*
17 februar 2021
Anita Skippervik, jurist:
Kortversjon av historikken til det norske barnevernet
Norge sies å ha en lang og stolt tradisjon med å verne barn mot vold, vanskjøtsel og omsorgssvikt. Dette fordi Norge var det første landet som innførte en "barnevernslov" gjennom vergerådsloven eller "Lov om behandling av forsømte børn" av 1896. Den trådte i kraft i 1900. Denne barnevernstradisjonen har flere mørke sider og ender hele tiden opp med grove skandaler hvor det offentlige er den som selv driver med forfølgelser og vilkårlighet og hvor barna ofte blir utsatt for grove overgrep.
Historien starter likevel mye tidligere. I 1646 fikk Bergen et Manufakturhus, et "barnehus" der jenter og gutter skulle få oppdragelse og få lære et håndverk.(1) Huset fikk også en egen avdeling for "lettferdige" kvinner. De som bodde i huset skulle skaffe inntekter gjennom produksjon av klær. Husets funksjon ble etter hvert å være tukt- og manufakturhus, og dit kunne både kriminelle og folk som ikke greide å forsørge seg selv, bli dømt, enten for en avgrenset periode eller på ubestemt tid. Barn og kriminelle ble plassert sammen. Tukthuset i Bergen bestod helt til 1886. Stavanger fikk et "spinnehus" i 1764, og lignende hus og stiftelser fant man også i de andre norske byene.
I 1755 fikk Bergen stift (Vestlandet) en egen fattigforordning, og som følge av den kunne samfunnet gripe inn overfor fattige. Man ville til livs tigging og løsgjengeri. For å redusere det offentliges utgifter, kunne de fattiges barn bli tatt fra foreldrene og "satt ut" til fremmede mot betaling, ofte ved auksjon til den som krevde minst, eller mot barnas arbeidsinnsats. Mange av disse barna ble sendt langt av gårde, f. eks. fra Bergen til kysten av Troms og Finnmark.
På 1800-tallet vokste det fram en rekke foreninger som ville "redde" forsømte barn, eller beskytte samfunnet mot disse barna ved å få dem vekk fra gatene.
I 1841 ble ”Rednings-, forbedrings/forsørgelsesanstalt for forladte, forsømte eller vanartede ældre børn” etablert i Urtegata på Grønland i Oslo. Dette skulle erstatte de tradisjonelle straffetiltakene, som tidligere hadde bestått av tukthusplassering fra siste halvdel av 1700-tallet. Anstalten på Grønland ble senere kalt for Toftes gave (etter grosserer Andreas Tofte som i 1845 gav nye bygninger til anstalten)(2). Formålet var nok bra, men hvordan barna ble ivaretatt, og holdningene overfor dem i samfunnet, var varierende. På 1800-tallet ble barnevern omhandlet i flere lover, som kriminal-, fattig- og skolelovene. Disse lovene var lite egnet til å sikre barns behov for beskyttelse. Kriminalloven fra 1842 satte den kriminelle lavalder til 10 år, men fra 1874 kunne barn mellom 10 og 14 år dømmes til opphold på redningsanstalt i stedet for fengselsstraff.
