar Larsen kan kanskje begynne med å søke opplysninger i flere av de foraktede sosiale media, bruke tid på det. Der skriver barnevernsofrene selv. Det gjør det mulig å få kontakt med lys levende mennesker, som også ofte kan vise frem saksdokumenter som backer opp det de sier og skriver. De best informerte og mest tenksomme av dem ligger hestehoder foran hovedstrøms-media.

Del 2  –  Så hvordan står det til i media?

Det kommer en del klart kritiske artikler fra journalistene i hovedstrøms-media. Men det er begrenset, i forhold til hvor mange artikler og intervjuer som støtter opp om barnevernets handlinger og vil ha dem enda sterkere og mektigere, eller som bare er relativt svake i rollen som myndighets-kritikere(7, 8). Blant faktorer som hindrer at man får slutt på den avsporede industrien kalt 'barnevern' og får inn en type med fornuft, utgjør bastionen av politisk korrekte hovedstrøms-media i min 30-årige erfaring med barnevernssaker omtrent en tredjedel av problemet.

Noen journalister og redaktører er klarøyde. Hvilke vanskeligheter står de overfor?

Noen kritiske artikler fra barnevernsofre tar aviser inn, iallfall enkelte aviser. Men mange skribenter blir refusert, og mange som vet viktige fakta orker ikke skrive. Som en kommentator på nettet nylig skrev: "Noe av problemet er at de som barnevernet kjører over blir så slitne, at de har nok med å komme til hektene selv."

Av og til kommer det mere systematiske granskninger i litt større format, i regi av eller samarbeid med media.
   Men for det første er ikke kritiske reportasjer vedholdende over tid og ut over det enkelte prosjekt.
   For det andre: Arne Skouen og Dagbladet klarte, nokså egenhendig, for 60 år siden å drive frem alarm om utviklingshemmedes rettigheter og norsk samfunns behandling av dem. Når det gjelder barnevernet i dag, gjør selv nokså betydelige avsløringer av barneverns-galskap derimot knapt inntrykk på øvrige mediafolk slik at de skjønner at vi står overfor en generell, omfattende og dyptgående samfunns-tragedie. At det ikke har lykkes når det gjelder barn i barnevernet, kan skyldes både at problemene barna og deres familier står overfor er mere heterogene og at foreldrene er enda mer presset og stigmatisert enn foreldrene til utviklingshemmede barn den gang. Men jeg har ikke noen full oversikt eller forklaring.
   For det tredje går ikke individuelle media-bedrifter – for så vidt forståelig – på en planlagt måte sammen om å fortsette kunnskapstilegnelse, granskning og rapportering i så lang tid som nødvendig, systematisk over tid. Gjorde de det, kunne myndighetene ikke hver gang spille på det de gjør: at befolkningen blir trette av sakene og faller til ro, hvis myndighetene selv bare fortsetter sin og barnevernets blanding av taushet, propaganda for barnevernet, og skryt om at nå er alt så mye bedre og man vil bruke 'feilene' til å 'lære'.

Barnevernets fasade ville kollapse hvis det fantes et dusin aviser som målrettet og over noen år støttet opp om slike journalister som, i de senere år, Thomas Ergo i Stavanger Aftenblad, også sammen med Hans Petter Aass; Asle Hansen i Dagbladet, faktisk over noen år; mer begrenset Barbro Andersen og Eva Stabell i nrk Nordland; Asbjørn Øyhovden i tv2; nå også Silje Førsund i Dagbladet (hun er også forfatter, som har skrevet om adopsjon); Bjørn Olav Jahr, journalist og 'egensindig' forfatter, med kjempeinnsats ikke om barnevern men om Birgitte Tengs-saken og Baneheia-saken, straffesaker hvor enten politiarbeidet har vært slett, eller hvor det av politiet og andre aktører har vært anvendt psykobabbel av samme slag som preger barnevernet, eller begge deler; lenger tilbake Hans Kringstad i VG(9), særlig om Bjugn-saken og menn uskyldig fengslet på grunnlag av falske overgrepsanklager; og Gerhard Helskog i tv2(10) i barnevernssaker og barnevernsspørsmål.

Altså: Det trengs noen som enten settes til eller selv tar initiativ til å bruke tid, og som gis tid, til å gå mer enn overfladisk inn i materien, helst over noen år, og som nogenlunde systematisk beskyttes av redaktører som holder fast når det blåser på toppene eller myndighetene 'snakker til dem'.

Jeg er oppmerksom på penge-spørsmålet. Norske media har oftest ikke kjemperessurser, så journalister og deres overordnede gir seg for dårlig tid til å sette seg inn i realitetene i et spesielt emne. Vi forutsettes vel å tilgi dette og skrive det på den kontoen at almene media skal gape over alle slags saker og derfor kun kan skumme overflaten, samt at publikum ikke vil serveres de samme (ubevegelige) problemene over lang tid. Men jamen gir den overfladiskheten barnevernet et lett spill med å gjøre en sak til et flok av urimeligheter som 'ingen' kan tro, både av krav barnevernet stiller til familier, påstander til media og andre, og skriverier i saksdokumenter. Det minner dessverre om Goebbels' intelligente innsikt, at hvis løgnen gjøres stor nok, er det ingen som tror det er løgn. Og så mister saken interesse for alle unntatt ofrene for tragedien og dem som står dem nær.

Ressurser har gitt styrket opplæring i ideologi

Så kommer det til, i de siste 50 årene med oljeformue her i Norge, at myndighetene har bevilget store summer til å utdanne og lære opp stadig flere folk i barne-relaterte funksjoner til samme slags ideologiske tankegang om barn og foreldre(48), og til å være aktive og 'gripe inn' i 'det godes' tjeneste. Man har utviklet et omfattende byråkrati som styrer og bringer flere etater og yrker i forbindelse med systemet. Det fins plenty av ressurser til å reklamere for systemet.

Medias folk generelt virker ikke sterkt utfordret av dette systemet med økende uniform tankegang og øket makt.
   I sosiale media og ellers på internett kommer det informasjon fra menigmann, om hvordan systemet i praksis ikke fungerer som den offentlige ideologien sier.
   Norske hovedstrøms-media ligger derimot nokså langt etter, enten av uvitenhet eller av egeninteresse.

Taushetsplikt eller taushet?

Det var vel Thomas Ergo i Stavanger Aftenblad som skrev, ved starten av den store serien om 'Glassjenta', at standard instruks fra redaksjonen var at henvendelser fra familier som i sin nød bad avisen skrive om barnevernssaken deres, skulle gå rett i papirkurven – med den begrunnelse at barnevernet ikke ville komme til å uttale seg grunnet taushetsplikt.
   Journalister i VG på 1990/2000-tallet sa til meg at slik var det.
   Ergo forklarte at den eneste grunnen til at han fikk ta opp Glassjenta-saken, var at det var den unge piken selv, ikke hennes mor, som hadde trosset barnevernet og ymse myndigheter og gått til avisen.
   Foreldre og familie selv har ikke taushetsplikt, skjønt det ofte prøves presset på dem, angivelig av hensyn til andre aktører i saken, f.eks barn eller fosterforeldre. Men familien er uansett ofte under press fordi barnevernet har makt over barna. Dertil blir foreldre og annen familie ofte mistrodd, ikke minst av media. – I Storbritannia er det forøvrig så vidt jeg vet fortsatt ganske strengt straffebelagt for familien selv å gjøre sin barnevernssak kjent(11). Det ble også gjort gjeldende overfor et par som hadde fått Storbritannia dømt ved Menneskerettsdomstolen for krenkelse mot dem(12): De skulle likevel holde munn! Det har også vært forsøkt i Norge å forby f.eks kritikk av navngitte barnevernsarbeidere, men foreløbig har f.eks Personvernnemnda (PVN) i en del saker stått på ytringsfrihetens side(13).

Hvem er å stole på?

Når barnevernet ikke sier noe, tror man da i media at det er umulig å finne pålitelige komparent-opplysninger eller konvergerende opplysninger og saker? Men kjære redaksjoner, man finner det bl.a ved å be familiene selv om kopier av barnevernets egne dokumenter. Sett journalistene til å gjennomgå dem, rolig og uten fordommer om at det offentlige er en bastion av sannhet og kompetanse. Spør så familien om enkelthetene i barnevernets saksfremstilling stemmer, og spør om det som står i dommen stemmer, eller om alternativer kan bevises eller sannsynliggjøres. Mange familier som er barnevernsofre har fått god initial kontakt med en journalist, men når dommen fra retten sier noe annet enn familien, blir det taust fra media; i myndighets-tro stil tror visst avisredaksjoner at dommer bygger på verifiserte fakta? De skulle ta for seg i hvilken grad dommer er ren avskrift av uverifiserte påstander fra barnevernets side. Barnevernets dokumenter er forøvrig ofte avslørende nok. Sammenlign dem fra noen saker, så kommer forståelsen gjerne. (Se f.eks 14.) Det er ikke astrofysikk på Stephen Hawking-nivå, dette her.

Hovedstrøms-media tror kanskje problemet er at barnevernsofre lyver? Ja, en del barnevernsofre gjør det. En del overdriver, en del fortier. En del blir svært redde for at alt de sier og gjør vil bli brukt mot dem av barnevernet (og det blir det).
   Men uansett har jeg konstatert at familiers forsyndelser slik er for lite å regne i forhold til den måten barnevernet lyver, overdriver, fortier og argumenterer skjevvinklet på i sine saksdokumenter. I tillegg kommer at barnevernets tro, tilført dem gjennom utdannelsen, om barn og hva som er godt for barn, er gal(21, 22).

Et annet problem er at barnevernets fremferd i mange saker er så utrolig i sin skadelighet og uforstand at uinformerte media-folk tror det er overdrevet eller skrøner. Norge har imidlertid en lang historie bak seg i å utøve et barne'vern' som er former for mishandling av barn og deres familier, særlig av dem som tilhører befolkningsgrupper som betraktes som utgrupper(15, 14).
   Igjen er det slik at man ved å sette seg nøye inn i materien vil finne at overdrivelser og ubalanserte fremstillinger preger det offisielle Norge på feltet barnevern. Men dette er det liten lyst til.
   En redaktør i Aftenposten, som jeg en gang fortalte om noen enkeltheter (som kunne dokumenteres) av blatant løgn og det som verre var i hvordan systemet opererte, sa forbløffet: 'Men hvis det er sant, da er det jo en sensasjon!' Jaha. Man kan selv gjette seg til hvorvidt Aftenposten ønsket å gå inn i dokumentasjon av sensasjonen.

De stoler kanskje lettere på egne kolleger?

Minst like alvorlig er det nok likevel at myndighetsvennlige folk innen etablerte informasjonskretser selv bruker sin eksponeringsmulighet i media til å debattere med hverandre og backe hverandre opp i oppfatningen at de selv er balansert velinformerte og at sosiale media og enkelt-familier som beretter om barnevernsovergrep, er problemet.
   De liker ikke at konkurrentene, sosiale medier, ikke har redaktører og Vær-varsom-plakater, slikt som demper debatt og gjør det meste konfidensielt og ufarlig. Jeg husker til og med forslag fra pressefolk om at sosiale media skal påtvinges ikke bare redaktør-ansvar men redaktører oppnevnt fra hovedstrøms-media?

