*
26 november 2019
Jakten på syndebukkene – om skandalene i NAV og norsk barnevern
Av Harald Otterstad, advokat
• • • •
Artikkelen ble publisert i Fredriksstad Blad den 25 november 2019.
Den er trykket her med forfatterens sjenerøse tillatelse.
• • • •
I Aftenposten 23.11. då. fyrer kommentator Andreas Slettholm en bredside mot norsk forvaltning i kjølvannet av NAV-skandalen og domfellelsene av Norge i Strasbourg på barnevernsrettens område. Overskriften lyder: «Jeg har mistet troen på norsk forvaltning». I artikkelen anføres blant annet som støtte herfor: «Verken Stortinget, departementet, NAV eller påtalemyndigheten kan sies å være uten skyld for den grunnleggende feilbehandlingen norske borgere er utsatt for.»
Det er ikke feil det han skriver, men dessverre gir ikke dette et fullt ut rettferdig bilde når det gjelder ansvaret for bedrøvelighetene. Hva med hans eget «departement»: Pressen? Og hva med fylkesnemndene og domstolene? Jeg har jobbet som advokat i 30 år, og en vesentlig del av denne tiden har vært brukt til å føre saker for fylkesnemndene og domstolene – mao. er jeg en jurist med en ikke ubetydelig erfaring innenfor barnevernsområdet. NAV-saker har jeg derimot i liten grad befattet meg med, og har således begrenset kompetanse og kunnskap om regelverket på dette området.
Om tilstanden i norsk barnevern vil jeg ikke nøle med å si at i svært mange år har et mer eller mindre samlet advokatkorps, som bistår privat part, uttrykt sinne, fortvilelse og indignasjon over hårreisende avgjørelser i hele sakskjeden. Jeg har dessverre svært mange saker i min portefølje hvor fylkesnemnd, tingrett, lagmannsrett og Høyesterett har fraranet foreldre det kjæreste de har på grunnlag som i mange tilfeller har vært helt uforståelig – ikke bare for foreldrene og deres familier, men i høyeste grad også for oss som antatt profesjonelle aktører. Jeg har grått sammen med knuste foreldre som har fått et hjerteskjærende vedtak eller ditto dom i posten. Forbannet nemnder og domstolers totale fravær av menneskelighet.
Uttrykt fortvilelse blant kollegaer som opplever det samme. Forsøkt å trøste hverandre som står i det daglig. Prøvd å se hva gikk galt i nemnd eller domstol. Snakket med mange journalister om det uforståelige i mange av avgjørelsene. Men dessverre: Uten nevneverdig respons. Og det i saker som gjelder de mest inngripende vedtak som tenkes kan i menneskers liv: Å bli fratatt sitt eget barn. Og å oppleve at nemnd eller domstol helt opp til Høyesterett synes det er helt greit med samvær for eksempel én til to ganger pr. år a én time. Med tilsyn ... Dessverre har jeg et utall av eksempler på dette. Hvordan er slike mennesker skrudd sammen?
*
Jeg – og majoriteten av mine kollegaer – har i år etter år levd med denne uretten uten å kunne gjøre særlig mye mer enn å bruke de vanlige kanaler: Først protestere mot barnevernets egne avgjørelser, dernest anke nemndvedtak til tingretten, så til lagmannsrett og til slutt til Høyesterett. Hva lagmannsrett og Høyesterett angår, har det for øvrig vært lettere å komme inn i himmelen enn å få saker inn der. Nei – ansvaret for de mange overgrep som utvilsomt har skjedd, tilligger i høyeste grad fylkesnemndene og hele domstolsapparatet – og ikke bare forvaltningen.
Men endelig ser det ut til at vi har kommet til et veiskille. De avgjørelser som nå har kommet fra Strasbourg varsler noe helt nytt på barnevernsrettens område. Jeg nekter å tro at den praksis som har fått vare så altfor lenge i kongeriket kan få fortsette. Slik sett er vi i disse dager vitne til en revolusjonerende endring av rettssikkerhetsmessig karakter på et av de viktigste områdene som jusen regulerer – nemlig forholdet mellom foreldre og barn.
Nå venter jeg bare på neste «opprør» – nemlig norske domstolers hårreisende praksis innenfor strafferetten hvor man tilsynelatende uten det minste besvær og motforestilling sender svært syke narkomane i fengsler. Huff! Jeg gremmes i dypet av min sjel, og avslutter med et sitat fra Lord Byron: «Jo mer jeg lærer menneskene å kjenne – jo større pris setter jeg på bikkja mi».
**
Relatert:
Strasbourg-dommer etter at Europarådet i 2018 publiserte en rapport om europeisk barnevern, spesielt med Norge som eksempel:
Case of Strand Lobben and others v. Norway
http://hudoc.echr.coe.int/eng?i=001-195909
ECtHR, Grand chamber, 10 September 2019
Video av Storkammer-forhandlingene i Lobben-saken
(klikk under "Strand Lobben and others v. Norway")
ECtHR, 17 oktober 2018
Case of K.O. and V.M. v. Norway
ECtHR, 19 November 2019
Case of Jansen v. Norway
ECtHR, 6 september 2018
*
Marianne Haslev Skånland:
Europarådet med kritisk rapport om europeisk barnevern
MHS's hjemmeside, 3 juli 2018
Striking a balance between the best interest of the child and the need to keep families together
PACE, 3/4 juli 2018
Intervju med Robert Spano, den islandske dommeren i Den Europeiske Menneskerettsdomstol (EMD) og i 2019 leder av Seksjon 2, hvor Norge nå er plassert
Universitetet i Bergen, 15 desember 2017
Den Europeiske Menneskerettsdomstols sammensetning
ECtHR, (oppdateres)
Øivind Østberg:
Et sviende prestisjenederlag for den "humanitære stormakten"
MHS's hjemmeside, 23 november 2019
Øistein Schjønsby:
Hvordan skal han få det til?
Oppland Arbeiderblad, 25 november 2019
Bjørn Bjøro:
Knusende nederlag for Norge i Menneskerettsdomstolen (EMD)
MHS's hjemmeside, 15 september 2019
Marianne Haslev Skånland:
Når kommunenes advokater skal 'verne' barn
MHS's hjemmeside, 10 november 2019
Marianne Haslev Skånland:
Falsk kritikk av barnevernet?
http://www.mhskanland.net/page47/page190/page190.html
MHS's hjemmeside, 8 august 2007 / 27 april 2014
*