Hensynene bak 1896-loven var å sette skole- og kriminalpolitikk sammen i en lov. Lovens viktigste tiltak var formaning av foreldre som etter statens syn forsømte sine barn, ved å sette dem bort i fosterfamilier, barnehjem eller skolehjem. Barna ble ofte definert som "sædelig forkomne", og var barn fra fattige kår hvor lovgiverne i forkant hadde kalt barna "fordervede elementer" og "sædeligt smittestoff" hvor disse barna var uønsket i skolen. Ordningen medførte raskt at mange barn ble stemplet som åndssvake, for da fikk fosterhjemmene mer penger. Det meste gikk fortsatt ut på å beskytte samfunnet og ikke barna, selv om den kriminelle lavalder ble hevet fra 10 til 14 år.(3)
De kommunale vergerådene skulle føres tilsyn med barnas oppvekstsvilkår. Vergerådene kunne fungere som domstoler, da med en sorenskriver eller annen dommer som formann. Det viste seg at vergerådene fungerte noen steder, men andre steder ikke. Det var stor variasjon i hvordan loven ble håndhevet og på landet spilte fattigstyrene en større rolle. Terskelen for inngrep var svært varierende over hele landet, og rollekonflikter medførte at Norges rolle som fremst på barnevern var totalt feilslått politikk. Allerede i 1907 gav Mikael Stolpe, psevdonym for Bjørn Evje, en tidligere lærer på Bastøy, ut romanen Under loven.(4) Der beskrev han brutaliteten ved anstalten Bastøy, og boka vakte stor oppstandelse. Forholdene på Bastøy var ikke spesielle og skildrer egentlig enhver anstalt, noe en ser gjentar seg i barnehjemmene i Bergen og dagens barnevernsinstitusjoner. Svært mange barn ble bortsatt. I 1926 var 2873 barn bortsatt av fattigstyrene, 3308 av vergerådene, til sammen 6181 barn i en befolkning på ca 2,7 millioner innbyggere. En særlig utsatt gruppe var samene fordi politikken var å fornorske samfunnet. Diskrimineringen varte til etterkrigstiden. Først ut på 1970-tallet ble samene anerkjent som minoritetsgruppe. De fikk først en unnskyldning av kong Harald i 1997 for hvordan de har blitt behandlet.(5)
I 1939 ble det erkjent at barnevernspolitikken var totalt feilslått, men på grunn av krigen skjedde ingenting. Vergerådsloven ble erstattet med lov om barnevern vedtatt i 1953. Denne loven koordinerte bestemmelsene nedfelt i vergerådsloven, forsorgsstyreloven (tidligere fattigstyret), helserådsloven og skoleloven. Det nye lovforslaget samlet bestemmelsene i én lov. Loven ble iverksatt 1. juli 1954. I 1953 sto kampen mellom pedagogikk og sosialpolitikk hvor en endte opp med at loven skulle legge hovedvekt på forebygging, sosial service og hjelpetiltak. Tvangstiltakene skulle bare benyttes når de rene hjelpetilbudene ikke førte frem. Hjemlene for tvangsinngrep ble kritisert fordi vilkårene ikke var presist formulerte, men sterkt skjønnspregede. Svakhetene med denne loven var at barnevernet kom i en rollekonflikt med seg selv. Det skulle være et hjelpeorgan samtidig som det skulle være et organ som forberedte og avgjorde tvangssaker. Vergerådene ble erstattet med barnevernsnemndene som var fem medlemmer valgt av kommunestyret. Taterne ble fremdeles ikke vernet mot fornorskingen fra starten på 1900-tallet hvor Kirkedepartementet hadde gitt Den norske kirke og "Foreningen til motarbeidelse av omstreifervesenet", senere omdøpt til Norsk misjon blant hjemløse (misjonen), i oppdrag å tvangsbosette taterne.(6) I den forbindelse tok de også barna deres. I perioden 1900 – 1970 ble minst 1500 barn fjernet fra sine reisende foreldre og plassert i fosterhjem og barnehjem, ofte uten at det var fattet vedtak. Misjonen ble offisielt avviklet sent på 1980-tallet, og går i dag under navnet Kirkens sosialtjeneste, som også i dag driver med barnevernstjenester.
I motsetning til samene, fikk ikke taterne status som nasjonal minoritet før i 1998. Etter hvert kom en slags erkjennelse fra myndighetene om at det var blitt begått overgrep mot taterne som gruppe og enkeltmennesker. Flere barn ble plassert i anstalter hvor de ble utsatt for vanskjøtsel, omsorgssvikt, vold og seksuelle overgrep, noe som fremkommer etter Drægebø-utvalget.