Avsporingene i barnevernet slik som myndighetene har innrettet det, er såpass mange og betydelige at det tar tid å sette seg fullt inn i hvordan overflaten og pretensjonene er noe helt annet enn virkeligheten.

Når jeg ser hva etablerte media presterer av u-innsikt om barnevern og en del andre emner, tror jeg nok å ane en dyptliggende tendens til å holde seg inne med det og de politisk korrekte(16).

Objektivitet

Den norske befolkning generelt er både uvitende og uvillig til å forlange at myndighetene slutter sin nåværende behandling av barnevernsofrene. Den offentlige propagandaen om et barnevern som pålitelig beskytter og hjelper barn mot svikefulle foreldre sitter ganske dypt.

Når det gjelder media, blir det likevel særlig ille, fordi journalister og redaktører oftest mener de selv er 'objektive', men praktiserer denne 'objektiviteten' ved å slutte seg – nokså kritikkløst og uten å undersøke – til de oppfatninger myndighetene serverer. Deretter får media øyensynlig vanskelig for å gå tilbake på det de selv har skrevet/sagt. Da blir de ingen god ivaretager av ytringsfrihetens funksjon(17).
   Objektivitet er ikke nødvendigvis ekvivalent med å stå utenfor saken. En outsider er ikke automatisk objektiv; han kan ha forutfattet oppfatning eller mening, sympati eller tiltro, han kan feste seg ved tilfeldigheter i en situasjon eller en samtale, han kan mislike noen av de involverte, kan ha et underliggende motiv av å gjøre det som sikrer hans egen posisjon, for eksempel hans arbeidssituasjon, kan gjøre unøye, dårlige undersøkelser.
   Heller ikke blir en utenforstående journalist objektiv ved å gi begge/alle involverte parters synspunkter like mye spalteplass eller prominens. Det kommer helt an på hvilke synspunkter og argumenter som er viktigst og står sannheten nærmest, og det kan ofte bare en viss undersøkelse bringe på det rene. Sannheten kan være vanskelig å finne frem til, det er så. Men det fins ingen vei utenom, ingen annen metode som leder til objektivitet.
   På tilsvarende måte trenger det ikke være slik at en person som saken angår, ikke kan være objektiv. Han kan være helt objektiv i sin bedømmelse av situasjon, sak og personer, kan gjengi og huske korrekt, hvis han er i stand til å tenke og uttale seg uavhengig av sin egen situasjon. Objektivitet betyr at man nøye holder seg til sannheten, også når den ikke støtter ens egen rolle eller oppfatninger. Stort mere innviklet er det ofte ikke.

Del 3  –  Fremstillinger av barnevernssaker der fremstillingens form skader familier som allerede har det vanskelig

Slurvet, bevisst skjev-vinklet eller unnvikende?

Det er i mange tilfeller uklart i hvilken grad journalister skriver etter eget hode og i hvilken grad den overordnede redaksjonen bestemmer en fast policy for om eller hvordan de skal trenge inn i virkeligheten i barnevernssaker.

Disse er alle fra Aftenposten for en del år siden:

Det ene gjaldt en sak hvor et barn var blitt tatt fra sin familie uten saklig grunn men på basis av en falsk anmeldelse. Aftenpostens journalist gjorde et langt intervju med familien. I avisen var det forkortet ned til nokså uinteressant, og artikkelen var plassert sammen med barneverns-relaterte artikler som angikk narkomane foreldre, hvilket overhode ikke var tilfelle her. Det var kanskje ikke så unaturlig at familien syntes det var nedslående, og undret seg på hvorvidt det ville få lesere til å tro at 'det ligger noe under' – hvilket det ikke gjorde i den saken.

I den andre saken var et barn blitt tatt fra en mor som var blitt anbefalt å bo på et mødrehjem, under foregivende av at der ville hun og barnet få det så trygt. Da barnevernet sa at de 'måtte' ta barnet, ble moren naturligvis fortvilet, og sa: "Hvis dere tar Kari, da har jeg ikke noe å leve for lenger." Barnet ble tatt (på basis av en del vanlige påstander, jf (14, 18)), og til moren sa barnevernet at de bedømte henne som 'bare litt deprimert'.
   Moren tok sitt liv. Aftenposten hadde et intervju med hennes familie, og brakte så en kort artikkel. Familiens nødrop og deres forsøk på å redde iallfall barnebarnet til et liv i familien, strandet. Muligens bidro avisartikkelen til det, iallfall bidro den til at familien mistet sympati hos bekjente, etter at avisen avsluttet sin artikkel med å skrive at barnevernet hadde tatt barnet etter at moren var død – som om hennes død var uten sammenheng med barnevernets aksjon mot barnet, som om barnet ikke hadde hatt noen andre til å ta seg av det og at barnevernet hadde gjort en utvilsom velgjerning, og som om familiens kamp mot barnevernet var urimelig. Dermed forsvant naturligvis det vesentligste av den forståelsen en leser ville få om barnevernets graverende rolle i saken, og leseres interesse for å spre opplysning som kunne hjelpe familien og barnebarnet. (Det er i ettertid gått nokså dårlig for barnebarnet i og etter fosterhjems-tilværelse.)
   Slike misvisende fremstillinger gjør ikke bare inntrykk på det lesende samfunn, det brukes også i rettssaker av barnevernets advokater, da for å underkjenne familiers strev for sine barn. Jeg har hatt egen erfaring for dette som sakkyndig vitne.
   Vi ser faktisk ofte slike feilaktige beskrivelser av saksforløp fra barnevernets side, og media gjør ikke sjelden det samme: gir omverdenen inntrykk av at årsak og virkning er motsatt, eller at vi ikke kan vite noe om hva som er årsak til de barnevernsrammedes handlemåte eller reaksjoner. Er det villet, eller er reportere bare så fanget i den vanlige oppfatningen av barnevernsofre som upålitelige og barnevernet som pålitelig og godgjørende?

Det tredje tilfellet gjaldt rettsbehandlingen av tvangs-bortadoptering av Adele Johansens datter (jf 19-23, sak a) i 22). Der ville Aftenposten påta seg å referere fyldig fra rettssaken (åpen rett i lagmannsretten, etter Adeles forlangende). Adele stilte bl.a et dusin sakkyndige vitner. Aftenposten gjorde det klart overfor Adeles advokat at de til gjengjeld for sin innsats helst ønsket å være alene om å rapportere fra saken. De stilte opp de aller første dagene og med avisoppslag; deretter var det taust, og ingen interesse å se hos Aftenposten hverken for hva det jeg vil kalle reell faglighet om adopsjon og tvangsadopsjon kunne vise gjennom flere av vitnene, eller for sakens fulle historie.

Del 4  –  Et politisk korrekt talekor

Barn og deres familier som er barnevernets ofre, har problemer både med individuelle journalister og med media-konserner.

Det sementerte, gale systemet forårsaker at barnevernssaker stort sett
   – ikke får medias hjelp eller beskyttelse gjennom publisering,
eller, i den grad de får oppmerksomhet i det hele tatt – i media ender som
   – skjevvinklet;
   – uten essensielle saksopplysninger;
   – uten korreksjon av det barnevernet uttaler eller antyder;
   – uten at barn og unge som ikke ønsker at barnevernet skal herske over dem, slipper til, og blir respektert når de sier: de vil være i fred for barnevernet og vil få hjelp gjennom at saken blir kjent, uten munnkurv satt på dem med begrunnelsen at de er 'for sensitive' til å bli eksponert i media. (Hvis foreldre eller andre voksne hjelper dem å få saken effektivt kjent, risikerer disse å bli stilt for retten og bøtelagt eller fengslet.);
   – i det hele tatt uten at familienes motsvar og opplysninger tas alvorlig;
   – uten at komparentopplysninger og virkelig forskning verdsettes av mediafolk.

Dette har egentlig pågått i all den tid barnevernet har eksistert. Men la meg hoppe til noen eksempler fra i år:

(d) Selvros  (VG om Rune Fardal)

Hvorfor i all verden får det passere, uten at andre i media kommenterer det, at VG hevder å ha 'avdekket' og 'avslørt' at Rune Fardal har 'eksponert barn'(24, 25)? Skal dette være VG's resultat av 'grave-journalistikk'? Det minner mer om ren paparazzi-opphisselse. Fardals videoer ligger klart i dagen på nettet, hvor han har lagt dem ut helt åpent, nettopp for at folk kan se og lese og forstå mere av barnevernssakene. Bare søk! VG har ikke 'avslørt' noe som helst. Har journalistene sett for mange detektiv-serier på tv, der 'virkeligheten' opprulles via avsløringer som tar en genial detektiv tre kvarter?

Barnevernet, derimot, tilstreber å skjule å mye som mulig, bak forvridd propaganda. Som blir akseptert av umælende media. Det er denne skjulingen som fortjener å 'avdekkes', og innsiktsfulle barnevernsofre, og hjelpere som Rune Fardal, arbeider ofte trofast og langsiktig med det i sosiale media. At det er de som får pågang, trekkes for strafferett, bøtelegges og fengsles, når det de kan vise frem blir for plagsomt for politikere, forvaltning og etablissement forøvrig, burde interessere hovedstrøms-media istedenfor å gjøre dem krakilske. En del av disse dommene synes åpenbart politiske. Teknikk à la Putins fra myndighetenes side? Og det er for lite sensasjonelt, og for lite 'enkelt', for standard-media å gripe fatt i? For lite viktig at myndighetene ødelegger mange barn og deres familier på denne måten?

(e) Undersøker ikke hva regjeringsadvokaten bruker tiden til  (men Marius Reikerås gjør det)

Bør ikke media gjøre som Reikerås oppfordrer til her? Undersøke hva disse dokument-haugene inneholder, hvor vederheftige argumentene er, hvor nyttige de er og for hvem?:

Marius Reikerås:
Se nøye på bildet
Marius Reikerås, på facebook, 19 februar 2023

Teksten:
"Se nøye på dette bildet.

Det er ett av de mange tilsvar som Regjeringsadvokaten har sendt til Den Europeiske Menneskerettsdomstolen.

Hvert tilsvar er på +/- 500 sider!!

Tilsvarene, som er finansiert av dine skattepenger, er rene krigserklæringer mot familier som har sine saker i Den Europeiske Menneskerettsdomstolen.

Selv om Norge er dømt flere ganger i Den Europeiske Menneskerettsdomstolen, nekter Norge å forholde seg til menneskerettsbruddene,og gjør hva de kan for å sabotere reparasjonsprosessene. Med skattebetalerenes penger!"

Det må altså en som Reikerås til, en utenfor hovedstrøms-media og andre andedammer, for å trekke vår oppmerksomhet spesielt hen på bare et enkelt av de enorme pengesluk de utgjør, de meningsløse offentlige rettssakene mot familier forfulgt og ødelagt av barnevernet.
   Hvorfor skriver ikke media om disse 500 sidene? Og hvorfor setter ikke media seg skikkelig inn i hvorvidt statens 'tolkning' av dommene mot Norge ved EMD er riktig forstått(26) eller er krumspring(27) for å unngå både å rette opp skaden overfor barn og familier i de sakene Norge er dømt for, og endre praksis med og rundt omsorgsovertagelser i stadig nye saker?
   Svar: Fordi de selv ikke har begrep om sludderet som den norske regjering gjennom regjeringsadvokaten pøser på med i Strasbourg, til tragisk skade for barn og deres familier, og med fri bruk av all verdens ressurser til å lage 500 siders prosess-skriv hver gang? Og fordi media ikke tar seg tid til å sette seg inn i hvorfor det er sludder og selvmotsigende argumenter?

