*
8 januar 2020
Morten Wold:
Innlegg i stortingsdebatt om barnevern 14 november 2019, Sak 1
• • •
Morten Wold er stortingsrepresentant (FrP) for Buskerud. Innlegget ble holdt muntlig i en debatt om barnevernet (Sak 1) i Stortinget.
Det er trykket her med forfatterens vennlige tillatelse.
• • •
Fremskrittspartiet har i mange år vært sterkt engasjert i spørsmål rundt barnevern. Helt fra tiden da tidligere stortingsrepresentant John Alvheim lagde sine ti punkter om hvordan man burde forholde seg om man fikk barnevernet etter seg, har vi ment at barnevernet må bli bedre.
Det kan like gjerne slås fast først som sist: Barnevernet gjør mye bra, men barnevernet gjør også feil som får enorme konsekvenser for både foreldre og barn i det lange løp. Og vi ser familier som rives i filler fremfor å bli hjulpet.
Det foreligger både domfellelser mot Norge og saker angående barnevern i kø for behandling ved menneskerettsdomstolen i Strasbourg. Hele 34 saker er antatt av domstolen mot Norge. Det burde være helt unødvendig at saker ikke løses på en fornuftig måte før de faktisk ender der.
Barnevernet skal være til støtte og hjelp for nettopp dem som ikke takler sitt eget familieliv. I Alvheims tid dreide det seg i hovedsak om å sikre at barnevernet ikke grep inn med feil tiltak og overtakelse av omsorg i de tilfeller der andre tiltak ville vært bedre. I dag ser vi et langt mer nyansert bilde av hvordan barnevernet kan – og må – bli bedre. Vi ser at diskusjonen rundt barnevernet av og til preges av helt andre forhold enn hvordan barnevernet faktisk kan bli bedre. Blant annet ser vi at deler av opposisjonen setter en meningsløs motstand mot private tilbydere av barnevernstjenester foran barns behov for gode tjenester. Det er et eksempel på ideologisk blindhet og overkjøring av enkeltmennesker som trenger samfunnets hjelp.
Det som derimot faktisk vil hjelpe familier og barn, er et barnevern som blir bedre til å finne og levere riktige tiltak for hver familie. Hvordan kan vi forvente at barnevernet skal klare det? Kanskje trengs det lovendringer, en annen type utdanning og en endring i tankegang? Men først og fremst må barnevernet endre seg for å bli bedre for både barna og også foreldre og gjerne besteforeldre som mister kontakt med sine barn og barnebarn. Da må vi ha et godt lovverk, gode regler, god organisering, god kompetanse og et barnevern med høy tillit i befolkningen. En slik tillit må fortjenes, opparbeides og kontinuerlig vedlikeholdes slik at folk føler at de kan stole på barnevernet. I dag er det faktisk mange som ikke gjør det. Folk må stole på at barnevernet gjør en god jobb. Det gjelder både foreldre, barn og besteforeldre – men også naboer, lærere og alle andre som kjenner barnet og familien.
Engasjementet rundt barnevernet er enormt i Norge. Noen kjemper sin egen kamp for den urett de mener seg utsatt for når ett eller flere barn er tatt fra dem. Andre arbeider mot hele systemet på vegne av andre. En person som kjemper kampen mot barnevernet for foreldre og barn som er adskilt av barnevernets vedtak, er Marius Reikerås. Hans utrettelige kamp har brakt mye til overflaten, endog domsavsigelse mot Norge i menneskerettsdomstolen i Strasbourg. I et land som Norge skulle dette ikke være nødvendig, men det er bare å fastslå at det er usedvanlig viktig at det finnes personer som Reikerås, som utfordrer systemet, lukketheten, kulturen og tenkemåten.
Som sagt: Barnevernet gjør veldig mye bra. Men barnevernet gjør også mange feil. Og det er når en feil blir forsøkt dekket over med en ny feil, at problemene gjerne starter. Dessuten er det aldri noen vilje i barnevernet til faktisk å erkjenne at man tok feil, vurderte feil og gjorde feil vedtak. Det skjer så å si aldri. Nettopp derfor arbeider regjeringen med å oppdatere barnevernsloven. Det er nødvendig. Som stortingsrepresentant får jeg mange henvendelser om enkeltsaker. Det er umulig å gå inn i dem alle. Vi får også mange gode innspill fra organisasjoner som jobber med slike spørsmål. Alt dette tar vi med oss for å lage en best mulig lov.
Jeg skulle gjerne snakket om en slags nullvisjon for barnevern i Norge. Aller helst skulle jeg ha snakket om en nullvisjon for behovet for barnevern. Realiteten er nok, dessverre, at det vil forbli et behov for barnevern i all fremtid. Målet må være at foreldre og barn i størst mulig grad skal få leve sammen. Det er barnevernets oppgave å tilby hjelp i en tidlig fase for å kunne realisere dette.
**
Se også
Bjørn Bjøro:
Knusende nederlag for Norge i Menneskerettsdomstolen (EMD)
15 september 2019
Anita Skippervik:
Mørch og Raundalen ser ikke skogen for bare trær
31 desember 2019
Marius Reikerås:
Unøyaktigheter om EMD-dommene i kronikken "Det biologiske prinsipp – tilbake som førende prinsipp i barnevernet?"
29 desember 2019
Marianne Haslev Skånland:
Europarådet med kritisk rapport om europeisk barnevern
3 / 4 juli 2018l
– : Politisk program for barnevern på lokalplan
10 mars 2012
– : Samnanger med fantastisk innsats mot overgrep fra barnevernet
4 september 2019
familien-er-samlet:
3 år borte fra Norge
29 juni 2016
Siv Westerberg:
Fosterbarn som god butikk
6 september 2013
Olav Terje Bergo:
Åpenhet er eneste medisin som fremmer rettssikkerhet
22 februar 2019
– : Hvem skal man lytte til?
26 mars 2019
*