I 1985 ble det lagt frem en NOU om endring av barnevernsloven. Det tok syv år før en ny lov ble vedtatt den 17. juni 1992 av Stortinget. Begrunnelsen for en ny lov var at 1953-loven var blitt endret flere ganger og det var et behov for omarbeiding og modernisering av loven. Lovgiver mente at de sosiale problemer som gjerne ligger bak omsorgssvikt og mishandling hos barn hadde endret karakter med samfunnsutviklingen, slik at loven passet dårlig med dagens problemer. Samfunnets forutsetninger gjennom økonomiske muligheter, fagpersonell og nye metoder i arbeidet hadde medført at forutsetningene for å løse problemene var blitt annerledes.
Loven tydeliggjorde rollefordelingen mellom stat, fylkeskommune og kommune. Loven la også avgjørelsesmyndigheten i tvangssaker til et organ utenfor og uavhengig av barnevernet – Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker, for å bedre rettsikkerheten. Lovgiver videreførte svakhetene i den eldre loven som igjen i hovedsak var en videreføring av gjeldende rett. I forarbeidene til loven var nå barn av alenemødre, innvandrere og syke foreldre – fysisk og særlig psykisk – særlig sårbare barn. Alle lovene bygger i det vesentlige på hverandre.
Det norske barnevern er under hard kritikk og Norge er flere ganger dømt i EMD for krenkelse av EMK artikkel 8. Tradisjonen tro løser staten utfordringen – der de selv blir avslørt for igjen å systematisk drive overgrep, ha variert praksis og vilkårlig saksbehandling – med å vedta en ny lov. Dessverre er denne også gjennomgående en videreføring av gjeldende materiell rett og uten noen vesentlige systemendringer, hvor samme etat er hjelper og bøddel med svært skjønnspregede vurderinger. En sitter dermed med et lappesystem av lover gjennom over 100 år med formål å plassere barn raskest mulig til samfunnets beste.
*
(1) Tukt- og Manufakturhuset
Histos, uten dato
(2) Kjøpmann, Legatstifter og Politiker Andreas Tofte
Skrevet av Else Boye, Norsk biografisk leksikon, 13 februar 2009
(3) Barnevernets historie i Norge
Bufdir, 18 desember 2019, oppdatert 15 desember 2020
(4) Asgeir Falch-Eriksen: De kriminelle barna
Dagbladet, 5 januar 2011, oppdatert 7 november 2016
(5) samenes historie
Skrevet av Harald Gaski, Store norske leksikon, sist oppdatert 5 januar 2021
(6) Overgrep mot taterne i Norge
samlemappe, BarnasRett, uten dato (ca 2000 – 2009)
**
Se også
Anita Skippervik:
Systematiske lovbrudd kan ikke omdefineres som unntaksvise enkeltsaker
MHS's hjemmeside, 24 juli 2020
– : Norske granskingsmetodar i barnevernsaker held ikkje internasjonal standard
MHS's hjemmeside, 27 februar 2019
Anita Skippervik og Yngve Nedrebø:
Barn, barnevern og åpenhet
MHS's hjemmeside, 29 februar 2020
Minoritetsgrupper
samlemappe, BarnasRett, uten dato (ca 2000 – 2009)
Trine Nickelsen:
– Utsatt for omsorgssvikt: Barnehjemsbarna før, asylbarna nå
Apollon, Universitetet i Oslo, 1 februar 2012
Sverre Kvilhaug:
Atskillelse barn og foreldre – det fortidde traume?
BarnasRett, 25 januar 2008
Profesjonsutdanninger som halvfabrikata
forskning.no, 10 september 2006
Det ER håp for alle
forskning.no, 4 februar 2006
Norge dømt i Strasbourg
BarnasRett, 3 juli 2007
Rolf Brennskag:
Barnevernskandalen, EMD og Høyesterett
MHS's hjemmeside, 3 februar 2021
Arne Jarl Hatlem:
Barnevernet – Nådeløse nordmenn
MHS's hjemmeside, 18 juli 2018
Falstadsenteret:
Etterlyser barnas historier
MHS's hjemmeside, 11 oktober 2018
*