Kanskje media ikke engang har grunnlag for å forstå at det er viktig?

(f) Rapportering fra demonstrasjoner mot barnevernet

De siste 10 årene har det flere ganger vært demonstrasjoner mot norsk barnevern forskjellige steder steder i Norge og også i utlandet. Ved noen anledninger har utenlandske politikere kommet og deltatt på demonstrasjonene her i Norge; det var for eksempel tilfelle i mai 2015, da det ble demonstrert utenfor Stortinget, med vekt på barnevernssaken til tsjekkiske Eva Michaláková(28, 29, 30). Tsjekkisk representant i EU-parlamentet Tomáš Zdechovský var til stede i Oslo, og ble intervjuet ganske lenge av riksdekkende aviser. Han var etter sigende betydelig forbauset da avisdekningen dagen etter og tv-nyhetene samme kveld var svært kortfattede og ikke seriøst gikk inn i kritikken av norsk barnevern og hvorvidt den kunne være berettiget.
   Nordmenn som deltok i demonstrasjonen kunne fortelle ham at det er gjengs at medias holdning i Norge er så negativ overfor kritikere av barnevernet. Det er for eksempel svært vanlig at hvis media intervjuer barneverns-rammede ved slike demonstrasjoner, blir resultatet negativ presentasjon av de intervjuede, mens journalistene søker kommentarer fra myndighetenes side og presenterer disse som nokså selvsagt saklige og kloke. Og det blir konklusjonen. Ofte blir barnevernsofre som er blitt intervjuet eller har holdt innlegg, svært skuffet over skjeve eller forvrengte versjoner i media; ren løgn om hva de har sagt er heller ikke sjelden.

Året 2016

Dette året var det flere typiske eksempler. Det var utover våren store demonstrasjoner spesielt i utlandet(31), med særlig konsentrasjon om saken til den norsk-rumenske familien Bodnariu(32, 33), men også andre familier. Bodnarius rumenske familie gjorde en formidabel innsats med organisering i mange land. Demonstrasjonene ble holdt i til sammen over 100 byer/steder i mer enn 20 land, både i Europa, Amerika, Oceania, Afrika og Asia, mange steder med meget kompetente innlegg om norsk barnevern og Bodnariu-saken. Enkelte av dem var store, med opptil flere tusen mennesker noen steder i Romania og USA. Men også de små demonstrasjonene som ble holdt mange steder, hvor de også tok bilder og videoer og la dem ut på nettet, var til stor oppmuntring ikke bare for Bodnariu-familien, men for svært mange barnevernofre i Norge.
   Norsk media-dekning var dels fraværende, men ikke bare; for eksempel skrev NTB og Dagbladet saklige rapporter(34, 35). Men mange fortsatte å være talerør for myndighetene, uten å forholde seg til særlig mange andre. For disse var tittelen i (36) ganske representativ – en tone av nedlatenhet var vanlig, avstand til barnevernssakenes realiteter, forbauselse – uten at forbauselsen lot til å lede journalistene til å begynne å undersøke nærmere.
   Dette til tross for at det uakseptable i barnevernets behandling av Bodnariu-saken var alvorlig nok til å bli utgangspunkt for den meget viktige rapporten fra Europarådet som ble avsluttet og fremlagt i juli 2018(37), og til tross for at Bodnarius også fikk stor og også faglig kompetent støtte(38).
   Redaktør Selbekk i Dagen hadde kommentarer på tv(39), og skrev også en artikkel(40). Han syntes å være ensidig opptatt av å forsvare barnevernets gode forhold til kristne kretser. Om Bodnariu-saken var han svevende, og ville ikke ta avstand fra noe barnevernet gjorde: "Naustdal-saken er en vond, vanskelig og tragisk sak. For barna. Og for foreldrene. Det er å håpe at det snart er mulig å la denne familien gjenforenes." (Det ville vært fullt mulig aldri å ha brutt opp familien, og det var mulig for barnevernet å ta rev i seilene når som helst.) Selbekk var stadig negativ overfor demonstrasjonene og barneverns-kritikere. "Det virker som det har vært et mål å feilinformere mest mulig om både Norge og norsk barnevern.", "I de første oppslagene som ble spredt i internasjonale kristne medier før jul, het det at Norge er et land der man kan risikere å miste omsorgen for sine barn dersom man ønsker å gi dem en kristen oppdragelse."
   Det er ganske riktig en utbredt uvilje i mange barnevernsnære miljøer mot kristen autonomi i barneoppdragelsen, selvfølgelig sentrert i spørsmålet om fysisk straff av barn, men også i oppfatningen av synd, og dette ble brukt mot Bodnariu-familien. Samarbeid med myndighetene er viktig for store kristne miljøer, hvor mange også arbeider i barneverns-relaterte yrker og virksomheter (jf (41) og min kommentar, med uttalelsen fra redaktør Tarjei Gilje (også han i Dagen), ved tidspunkt 36:18 i (30)).

Mange som utsettes for familie-oppløsning av barnevernet og som tilhører én eller annen minoritetsgruppe, tror barnevernets adferd dreier seg om diskriminering. Så også mange av familien Bodnarius støttespillere, i det tilfellet av kristen barneoppdragelse, jf Selbekks artikkel(40). Men selv om dette kan spille inn, og selv om mange uttalelser fra barneverns-ofre og barneverns-kritikere kan finnes som er like merkverdige som den amerikanerens som Selbekk refererer til, er etter min mening selve grunnlaget for barnevernets handlemåte et annet, et som ikke er basert på diskriminering av miljø, kultur, rase e.l., og dette grunnlaget ligger faktisk dypere begravet: i selve den opplæringen barnevernet har fått i at biologiske foreldre ikke skal regnes som viktige for barn men at et 'tilfredsstillende miljø' er avgjørende(jf 48). Dette kom også tydelig frem i Bhattacharya-saken (se nedenfor). Det er likevel ikke tvil om at diskriminerende holdninger mot ikke-standard norsk levevis ofte brukes av barnevernet som ledd i saker.
   Det må også sies: én ting er at en del av dem som prøver å forsvare familier mot barnevernet, uttrykker uholdbare og ukloke oppfatninger av årsaker og enkelte forhold, men det er verre når profesjonelle mediafolk, som dertil rapporterer og uttaler seg om barnevernssaker i eget land, som de skulle kjenne godt, ikke undersøker, og er like ukloke.

De mest omfattende demonstrasjonene i 2016 var koordinert internasjonalt, og fant sted den 16 april. Det var god oppslutning fra utlandet; mange rapporter og videoer om dette ble publisert på nettet og var lett tilgjengelige i dagene som fulgte. En del er tilgjengelige fortsatt.
   Jeg husker et par norske reportere som uttalte seg om demonstrasjonene på tv. (Dumt nok festet jeg meg ikke ved hvilken tv-kanal og når, men jeg tar sjansen på ikke å såre så altfor mange når jeg sier at det var norsk-talende reportere.)
   Disse reporterne uttrykte seg, slik jeg erindrer det, med en viss ironi om demonstrasjonene. Blant annet henviste reporterne til at det ble sagt å skulle være en demonstrasjon i Berlin. Og så viste de en video-snutt fra noe som visst var en norsk konsulær kontorbygning i Berlin, og de konstaterte at i gatene utenfor var det helt stille og folketomt, ingen demonstrasjon. 'Utstilling' på tv av demonstranter mot barnevernet.
   Men det var en demonstrasjon i Berlin. Den hadde kanskje 2-3 dusin deltagere eller noe mer, slik som mange andre steder i Europa. De demonstrerte slett ikke ved noen norsk ambassade eller konsulat; de var i en park! Bildene og en video derfra var ikke vanskelig å finne, og ligger fortsatt på nettet, se (42 a-d). (Noen av bildene er datert ikke 16 april men 6 mai – men det kan være en publiseringsdato.)
   Så mye for skarpe, norske journalist-detektiver i skadefrydens tjeneste, tankeløst uten pietet for familier som blir revet i stykker.

(g) Bollywood-filmen om barnevernssaken India / Stavanger

I mars 2023 kom det en indisk film på kino som handlet om norsk barnevern. Den har vært vist i flere land, også på kinoer mange steder i Norge. 'Mrs Chatterjee vs Norway'(43) bygger på den virkelige saken om Sagarika Chakraborty og Anurup Bhattacharya og deres barn, fra Kolkata i India. Stavanger Barnevern skilte barna fra foreldrene i 2011.
   Det har foreligget mengder av opplysninger om saken offentlig tilgjengelig i flere år, helt tilbake fra 2011-12, mest opplysende fra India, fra både vanlige media og nettsteder, og ikke minst fra folk i India som kjenner/kjente saken godt og som det ville vært lett å få en dialog med både i 2012 og i 2023 også for norske hovedstrøms-media, hvis man opptrådte på en lydhør og ikke forut-inntatt måte.
   Noen reaksjoner fra norsk kino-publikum som selv har nær erfaring med barnevernet fins i (44).
   En del informasjon finnes i (45-48); i (47b) er det også lenket til noen indiske kilder som gir mere og mer detaljert innsikt.

En god, kort innføring i Bhattacharya-saken finnes i (45), Bergos Barn blir skadet når barnevern og domstoler opptrer som bøller (Utrop, 17 mai 2023). Å lese den som bakgrunn kan gjøre vandringen gjennom informasjon og desinformasjon lettere.

Hvordan dekker norske hovedstrøms-media Bhattacharya-saken?

Tilfanget av norske media-artikler om filmen og historien er rikholdig men stort sett ensformig. Naturligvis bringer hovedstrøms-media artikler og meldinger sendt ut av det offentlige(49) i Norge. Det er det ikke noe å si på, tvert imot. Men innholdet av slike uttalelser og også det øvrige fra hovedstrøms-media er nærmest akkurat som jeg husker det om barnevern fra offentlig hold alle de 30 år jeg har vært interessert i emnet.
   Steinrem i Bufdir henviser(50) til at alt er forandret nå, siden Norge har ratifisert Haag-konvensjonen, noe hun mener er et fremskritt (hvilket det absolutt ikke er når barnevernet er involvert, jf (51)).
   Når norske myndigheter (Bufdir, Utenriksdepartementet) allerede før premieren annonserer at man vil sende folk til kinoene der filmen blir vist, for å 'diskutere' og 'informere' publikum om at filmen er en fiksjon (52), er situasjonen interessant. Myndighetene føler seg kanskje presset? Man besørger benektende uttalelser i India fra den norske ambassadøren(53) og, i ulike utgaver, på ambassadens nettsider; den nyeste er (54b). Flere kommentarer kunne gjøres til noen av de offentlige uttalelsene og påstandene som slett ikke bør få bli stående uimotsagt, men i min kontekst her er det viktigst hvordan norske media forholder seg til dem. Jeg har omtalt noen få mediaartikler i (47), og vil ta opp en del mer.

