*
31 desember 2019
Retningslinjer, samhandling og 'barnets beste' i Oslo
Av Bjørn Bjøro
• • •
Innlegget ble publisert som kommentar til Ivar Johansens artikkel Samhandling mellom barnevernet og politiet i Oslo – vold og seksuelle overgrep mot barn på Johansens blogg den 28 desember 2019.
Innlegget er trykket her med noen små endringer i de første avsnittene, og med forfatterens velvillige tillatelse.
• • •
Ivar Johansen har på sin blogg 29.12.2019 oppslag om oppdaterte retningslinjer for samarbeid og samhandling mellom politiet og barnevernet i Oslo vedrørende vold og seksuelle overgrep.
Noe av perspektivet er imidlertid snevert.
Jeg har tidligere jobbet nærmere 10 år i det tunge akuttbarnevernet i Oslo og ser at det er mye bra og nyansert i retningslinjene.
Det skrives "barnas beste", men dette er i det korte perspektiv. Det korrekte er barnets helhetlige interesse, i tråd med FN, og som har et lenger perspektiv. Også foreldre som har begått vold, kan endre seg. Det kan være mye frustrasjon bak.
Det er lett å akutt-ta barn, noe som er traumatisk i seg selv og er egnet til å gi skade. Handlekraft kan gi tilleggs-skader. Ofte er det spørsmål om å finne og gjøre det som er minst skadelig for barn. Vanskelig, men nødvendig.
Jeg har sett politianmeldelser fra barnevern der barnevernet har såkalt påtalebegjæring mot foreldre, noen ganger formulert som at barnevernet ber om at foreldre blir straffet. Slikt er meget uheldig, for barnevernet inntar da en holdning om at foreldre skal straffes uavhengig av hva som kan bevises. Det gir en dårlig samarbeidsposisjon senere. Heldigvis finner jeg ikke slike holdninger i det oppdaterte materialet.
Jeg har også sett i sak jeg jobbet med på fritiden, utenfor Oslo, at et barn ble akutt-tatt i barnehagen og kjørt gråtende av gårde, mens foreldrene ikke fikk snakke med barnet før to måneder senere. Tingretten kom til at barnet aldri skulle vært tatt og sendte barnet, skadd av barnevernet, tilbake til sine foreldre.
Kommuneadvokaten hadde holdt vesentlige dokumenter, også dokument hun selv hadde medunderskrevet, unna Fylkesnemnda og oppnådd omsorgsovertakelse. Men hun ble nervøs i retten under eksaminasjon av et vitne hun trodde hadde minst ett av de tilbakeholdte dokumentene og avslørte seg, og retten krevde utlevert en rekke skjulte dokumenter og mer til. Og konstaterte at de gode foreldrene hadde samarbeidet godt med barnevernet. Det hadde heller ikke skjedd noe straffbart og påtalemyndighet en henla sak.
Men under min gjennomgåelse av flere tusen dokumentsider og mange samtaler og veiledning av foreldrene før og etter behandlingen i tingretten, kunne jeg se hvordan det tette samarbeidet mellom barnevernet og politiet dels var skadelig for barnet. Det verste var at barnevernet valgte å spille en politirolle, gå ut over sitt mandat og nedlegge et besøksforbud som kun tilligger politiet, med mulighet for rettslig overprøving for tingrett, med ankemulighet til lagmannsrett.
Ekstra ille er det at Fylkesnemndas leder i ettertid ikke var villig til å skjerpe dokumentkrav overfor kommunen, om å kreve dokumentlistene, og at Sentralenheten for fylkesnemndene, under departementet, departementet ved statssekretær og direktoratet ved direktør, ikke ville skjerpe retningslinjer. Altså skulle slike saker kunne fortsette.
**
*