Hovedstrøms-avisene har antatt noen relativt få artikler skrevet av folk som kjenner saken og vet at den ikke er sånn som myndighetene beskriver den. Artikler som støtter myndighetenes versjon eller som en selvfølge går ut fra at den er korrekt, er i sammenligning vanligere. Artikler som ikke beskjeftiger seg med sentrale spørsmål i saken filmen gir en fremstilling av, men som bruker filmen som utgangspunkt for å skrive om noe annet, er eksempel på det siste.

Stavanger Aftenblad

Religionshistoriker Jørg Arne Jørgensen innrømmer at han ikke har kunnskap om barnevern eller Bhattacharya-saken, men mener likevel(55) at "... 'Mrs Chatterjee vs Norway' dypest sett hendler om: tradisjonelle indiske kjønnsroller og morskapsidealer som trues av det norske barnevernet." Nei, det gjør den ikke, og heller ikke gjør Bhattacharya-saken det.

Journalist Tarald Aano vil skrive om det han tror er et dilemma, slik jeg forstår ham (mail-meddelelse), noe sånt som at filmen pretenderer virkelighet og stiller barnevernet og Norge sjakk matt. Hans utgangspunkt er(56): "Selv har jeg ikke annen kunnskap om selve saken enn det jeg har fra Aftenbladets, og andre norske mediers, dekning av den." Han virker tillitsfull til at det er kunnskap, altså at norske myndigheters versjon av barnevernssaker er pålitelig: "For norske myndigheter, norsk barnevern og morens svigerfamilie er filmen uansett et dilemma. De har nesten ikke muligheter til å forsvare seg – i alle fall ikke mot en versjon av virkeligheten som også er en fiksjon." Forsvarer ikke norske myndigheter seg, og det kraftig? Barnevernet driver sin praksis år etter år, støttet av en maktbruk barnevernets ofre i hopetall prøver å rope ut om, uten straffesaker eller sanksjoner mot noen av de offentlige aktørene.
   "Filmen må jeg, og andre seere, uansett betrakte som en fiksjon. Eller i beste fall som et partsinnlegg." – "Filmen er allerede sett av over 15 millioner mennesker, mange av dem antakelig med nokså mangelfulle kunnskaper om norsk barnevern, kultur og samfunn." Jeg har nå kjennskap til norsk kultur og barnevern, da, og er ikke part i noen egen barnevernssak. Jeg har derimot vært sakkyndig vitne i barnevernssaker et halvt dusin ganger, og kan si: Kjernen i filmen er nok helt reell, dessverre, for andre saker enn den ene også.
   Urealistiske innslag som vel har vært viktige for å få filmen forstått i utlandet til tross, om norsk-svensk grense og om hvordan barneverns-relaterte profesjoner tjener penger: filmens kjerne er historien om hvordan Sagarika Chakraborty og barna ble behandlet. Den er ingen fiksjon, og den er viktig. "Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet avviser selvsagt påstandene og insinuasjonene om konspirasjoner og bonusordninger som fremmes i filmen." Det er imidlertid også reelt store økonomiske interesser i barneverns-industrien. Aano bør kanskje, som journalist for Aftenbladet, ta kontakt med noen av dem som har opplevet barnevernets angrep på deres barn og dem selv, f.eks noen som har sett filmen og uttaler seg?(44)
   Aanos uvitenhet strekker seg lenger: "... scenene der hun mister kontroll og lar følelsene overkjøre fornuften på måter som kan begrunne barnevernets bekymring for hennes mentale helse." Nei, barnevernet var ikke bekymret for Sagarikas mentale helse. Det var de som måned etter måned, i strid med fornuft, drev frem påkjenninger som kan skyve folk over stupet. Slik er det i svært mange barnevernssaker. Men Sagarika klarte å overvinne det. Og det tok ikke tre år for henne å få gjennomslag, slik Aano tror. Tilbake i India, med fornuftige og handlekraftige mennesker rundt seg og fri for norske 'diagnoser' og 'tiltak', vant hun på noen få måneder, og med fornuftige undersøkelser og vurderinger, bl.a av kompetent medisinsk personale, frem i Burdwan barnevern og Calcutta High Court(57, 58) for at hun var en god og kapabel mor, og at barna skulle være hos henne. Hennes og barnas liv i de påfølgende 10 årene viser mer enn klart at aksjonene fra Stavanger barnevern hadde vært skadelig oppspinn(45-48). Hun er velutdannet og yrkesaktiv, og har også vært aktiv på vegne av andre barnevernsofre, i 2016 særlig for tsjekkiske Eva Michaláková og den norsk-rumenske familien Bodnariu(59): Sagarika og barna sees på noen av de nederste bildene, Sagarika i lyseblå jeans og mørkeblå topp. (Jf også avsnitt (f) ovenfor.) Vi fikk rapport om at barna var livlige og likte svært godt å være med.

Klassekampen

Klassekampens Åse Brandvold skriver om en 'Tåreperse ...'(60); det er mest en film-anmeldelse med et litt vagt, forsiktig forhold til saken bak. Brandvold uttrykker sympati for utlendinger i Norge som er redde, men mener:
   "Barnevernet og samfunnet har derfor all interesse av å spille på lag med innvandrerforeldre, og styrke dem i foreldrerollen." Spørsmålet er om innvandrerforeldre, eller andre foreldre, trenger en type 'styrking' barnevernet gir, og en tillit til et system som ikke er hva det gir seg ut for.
   Hun viser tiltro til at norske myndigheters påstander er å stole på:
"Norges ambassadør til India har sett seg nødt til å gi et statement om at barn aldri vil tas fra familiene sine basert på de kulturelle forskjellene som beskrives i filmen. Og at barnevernet ikke drives av profitt." Det første er ikke sannferdig, det finnes plenty av samme type argumenter i mange barnevernssaker; og profitten er der, i form av stillinger og tilknyttede virksomheter i stor stil.
   "Men det hadde vært enda bedre dersom filmen hadde vært litt mer troverdig, litt mindre melodramatisk og karakterene litt mindre karikerte." Tro det? Det har vært rolige beretninger om barnevernet i årtier, uten særlig virkning på våre hovedstrøms-media, og uten annen virkning på systemet og myndighetene enn at systemet utbygges enda mer.
   "Forskning på bekymringsmeldinger har vist at disse ikke alltid sjekkes så godt før barnevernet griper inn." Det har knapt vært nødvendig å forske om dette; virkeligheten er full av urimelige og feilaktige bekymringsmeldinger som leder til plagsom og ofte destruktiv aktivitet fra barnevernets side.
   Det ville bare være for Brandvold å begynne å snakke med grasrota: barnevernsofrene selv. Mange av dem ville med glede åpne saksdokumenter for en journalist som var fri for forutinntatt, nedlatende holdning.

Rogalands Avis og Dagsavisen

Rogalands Avis og Dagsavisen har artikler og uttalelser fra mennesker med lignende bakgrunn som ekteparet Chakraborty/Bhattacharya, som setter pris på norsk samfunnsliv generelt(61), og som mener (i likhet med den norske ambassadøren til India(53)) at det er utenkelig at barnevernet kan ha brukt argumenter som mating med hendene og sam-soving overfor det indiske ekteparet, siden de selv ikke har opplevet lignende aksjoner fra barnevernet (se Elin Gregussons karakteristikk i (44)). Med argumentet om hvordan de fleste mennesker opplever Norge, og at det ikke finnes regler som foreskriver eller forbyr slike detaljer i barneoppdragelse, har de som føler seg trygge gått i den vanlige fellen å generalisere på utilstrekkelig grunnlag.
   Girish Bairwa(62) er enda tydeligere i hva han tror: Han ramser opp om hva lover, regler og myndighetene sier, tar det for gitt at dette svarer til praksis, og generaliserer om "Indere som bor lykkelig med barna sine i Norge...". Han vet øyensynlig intet om Bhattacharya-saken, men skriver likevel: "Det er ikke akseptabelt å overse foreldreovergrep i navnet til oppdragelse av barn...", og "Giftig foreldreskap er en legitim problemstilling og en kriminell aktivitet, og det er helt uakseptabelt å fysisk skade, terrorisere, true eller frata barn i navnet til foreldreskap." Det var ingen slik adferd fra foreldrenes side i Bhattacharya-saken, og det er til å ryste på hodet av at Bairwas artikkel kommer uten noen kommentar i Dagsavisen i forbindelse med filmen og dermed med Bhattacharya-saken. Er han opplært til å tro at slik er det i enhver sak?
   Dertil anser Bairwa at filmen er ærekrenkende overfor Norge. Om foreldre barnevernet rammer, mener han: "... det er forståelig at foreldre som har hatt barna sine tatt hånd om kan føle ubehag". 'Ubehag' er nå et svært utilstrekkelig uttrykk om det desperate alvor og den fortvilelse som redde foreldre opplever når barna blir tatt og de står hjelpeløse til å forsvare og beskytte dem. Bairwa skulle nok ta bryet med å sette seg inn i et dusin barnevernssaker hvor barn og foreldre er blitt adskilt uten realistisk grunn og til stor ulykke.

Dagsavisen slipper i (63) Sagarika Chakraborty til, i en gjengivelse av hennes innlegg fra The Indian Express. Her gir de henne mao. en slags tilsvarsrett, men de har da også adskillig å gjøre opp for, uten at det er klart hvorvidt denne artikkelen bidrar i den retning. Dagsavisen skriver: "Ifølge Sagarika Chakraborty er det ikke riktig.", "Hun skriver", "Sagarika står fortsatt på sitt.", "Hun mener", "Ifølge henne har den indiske barnevernkomiteen konkludert med at hun var egnet mor." Dette siste ville Dagsavisen lett kunne få bekreftet fra åpne kilder, som f.eks (57) og (58).
   Dagsavisen kan så ikke dy seg for å plusse på med uttalelser fra den norske ambassadør i India og bilde av en smilende tidligere barnevernssjef Gunnar Toresen.
   Mens Sagarika ifølge Dagsavisen 'mener', bruker avisen 'forklarer' og 'påpeker' om det som kommer fra norske myndigheter: den norske ambassadøren "forklarer ambassadens syn", "Ambassaden har også påpekt at de føler med de berørte familiene".
   At både ambassaden og ambassadøren og Toresen sier at filmen er fiksjon og ikke viser historien slik den skjedde, er gammelt nytt. Når de i intervju med Dagsavisen nekter for at spesifikke ting som er vanlige i indisk kultur er blitt brukt mot foreldrene i saken, har da Dagsavisen gjort noen innsats for å gå bak slike uttalelser? Det er faktisk ikke beviskraftig å bare hevde at sam-soving og finger-mating også godtas i norske miljøer, og at det derfor ikke kan ha vært brukt som argument.

Aftenposten

Som hovedstrøms-media flest følger ikke Aftenposten(52) opp uttalelser med håndfaste undersøkelser om basis – ikke når uttalelsene kommer fra myndighetene. Overfor norske media lykkes myndightene med sitt bilde av filmen som nærmest kjedsommelig irrelevant. Avisens artikler har relativt fyldige uttalelser fra myndighetspersoner med generelle utsagn om hva loven sier:
   "[Enhetsleder] Solum presiserer at det er svært strenge vilkår for at barnevernstjeneten skal kunne overta omsorgsansvaret fra foreldrene, som alvorlig omsorgssvikt i en familie.
– Omsorgsovertagelse skjer kun i de mest alvorlige tilfellene. Bare en liten brøkdel av barnevernsaker ender slik. I slike tilfeller må barnevernstjenesten først ha vurdert og konkludert med at frivillige tiltak ikke er tilstrekkelige til å sikre barnet en god nok omsorgssituasjon, påpeker Solum."
   Intet spørsmål fra pressen til noen som helst om hva barnevernets 'vurdering' og 'konklusjon' i India-saken ifølge dokumentasjon har bygget på, eller om barnevernets vurderinger i saker alment pleier å være realistiske. Avisens bruk av en enhetsleder som 'påpeker' (som en konklusjon det ikke kan stilles spørsmålstegn ved?), og mangelen på spørsmål til enhetslederen om hvordan lovanvendelsen egentlig praktiseres, i Strasbourg-sakene og ellers, er ikke akkurat noen anbefaling for pressens profesjonalitet.
   Også Aftenposten følger den hevdvundne taktikken med å la barnevernet uttale seg om regler og idealer og ikke om praksis. Solum mener at " 'barnets beste-vurderinger' kan fremstå som vage og lite forståelige for foreldre fra for eksempel India eller Øst-Europa". Barnevernets påstander om at det er til 'barnets beste' å berøves sine foreldre, er imidlertid like alment uforståelige for hel-norske familier, og det er ikke så rart, for de har jevnlig intet definert eller definerbart innhold, ingen vurdering på noe som helst saklig grunnlag. Denne slags nedvurdering av utlendingers forståelse er egentlig ganske grov; det stempler dem, og det bidrar til å opprettholde en udokumentert forestilling om at barnevernet naturligvis handler godt og riktig for barn. Ikke minst i Bhattacharya-saken bidrar avisenes ukritiske intervjuing til stemplingen av Sagarika Chakraborty på en ganske kritikkverdig måte.

NRK

Reporteren i innslaget i Nyhetsmorgen den 17 mars(49) gjør en bra innsats. Han gjengir riktignok Bufdirs Ugstad Steinrems uttalelse om at Sagarika og filmen ikke gjengir historien 'som den var', men han sier iallfall klart at Bufdir arbeider med å motvirke det de mener er et feilaktig bilde.

NRKs podcast fra 22 mars 2023(64) er derimot blant det mest graverende. Det gis et bilde av Sagarika Chakraborty som for mine ører høres ut som temmelig nær ærekrenkende, et som journalistene ikke har kontrollert riktigheten av, og som burde ha fått program-ledelsen til omgående å kontakte henne og gi henne snarlig tilsvarsrett. En statlig tv-kanal? Helst burde Sagarika vært bedt om å uttale seg i samme program. Har hun fått høflig henvendelse?
   Program-teknikken fremstiller norsk barnevern som ansvarlig og rolig, deres utsagn som objektive og til å stole på, at de foretar et nødvendig akuttvedtak og tar riktige beslutninger. Indere engasjert i saken fremstilles nærmest som ubalanserte og opphissede, som presser på og vil ha sin vilje av prestisje-grunner. Det sies at mange indere demonstrerer til støtte for familien Bhattacharya "med hjemmesnekra skilt". (Skal det være nedlatende? Hvis mennesker som ikke kjente meg personlig og sikkert ikke hadde penger til å kjøpe profesjonelt produserte plakater, tok bryet med å snekre skilt selv og gå i demonstrasjon for å støtte meg, ville jeg blitt rørt – overveldet.) – "Tusenvis av rasende mennesker tar til gatene for å vise sin frustrasjon". 'Frustrasjon' er, som 'ubehag' i (62), et bagatelliserende uttrykk, og det brukes ofte om barnevernsofres fortvilelse. Bilder og rapporter fra demonstrasjonene i New Delhi og Kolkata viser imidlertid mere sivilisert oppførsel enn de norske program-lagerne øyensynlig tillegger indere(65).
   I uttalelser om foreldrene legger podcastet vekt på 'følelser', og lar de indiske foreldrene fremstå nærmest som uvoksne – skal det være 'umodne', en av anklagene mot Sagarika, med henvisning til at hun bare hadde bodd i Kolkata, jf (47)? – De sies å 'ha det vondt', "De føler seg kanskje redde, maktesløse og fortvila." Kanskje?
   Men det er ikke noen 'følelse' ekteparet har, at barna plutselig er blitt tatt fra dem uten at de har noen kontroll på situasjonen. Det er en realistisk bedømmelse. Babyen ble tatt fra hjemmet av barnevernspersonalet med den forklaring at de skulle 'gå en tur' med henne, inntil situasjonen i hjemmet fikk roet seg. Med andre ord ga de inntrykk av å skulle komme tilbake med datteren om en stund. Men det gjorde de jo ikke. Barnevernet gikk umiddelbart til å skaffe bekreftelse på akuttvedtak. Gutten ble tatt uten varsel fra barnehagen.
   Man hevder at "det viste seg at det indiske paret trenger litt veiledning", og "i de neste månedene får de jevnlig oppfølging"(04:45-), og man sier det blir "innført flere tiltak som skal føre familien i riktig retning".
   Her er det kanskje nrk's journalister som burde søkt litt veiledning for å komme til realitetene om hvordan denne 'veiledningen' av Bhattacharyas foregikk. Kanskje program-folkene skulle konsultere kulepunktene i (47), sammen med 'The confiscation of the Bhattacharya children by Norwegian authorities – a case study'(66). Dertil kan man jo forsøke å ta alvorlig uttalelsen fra Burdwan barnevern(57) og konklusjonen fra Calcutta High Court(58). Alt dette ville opplyse norske journalister om hvordan barnevernets inntrengen i familien foregikk, den som skulle 'føre i riktig retning', og hvilken 'hjelp' barnevernet mente Sagarika trengte og til hva.

Programmet prøver seg med at familiene hadde innflytelsesrike forbindelser i India. Mener nrk's programfolk å antyde at indiske myndigheters inngripen i saken nærmest var en vennetjeneste mellom kakser, som en slags korrupsjon som gikk imot barnas beste? Da tar de feil. Politikere som fikk bønn om hjelp fra Sagarikas foreldre og andre, var ansvarsbevisste og så det som en naturlig del av sitt virke å hjelpe enkeltmennesker som var uten egen innflytelse(67). Også folk i parlamentet og regjeringen var aktive(45). Ikke minst har MP Brinda Karat forstått også den generelle tilstanden i Vestlig barnevern(68-70). Fremtredende politikere tok forøvrig kontakt med demonstranter, og var aktive for å få satt barna fri(45, 68-72).

NRK (ved 11:13): "Men samtidig som ministrene snakker sammen, så kommer det fram stadig flere detaljer, om hva som egentlig ligger bak barnevernets avgjørelse. Og det som blir trukket fram der, det er ikke samsoving eller mating med hendene." – Det kommer imidlertid ikke frem annet enn barnevernets påstander og resultater av barnevernets fremferd.
   (Ved 08:26): "... står det indiske ekteparet fram i media. Nå sitter de tett sammen, foran kamera på Skype." – Skal formuleringen være et forvarsel om at de kanskje i virkeligheten ikke holder så godt sammen? (Ved 11:28): "Ifølge barnevernet handler det om psykiske lidelser hos en av foreldrene, og at det også har vært vold i familien." – Sagarikas beretning i (73) gir en god del detaljer som er opplysende, og er nokså langt fra å være uttalelser fra en mentalt syk eller handikappet person.
   (Ved 13:18) "Så mens han og kona har stått sammen gjennom alle disse månedene og tilsynelatende kjempa sammen for barna sine," – Det er ikke 'tilsynelatende' at de har kjempet sammen for barna. Det er jo nettopp det de har gjort – ekte. Kjempet for barna tross vanskelighetene dem imellom.
" ... så har det egentlig storma ganske kraftig mellom de to. Og de er rett og slett i ferd med å gå fra hverandre." – Så dette er norske journalisters oppfatning: at konflikter i et ekteskap bør føre til at barna mister begge foreldrene?

Sagarika hadde en fødselsdepresjon i forbindelse med datterens fødsel. Slike er ikke varige, skjønt barnevernet bruker gjerne fødselsdepresjon som et argument for omsorgsovertagelse – varig. At Sagarika skulle være mentalt/psykisk handikappet ble ikke gitt som noen 'grunn' i 2011-12. Heller ikke ble vold angitt i starten. Det er påstander som dukket opp etter hvert, i rettsprosessen kommer det først to måneder etter at barna var tatt og barnevernet hadde tapt mot foreldrene i fylkesnevnden første gang, jf (66) s 13. Det er ganske vanlig i barnevernssaker at barnevernet kommer med nye argumenter etter hvert, hvis deres første argumenter er blitt avvist av fylkesnevnd/domstol. I Bhattacharya-saken lot enhver ordentlig grunn til å mangle, sammen med at det kom nye påstander, og argumenter utad om barnevernets taushetsplikt.
   Heller ikke nå i 2023 'avsløres' det egentlig hva som hadde vært sentrale argumenter; derimot 'lekker' barnevernssjef Toresen(74): " – I løpet av tida barnevernet jobbet med familien, kom det fram store konflikter mellom foreldrene." Det lyder som en antydning om at vold var den egentlige grunnen.
   Da kan det være verdt å merke seg at den norske ambassaden i India har forandret sitt 'Statement' fra 17 mars til 19 mai(54a og b). I utgaven fra 17 mars står det: "The reason for placing children in alternative care is if they are subject to neglect, violence or other forms of abuse." (= Grunnen til å plassere barn under alternativ omsorg er hvis de blir utsatt for vanskjøtsel, vold eller andre former for overgrep.) Man kan naturligvis undre seg på hvorfor dette avsnittet er fjernet den 19 mai – er det kommet frem såpass mange opplysninger at det er blitt vanskelig for Norge å fortsette å antyde at Bhattacharya-barna ble utsatt for noe av dette fra foreldrene?
   Vel, nrk undres ihvertfall ikke i podcastet den 22 mars.

Men kronargumentet som skulle begrunne varig omsorgsovertagelse har helt fra tidlig vært 'tilknytningsforstyrrelse', som er en favoritt-diagnose hos barnevernet og deres psykologer hver gang de mener de mangler forklaring på barns adferd (jf (19, 47, 48)). Dette legges foreldrene til last, i Bhattacharya-saken Sagarika. Det er vel dette barnevernet har ment de prøvet å få 'kurert' ved sin 'veiledning':
   "Det ble gjennomført omfattende veiledning knyttet til samspillet mellom foreldrene og barna, forteller han."
   'Tegn' på tilknytningsforstyrrelse har barnevernet 'funnet' i sønnens adferd, jf (66) og (47). Det nevnes også av Suranya Aiyar (ved 01:50) i TRTs video(75) om filmen og norsk barnevern, at barnevernet hevdet at den lille datteren på noen få måneder ikke var 'knyttet til' sin mor ('bonding' = tilknytning), og at bevis for dette ifølge barnevernet skulle være at hun så på andre enn moren, bl.a på barnevernsfolkene når de kom inn i leiligheten, og ikke på moren. (Jf også et kulepunkt i (47), og 'a case study'(66), s 22.)
   Når det gjøres konfidensielt, høres det selvsagt alvorlig ut og kan heller ikke etterforskes, hverken om noe har funnet sted i praksis eller om forklaringen holder vitenskapelig. Så barnevernet har en del anseelse å tjene på å holde 'tilknytningsforstyrrelse' hemmelig. Men i tillegg til å ha mindre virkelighet og vitenskapelig forankring ved seg enn det kan høres ut, så har det også vært godt kjent fra meget tidlig, bl.a i kretser som kjente saken og familien, at dette ble påstått å være 'grunnen' og å forklare nærmest alt i Bhattacharya-saken.
   Offentlig kjent i indiske media var påstanden ihvertfall fra mars 2012. Avisen The Hindu hadde vært en meget god informator og saklig kritisk overfor barnevernet. Den 20 mars 2012 skrev de imidlertid redaksjonelt(76): "The parents have said they themselves approached the kindergarten for help when the older child showed autism-like symptoms, now diagnosed as Attachment Disorder." (Foreldrene har sagt at de selv henvendte seg til barnehagen om hjelp da det eldste barnet viste autisme-aktige symptomer, nå diagnostisert som Tilknytningsforstyrrelse.) Dette var like etter at The Hindu's Paris-baserte journalist hadde vært i Stavanger og intervjuet barnevernsleder Gunnar Toresen og barneombud Reidar Hjermann, men også snakket med andre (personlig meddelelse). Nøyaktig hvor denne 'diagnosen' kom fra til The Hindu, er uvisst for meg. Den høres såpass skråsikker ut at den antagelig kommer fra en faginstans, som The Hindu så har stolt på. I august 2012 fikk The Hindu sterk kritikk for sin nye holdning til familien Bhattaharya.
   The Hindu har nå i ettertid slettet fra sine nettsider oppslaget fra 20 mars og omtrent alle oppslag om Bhattacharya-saken, men avis-arkiver finnes jo.
   Øyensynlig er også farens bror og øvrige familie, Bhattacharyas, blitt ledet til å tro at 'tilknytningsforstyrrelse' var en virkelig og alvorlig lidelse eller tilstand, og riktig diagnostisert i Sagarika og barnas tilfelle. De har gjort gjeldende dette argumentet overfor Calcutta High Court, som en begrunnelse for at barna var redde for sin mor og ikke måtte få komme tilbake til henne. Retten i Kolkata har altså kjent til denne påstanden tidlig i 2013, trass i Stavangers fortsatte hemmelighold, og har øyensynlig uten særlige problemer skåret igjennom mystifikasjoner; retten uttalte den 10 januar 2013 ("the petitioner" er barnas mor, "respondent no. 4" er farens bror):
   "Although it had been argued on behalf of the respondent no. 4 by Mr. Sen, learned advocate on January 8, 2013 that Abhigyan has been suffering from attachment disorder and he turns violent at the sight of the petitioner, which did weigh in my mind for diverting restoration of the children to their uncle, I did not notice any violent behavior on his part while he was in my chamber alongwith his mother and maternal grandfather. The Cadbury’s chocolate bar that was offered to him was gleefully accepted by him and he thanked the giver courteously. He showed care and affection for his sibling and also caressed his mother on one occasion when she broke a piece of Cadbury’s from her daughter’s share and gave it to him on his asking. .... Aishwarya was found to peacefully nestle in the lap of the petitioner and also enjoyed a little bit of her Cadbury’s chocolate bar."
   Som sagt ovenfor ble vedtaket at barn og mor skulle gjenforenes. Retten:
   "Turning to the question of grant of interim relief, I am of the view that interests of justice demand that the children ought to be placed in the care and custody of the petitioner."
   De følgende år har jo vist at det var riktig, jf (57), (58) og (79).

I sum, men uten støtte i statistiske oversikter

Nok en gang: Fagetaters og andre offentlige norske instansers konstruksjon, drift og opprettholdelse av 'en sak' angivelig for å hjelpe Bhattacharya-barna, var kritikkverdig. Men, nokså impresjonistisk fra min side: like kritikkverdig er det kanskje at hovedstrøms-media i landet ikke går inn systematisk og vedholdende i å vise åpent: hva barneverns-industrien bruker som grunnlag, midler og begrunnelser og disses forhold til realitetene, samt hva deres resultater er. Antallet artikler de publiserer med myndighets-støttende innhold ser ut til å dominere klart. Bhattacharya-saken er et eksempel, ikke et unntak.

Noen stemmer som skiller seg ut

Avisen Norge IDAG har og har vist mere innsikt og tenkning om barnevernet og også om Bhattacharya-saken enn norske media generelt. De har 1 mars i år en god artikkel av redaktør Trine Overå Hansen ((77); jeg kommenterte den i (47) i nest siste avsnitt).

Ny Tid var tidlig ute i 2012 med en tenksom analyse av aspekter av saken(78a), også publisert på engelsk(78b). Den 15 mars i år brakte de en artikkel av Suranya Aiyar(67) med nyttige opplysninger. Aiyar er meget vel kjent med de fleste sider og detaljer av Bhattacharya-saken.

Extraavisens redaktør og journalist Daniel Deniazi har gjort et våkent sjakktrekk ved å intervjue Tonje Omdahl om filmen(80a), (jf også (5)), hvilket gir et friskt pust: "Filmen viser akkurat slik det er i Norge".

Våken ser det også ut til at den målrettet flerkulturelle avisen Utrop har vært. Om Bhattacharya-saken har de ikke holdt seg til bare å publisere et innlegg av Bufdirs Kjetil Ostling, men har publisert Bjørn Bjøros artikkel(81) som dels er et svar, men som også gir informasjon om saks-analyse i India og viser til sakene mot Norge ved Menneskerettsdomstolen – momenter norske myndigheter regelmessig unnlater å nevne.
   Enn videre har Utrop publisert Olav Bergos opplysende sammenfatning av sakens utvikling, den 17 mai i år(45), og min egen om kultur-spørsmålet den 24 april(48).
   En artikkel av Virat Divyakirti(82) går spesielt inn i spørsmål om individers oppvekst og utvikling hvis de ikke bare kuttes av fra sine foreldre men fra hele til slekt og kultur. Divyakirti har selv indisk bakgrunn og kjente familien Bhattacharya da de bodde i Stavanger. Riktignok tar Divyakirti feil i sin identifikasjon av en gruppe 2 som reagerer negativt på Mrs Chatterjee-filmen. Det stemmer at en del mennesker forsøker å bruke barnevernet til sin fordel, især mot partnere i barnefordelings-konflikter. Men det er ikke her senter i barnevernskritikken ligger, og Reikerås, Fardal og Omdahl har ikke hatt glede av noe barnevernets beskyttende skjold, især ikke Tonje Omdahl – hun og hele hennes familie har vært hardt angrepet. For mange som er aktive, dreier det seg om kamp mot barnevernsovergrep generelt, mest mot hele familier. Divyakirti virker ukjent med den, og har i så fall også misforstått Bhattacharya-sakens grunnlag. Artikkelen har likevel interessante synspunkter rettet mot viktige forhold.
   Artikkelen 'Illusjonen om at alt går bra til slutt'(83a) er helt uvanlig. Det går egentlig rett til kjernen av barnevernets og deres medarbeidende psykologers skjeve forestillinger, både om at man har god tid mens barn er 'i trygghet' i barnevernets omsorg, og at barn, som om de var planter, vil 'knytte seg til' nye 'omsorgspersoner' såfremt barna 'plasseres' i 'tilfredsstillende' miljø. Artikkelen er skrevet av Utrops sjefsredaktør Majoran Vivekananthan (se 83b). Han er i likhet med Deniazi opprindelig fra et annet land, Vivekananthan fra Sri Lanka, men kom til Norge som 11-12-åring. Han bor nå igjen på Sri Lanka og leder Utrop derfra.
   Deniazi ble født i Romania og ble adoptert til Norge 4 år gammel(80b).

Kanskje variert bakgrunn er en del av forklaringen på at Vivekanathan og DeNiazi har et noe annet perspektiv på tingene enn norske media-folk flest?

Ved siden av at de 'avvikende' stemmene gir mere klarsyn enn det store gross av norske media-skribenter og redaksjoner, har det kanskje noe med den selvstendigere tankegangen å gjøre at publikasjonene det gjelder, heller ikke befinner seg i sentrum av det jeg fra tid til annen surt betegner som en 'norsk enighets andedam'.
   Det er verdt å merke seg at spørsmålene om barnevernet ikke faller inn i en politisk tradisjonell høyre-venstre-motsetning. De veletablerte partiene, de sosialistiske og de konservativ-liberale, har hver sine oppfatninger, til dels svært forskjellige, av hva som bør gjøres, og krangler stadig om dette. Men ingen av dem fanger opp (ennsi vil gjøre noe effektivt med) de innebyggede problemene, som nok dels er økonomiske (en overdimensjonert industri), dels ideologiske (feilaktige forestillinger om hvordan foreldre og barn er 'laget', hva barn trenger og hva som hjelper dem). De mer konvensjonelle delene av media gjør heller ikke det.

Utlandet

I uttalelser i utenlandske media står det bedre til generelt.

Riktignok er det store i India angående Bhattacharya-saken kulturelle forskjeller, spesielt barn og foreldre som sover i samme seng, og mating og spising med hendene, som litt tilfeldig er blitt skjøvet frem som illustrasjon. At slikt er blitt brukt av Stavanger barnevern, tolkes naturligvis som diskriminering, og det kan man godt si det er. Når norske myndigheter hevder at slike kulturelle forskjeller ikke hadde med omsorgsovertagelsen å gjøre, blir det korrekt stemplet av indere som nonsens og bortforklaringer, hvilket bare styrker mistanken om diskriminering. Men det er vanskeligere å få gehør i India for de mere generelle årsakene til at barnevernet handler som de gjør.
   Mange artikler er likevel ganske tenksomme og analyserende utover slike nokså overfladiske kultur-spørsmål, og flere skriver om selve saken bak filmen. En del utenlandske media har lydhøre journalister og har også publisert artikler, både i 2011– og nå, av skribenter som er innsiktsfulle om selve saken eller setter seg inn i den. De rammer ofte godt selv hvis de kanskje ikke har full innsikt i hvor uforstandig norsk barnevern er i sin helhet. Det at de ikke sitter 'begravet' i norsk samfunn, gjør muligens at de faktisk skjærer lettere igjennom.
   Det er lett å finne relevante artikler på nettet, og det publiserende India er jo svært engelskspråklig. (79 og 84-89) er et bitte lite utvalg blant flere. The Hindus artikkel(88) har en nokså tilbakeholden tone og gir adskillig plass til norske myndigheter. (89) er fra Polen. Jeg har nevnt India-baserte artikler av Brinda Karat og Mani Shankar Aiyar (68-72), av Suranya Aiyar og av Sagarika selv (67, 73), og tar med et par til (90-92).

Mrutyuanjai Mishra er en indisk journalist som bor og arbeider i Danmark, og den 15 april publiserte en fyldig artikkel om filmen og sentrale spørsmål i en indisk avis(93a). Mishra er godt informert om skandinavisk barnevern og har skrevet om det tidligere(93b).

TRT World er en internasjonalt rettet media-bedrift basert i Istanbul, og noen journalister i firmaet har satt seg inn i problemene med norsk barnevern, bl.a etter Lobben-dommen i Den Europeiske Menneskerettsdomstolen (jf (94) avsnittet 'Hva er vilkårslogikk?'). TRT har intervjuet flere norske barnevernskritikere, blant annet i forbindelse med Mrs Chatterjee-filmen. Videoen (75) på youtube er særs innsiktsfull, likeledes TRTs journalist Saad Hasans artikkel(95) fra 17 mars, da filmen hadde premiere.

Det eneste jeg kunne ha en innvending mot i denne videoen, er at Reidar Hjermann får lov å si ukommentert (06:01–): "I would also agree with those who say that the ones making the most difficult decisions in these cases are people with too little education and too little experience in life; sometimes they don't have children themselves, and they are 23 years old, 24 years old." Den som styrte avgjørelsene hos barnevernet i Bhattacharya-saken var imidlertid sjefen, Gunnar Toresen. Han kan umulig ha vært noen ungdom, ettersom han sies å være blitt pensjonist i 2020. I 2010 ble han valgt til leder i organisasjonen for barnevernledere, og igjen i 2012 og 2014(96), så helt uerfaren var han nok heller ikke som barnevernsleder.
   Enn videre var Reidar Hjermann barneombud mens Bhattacharya-saken gikk; han reiste til Stavanger og hevdet at det var urimelig at Toresen som barnevernssjef var blitt utsatt for sterk kritikk på indisk tv. Hjermann mente staten måtte hjelpe barnevernskontorer ved å forsvare dem mot pågang fra utenlandske myndigheter(97, 98): "Myndighetene burde vært på tilbudssiden for å unngå at Toresen har måtte forsvare denne saken på indisk tv, sier en opprørt Hjermann til Aftenbladet." Forøvrig er Hjermann selv psykolog. I realiteten er det ikke unge barnevernsarbeidere som skaper praksis i "de vanskeligste avgjørelsene" i barnevernssaker. Det er i hovedsak psykologene, som både lærer opp barnevernsarbeidere gjennom utdannelse, lærebøker, foredrag og trendsettende uttalelser, og deltar i avgjørelsene som sakkyndige oppnevnt av domstoler og fylkesnevnder (= barnevernsnevnder). Og de eldre lederne i barnevernsetaten er kulturbærerne, ikke de unge. Unge nyansatte må enten tilpasse seg eller de slutter. Personal-utskiftning i barnevernet ligger øyensynlig på rundt 20% hvert år i gjennomsnitt.

Ellers er TRT-videoen om filmen og saken meget informativ og god. Den har fått over 4000 kommentarer; noen kommentatorer har merkelige idéer om hvorfor de tror barnevernet handler som de gjør, men de aller fleste kommentarer jeg har sett på, skjønner godt hva det dreier seg om, er positive til filmen og til Sagarikas sak, og reagerer mot barnevernet. Det understreker hvilket inntrykk filmatisk fremstilling kan gjøre. Selv om detaljer og episoder i filmen er dramatisert og ikke helt svarer til hvordan saken forløp i virkeligheten, står filmens historie på solid grunn og kan bli til god hjelp i arbeidet for reform.

Avslutning

Det har vært store problemer og svakheter ved norsk, offentlig vern av barn i alle de over 120 år det har eksistert(15). Ekspansjonen av etater til å utføre det og den økede bruk av psykologiske teorier til å underbygge det har ikke hjulpet. Offentlig aksjonering for å taushetsbelegge enkeltsaker har virket negativt: det har ikke bidratt til å beskytte barn og heller ikke deres familier men til å skjerme offentlige etaters handlinger.

Slik situasjonen er i Norge, er sosiale media og utlandet de beste kilder til opplysning om hvordan barnevernet rammer barn og deres familier på negativ, ikke sjelden tragisk vis.
   Blant sosiale media kan man finne nettsteder som drives av folk som har erfaring med systemet og kritiserer det; ofte har de selv vært rammet av det. Mange som posterer kommentarer på disse sidene i sosiale media er også erfarne, og alt i alt er det mange dyktige skribenter som bruker sosiale media til å postere og kommentere selv.
   I utenlandske media kan man være heldig og finne informative artikler, som ikke er hemmet av hensyn innad i norsk samfunn, og som ikke tar det for selvsagt at offentlige norske kilder er pålitelige. Språket setter selvsagt begrensninger, men ikke sjelden vil det også finnes folk som er kompetente i både 'fjerne' fremmedspråk og for eksempel i engelsk.
   Sensurering foregår i flere land, men vil i lengden neppe kunne lykkes; til det er internett for effektivt og kvikt.

I hovedstrøms-media fins det kritikk, men det meste er isolerte enkelt-tilfeller. Vedholdende, systematisk analyse og kritikk av barnevernet, der myndighetenes versjon ikke får lov å presenteres uten å undersøkes for sannhetsgehalt, er sjelden. Samlet innsats fra flere media-bedrifter finnes ikke. Det er forståelig, siden media-bedriftene skal være uavhengige og de også konkurrerer med hverandre, men det gjør det vanskelig å skape en tiltrengt samlet aksjon fra media mot myndigheter som står temmelig samlet om å holde tyst om hva de egentlig gjør.



Fotnoter / Referanser

(1)  Nathalie H. Brinkmann: Nav-skandalen kaster lys over norsk barnevern
MHS's hjemmeside, 29 november 2019

(2)  Olav Bergo: Mastergrad er skivebom
MHS's hjemmeside, 13 april 2020

(3)  Et søk på http://www.mhskanland.net gir treff på en rekke av Bergos artikler over de siste 5 år som gir eksempler på at disse beskrivelsene passer.

(4)  familien-er-samlet: Flukt, eksil og sjanser
Irene Hovs nettside Rettssikkerhet, rettspolitikk, barnerett og barnevern, 2 juni 2021

(5a)  Marius Reikerås: Håper dere så historien om Tonje Omdahl med familie på TV2
MHS's hjemmeside, 23 februar 2021
(5b)  Marius Reikerås: Et forsøk på å forklare noen av reaksjonene etter programmet "Norge bak fasaden", den 22.2.21  –  Åpent brev til TV 2
MHS's hjemmeside, 26 februar 2021
(5c)  Barnevernskritiker dømt for hets: – En viktig dom for alle ansatte i barnevernet
Fontene, 27 april 2023

(6)  Se avsnittet 'Barnets vern / Barnevern' i
Marianne Haslev Skånland: Politisk program for barnevern på lokalplan
MHS's hjemmeside, 10 mars 2012

(7)  Marianne Haslev Skånland: Når media løper barnevernets ærend
MHS's hjemmeside, 15 april 2004

(8)  Marianne Haslev Skånland: Ytringsfrihet: Georg Apenes og William Shakespeare
MHS's hjemmeside, 13 mai 2004

(9)  jf hans arbeid med og bok om Bjugnsaken og med andre uriktige anklager om sexovergrep og fengsling av uskyldige

(10)  To programmer fra 1993 i serien Dokument 2
lagt ut på Youtube, 27 juni 2015
Forum Redd Våre Barn, 10 november 2015

(11)  Christopher Booker: The facts about child snatching can be reported in Norway – but not here
The Telegraph, 28 januar 2012

(12)  Case of P., C. and S. v. The United Kingom
European Court of Human Rights, 16 July 2002

(13)
PVN-2005-03 Barnevernsaker
Personvernnemnda.no, 9 juni 2005
PVN-2007-05 Fosterforeldre
Personvernnemnda.no, 30 oktober 2007
PVN-2010-11 Sletting av informasjon om beredskapshjem
Personvernnemnda.no, 3 mai 2011

(14)  Marianne Haslev Skånland: En uavsluttet liste over grunner gitt av nordiske barnevernstjenester for å berøve barn deres foreldre
MHS's hjemmeside, 22 februar 2013 –

(15)  Anita Skippervik: Kortversjon av historikken til det norske barnevernet
MHS's hjemmeside, 17 februar 2021

(16)  Nils Morten Udgaard: Norge og det "sivile samfunn"
MHS's hjemmeside, 10 november 2016 (20 mai 1996)

(17)  Marianne Haslev Skånland: Ytringsfrihet i barnevernssaker
MHS's hjemmeside, 16 april 2016

(18)  Aage Simonsen: Norwegian child protection hits immigrants hard
MHS's home page, 4 July 2012 / 10 November 2017

(19)  Lennart Sjöberg: Tvångsadoption? Psykologer om en mors olämplighet, och om barnets "anknytning".
Yttrande till Borgarting Lagmannsrett, Oslo, september 2001
BarnasRett, 2001, revidert 2008

(20)  Case of Johansen v. Norway
European Court of Human Rights, 27 June 1996

(21)  Marianne Haslev Skånland: Er biologisk slektskap irrelevant for menneskenes liv?
MHS's hjemmeside, desember 2007

(22)  Marianne Haslev Skånland: Barnevernet – dessverre en skadevolder
2: Innhold, omfang, årsaker og mekanismer i barnevernets virksomhet
MHS's hjemmeside, 1 desember 2012

(23)  Marianne Haslev Skånland: Noen barnefaglige eksperter (4): Karen Hassel, psykolog, adopsjonsekspert, redaktør av barnevernets prosjekter
MHS's hjemmeside, 14 januar 2019

(24a)  "avdekket" – innskudd med anbefaling av andre artikler:
Norsk barnevernssak blir Bollywood-film: – Katastrofale konsekvenser
VG, 25 februar 2023
(24b)  "avdekket", "avsløringen", journalister Marie Golimo Kingsrød og Eva Akerbæk:
Eksponerte barn: Rune Fardal er siktet av politiet
VG, 2 februar 2023
(24c)  "avslørte", journalister Marie Golimo Kingsrød og Eva Akerbæk:
Datatilsynet undersøker Fardal: – Nødvendig å åpne sak
VG, 1 februar 2023

(25)  Olav Terje Bergo: VGs revejakt på Rune Fardal
MHS's hjemmeside, 1 november 2022

(26)  Marianne Haslev Skånland: Statens tolkning av EMD-dommene om barnevern
MHS's hjemmeside, 6 mars 2020

(27)  Mathias Lia Nordmoen og Kirsten Kvalø: Barnevern i motsatt grøft?
Fontene, 16-17 februar 2023

(28)  Marianne Haslev Skånland: Barnevernssaken i Norge om de tsjekkiske barna til Eva Michaláková
MHS's hjemmeside, 22 oktober 2015

(29)  Tsjekkisk familie hardt rammet av det norske barnevernet
Forum Redd Våre Barn, tråd med innlegg 11 desember 2014 – 10 desember 2017
Om demonstrasjonen hvor Zdechovský var til stede: side 3, her og her

(30)  – :  Some comments to a speech by Norway's former ambassador to the Czech Republic Siri Sletner
at a seminar about Norwegian child protection, 22 October 2018
MHS's home page, 14 December 2018

(31a)  Demonstrasjoner i utlandet mot norsk barnevern
Forum Redd Våre Barn, tråd med innlegg 8 januar – 12 mai 2016
Om de mest omfattende protestene, 16 april 2016, se særlig side 3–5.
(31b)  Demonstrasjoner i Norge apropos ditto i utlandet
Forum Redd Våre Barn, 2 april 2016 – 20 september 2017

(32)  Marianne Haslev Skånland: De fem barna til en rumensk-norsk familie tatt av barnevernet i Norge
MHS's hjemmeside, 21 november – 18 desember 2015

(33)  De fem barna til en rumensk-norsk familie tatt av barnevernet i Norge
Forum Redd Våre Barn, tråd med innlegg 21 november 2015 – 2 januar 2018

(34)  NTB: Demonstrerte mot norsk barnevern
Haugesunds Avis, 16 april 2016

(35)  Slik endte barnevern-demonstrasjonene
Dagbladet, 16 april 2016 / 12 oktober 2016

(36)  Demonstrerer mot norsk barnevern: – Påstandene er helt vanvittige
VG, 21 februar 2016

(37)  Marianne Haslev Skånland:  Europarådet med kritisk rapport om europeisk barnevern
MHS's hjemmeside, 3 / 4 juli 2018

(38)  – :  Professional support for the Bodnariu family and other victims of Barnevernet
MHS's hjemmeside, 29 februar 2016

(39)  NRK Kveldsnytt, 16 april 2016
NRK, 16 april 2016

(40)  Vebjørn Selbekk: Demoniseringen av Norge
Dagen, 15 april 2016

(41)  Marianne Haslev Skånland: Norwegian Pentecostalists: Our child protection is so good!
MHS's hjemmeside, 13 januar 2016

(42)  Demonstrasjon i Berlin 16 april 2016: På listen her
   (42a)  Forhåndsannonsering: Barnevernet kidnappt christliche Kinder – Demo für Menschenrechte in Norwegen – Bodnariu Familie Saturday 16 april 2016
   (42b)  Fotos: Berlin is moving too - Bodnariu Family # Barnevernet # Norway # StopBarneve[r]net
   (42c)  Fotos: Berlin, Germany – Global Protest. In support for Marius and Ruth Bodnariu and against Barnevernet
   (42d)  Video: 1. Berlin, Germany – 4:00 PM, Location: Siegessäule – Großer Stern, Berlin. "Protest against Barnevernet Norway", Berlin 16.+04.2+16 - Protest Pro Bodnariu Family
Pro Reîntregirea Familiei, 18 april 2016

(43)  Mrs Chatterjee vs Norway
Offisiell Trailer
Zee Studios & Entertainment, 23 februar 2023

(44)  På kino: Bollywood-filmen "Mrs Chatterjee vs Norway"
Kommentarer av flere
MHS's hjemmeside, 31 mars - 1 april 2023

(45)  Olav Terje Bergo: Barn blir skadet når barnevern og domstoler opptrer som bøller
Utrop, 17 mai 2023

(46)  Bjørn Bjøro: Dyrt og dårlig barnevern i Stavanger
Bollywood-filmen om barnevernet i Stavanger treffer en kjerne
Stvanger Aftenblad, 26 april 2023

(47a)  Marianne Haslev Skånland: Norske ikke-mennesker
Stavanger barnevern, India-saken, og nå en Bollywood-film
MHS's hjemmeside, 15 mars 2023
(47b)  – :  Norwegian non-humans again
Stavanger CPS (Barnevernet) – the India case – and now a Bollywood film
MHS's home page, 22 March 2023

(48)  – :  Skyldtes barnevernssaken India/Stavanger kulturforskjeller, slik det fremstilles i Bollywood-filmen?
MHS's hjemmeside, 24 april 2023

(49)  Kristin Ugstad Steinrem, avdelingsdirektør for internajonale tjenester i Bufdir: Uttalelse i Nyhetsmorgen, innslag 41 kl 08:13:50
nrk tv, 17 mars 2023

(50)  Bollywood-film om norsk barnevern drar fagfolk til kinoen
Fri Fagbevevelse, 17 mars 2023

(51)  Marianne Haslev Skånland: On the Hague Convention re international child abduction: Custody demands from other sources than parents
MHS's hjemmeside, 10 October 2017

(52)  Filmen setter norsk barnevern i dårlig lys … i helgen skal flere barnevernsansatte se den
Aftenposten, 17 mars 2023

(53)  Hans Jacob Frydenlund: Norway cares
(The Indian Express), Ambassadør Frydenlund på twitter, 17-18 mars 2023

(54a)  Statement on Mrs Chatterjee vs Norway
Norway in India, Royal Norwegian Embassy in New Delhi and Consulate General in Mumbai, 17 mars 2023
(54b)  Statement on Mrs Chatterjee vs Norway, May 2023
Norway in India, Royal Norwegian Embassy in New Delhi and Consulate General in Mumbai, 19 mai 2023

(55)  Jørg Arne Jørgensen: Indisk film og nasjonsbygging
Stavanger Aftenblad, 25 mars / 21 april 2023

(56)  Tarald Aano: Barnevernet får gjennomgå i ny storfilm
Stavanger Aftenblad, 17 mars 2023

(57)  Child Welfare Committee, Burdwan:
Child Welfare Committee's press release on its order
Burdwan, 8 november 2012
NDTV, 9 november 2012

(58)  Norway custody row: After eight months, mother gets custody of children
NDTV, 8 januar 2013

(59)  Protest in India against Barnevernet's abuses
Norway stop destroying families's albums, New Delhi og Kolkata, 31 januar 2016

(60)  Åse Brandvold: Tåreperse om norsk barnevern
Klassekampen, 21 mars 2023

(61)  Filmen om barnevernet i Stavanger: – Alle jeg har snakket med i det indiske miljøet deler det samme synet som meg
Rogalands Avis / Dagsavisen, 3 april 2023

(62)  Girish Kumar Bairwa: Den villedende fortellingen om "Mrs Chatterjee vs Norway"
Dagsavisen, 16 mars 2023

(63)  Mor i barnevernssaken til norsk ambassade: – Ikke avfei det som fiksjon, jeg levde denne historien
Dagsavisen, 22 mars 2023

(64)  Derfor havna norsk barnevernssak i Bollywood
nrk podcast, 22 mars 2023

(65)  Fotos fra demonstrasjon i Kolkata, tidlig i januar 2012
Forum Redd Våre Barn, 15 januar – 5 februar, 2012

(66)  Rapport:
The confiscation of the Bhattacharya children by Norwegian authorities – a case study –
India, 12 oktober 2012
Petisjonen, som også inneholder underskriftene til 'a case study':
Humanitarian Crisis for Indian children and their families in confiscatory child care proceedings abroad
India, 12 oktober 2012

(67)  Suranya Aiyar: Barnevernets kulturelle fordommer
Ny Tid, 15 mars 2023

(68)  Brinda Karat: Child custody row: Sagarika then, Dharna now
The New Indian Express, 20 mars 2023

(69)  – :  What Our Embassies Owe Indian Mothers Abroad
Times of India, 7 april 2023

(70)  – :  Great First Step by Sushma Swaraj. But More Is Needed
NDTV, 28 desember 2016

(71)  Mani Shankar Aiyar: The Three women who helped 'Mrs Chatterjee'
The Week, 26 mars / 2 april 2023

(72)  – :  Mani Shankar Aiyar responds to Norway's Ambassador: 'Mrs Chatterjee vs Norway' is not an attack on a country, but a call to reconsider its child protection system
The Indian Express, 18 mars 2023

(73)  Sagarika Bhattacharya: Norway NRI kids row: The Untold Story by Sagarika Bhattacharya
Website Save Your Children (India), 29 May 2012

(74)  Tidligere barnevernsleder om Bollywood-film: – Dette er ikke historien slik som den skjedde
Dagsavisen, 26 februar 2023

(75)  Indian movie puts Norway's invasive childcare system in the spotlight
TRT World, 2 April 2023

(76)  Redaksjonelt: Let good sense prevail
The Hindu, 20 mars 2012
(dessverre slettet fra nettet av avisen)

(77)  Trine Overå Hansen: Barnevernet under lupen
Norge IDAG, 1 mars 2023

(78a)  Carima Tirillsdottir Heinesen: Fratatt barna – søsken splittet
Ny Tid, 12 januar 2012
(78b)  – :  Deprived of the children – siblings split
Modern Times, 12 January 2012

(79)  Mayur Lookhar: Exclusive! Sagarika Chakraborty: People might protest against Norway after watching Mrs. Chatterjee vs Norway
Beyond Bollywood, 18 mars 2023

(80a)  Daniel Deniazi: – Filmen viser akkurat slik det er i Norge
Extraavisen, 24 mars 2023
(80b)  Bio: Daniel DeNiazi
Extraavisen, uten dato

(81)  Bjørn Bjøro: Bollywood-filmen bør være en vekker for vår hvite selvgodhet
Utrop, 10 april 2023

(82)  Virat Divyakirti: Vi kan ikke ta det som ikke er vårt, selv ikke når det vi tar er ansvar
Utrop, 30 mars 2023

(83a)  Majoran Vivekananthan: Illusjonen om at alt går bra til slutt
Utrop, 21 april 2023
(83b)  Majoran Vivekananthan
Store norske leksikon, sist oppdatert 21 april 2023

(84)  Mrs Chatterjee Vs Norway Movie Review
Bollywood hungama News Network, 17 / 31 mars 2023

(85)  Sumati Yengkhom / TNN: 10 years later, Kolkata mother's fight for kids custody inspires Bollywood film
The Times of India, 10 august 2022

(86)  Amitabh Srivastava: Mrs Chatterjee Vs Norway – Who Decides The 'Best Interest' Of The Child?
The Citizen, 22 mars 2023

(87)  Reshmi Dasgupta: Why Mrs Chatterjee makes Norway defensive and nervous
Firstpost, 29 april 2023

(88)  'Mrs Chatterjee vs Norway' turns the spotlight on state of custody cases abroad
The Hindu, 17 / 18 mars 2023

(89)  Henryk E. Malinowski: Barnevernet – a troublesome side of the Norwegian state
TVP World, 26 mars 2023

(90)  Suranya Aiyar: Mrs Chatterjee vs Norway: Child protection in its current form has failed
The Indian Express, 2 mars 2023

(91)  Mrs Chatterjee vs Norway: "I broke down when I saw the film", says Sagarika, the real mother'
The Federal, 17 mars 2023

(92)  Sagarika Chakraborty: Sagarika Chakraborty, the real-life Mrs Chatterjee of 'Mrs Chatterjee vs Norway', writes: Don't dismiss it as fiction, I lived this story
The Indian Express, 21 mars 2023

(93a)  Mrutyuanjai Mishra: Undoubtedly, Bollywood's best contribution is Mrs Chatterjee Vs Norway
The Times of India, 15 april 2023
(93b)  Other countries
Website Save Your Children, articles of various dates

(94)  Yngve Nedrebø: Etterlever Faktisk.no kravene til faktaforståelse, dokumentasjon og vilkårslogikk?
MHS's hjemmeside, 5 mars 2023

(95)  Saad Hasan: Mrs Chatterjee vs Norway: – The real story behind an Indian mother's fight
TRT World, 17 mars 2023

(96)  Styresammensetning i NOBO
NOBO, Norsk barnevernlederorganiasjon, udatert oversikt for årene 2010-2023

(97)  Barneombudet kritiserer departementets innsats
Stavanger Aftenblad, 23 april 2012

(98)  Stavanger ber om beredskap til "neste India-sak"
Stavanger Aftenblad, 12 juni 2012

(99)  Harald Otterstad: Jakten på syndebukkene – om skandalene i NAV og norsk barnevern
MHS's hjemmeside, 26 november 2019

*