*

4 september 2021




Marianne Haslev Skånland:

Valget 2021 – FrP har fjernet seg fullstendig fra barnevernsofrenes behov


• • • •
I forbindelse med valget i september er det både av interesse hva partiprogrammer sier, hva enkelt-medlemmer sier og skriver (særlig de som er sentrale og/eller står oppført som kandidater til stortingsvalget), og hva vi vet om partiene fra tidligere år. Det jeg skriver, er kun mine egne synspunkter. De blir ikke objektive og heller ikke basert på noen rikholdig, balansert oversikt. Jeg gir heller ingen helheltlig anbefaling av partier basert på hvordan de stiller seg til alle slags spørsmål. Jeg begrenser meg til det som har nokså direkte med barneverns-spørsmål å gjøre. 
   Se Noen synspunkter om barnevernet og partiene ved valget 2021.
• • • •


Fremskrittspartiet har vært representert på Stortinget i mange år, og har vært med på å se på det som foregår i regi av barnevernet uten å la høre fra seg, å høre kun på barnevernet, på dem som selv er integrert i barnevernsindustrien, på offentlige aktører. Over de siste 15-20 årene har FrP vært aktive i å vedta bestemmelser som så langt fra hjelper barn og familier, men isteden gjør situasjonen verre.

Det jeg skriver, er altfor milelangt, men som kjent tar det mye tid å skrive kort! Så jeg setter konklusjonen først, og overlater til dem som orker, å lese (deler av) begrunnelsen, som følger nedenfor.



Konklusjon angående å gi sin stemme til Fremskrittspartiet i 2021

Det er ingen ting igjen av den store innsatsen John Alvheim som stortingsrepresentant for FrP gjorde for barnevernsforfulgte på 1990- og tidlig 2000-tallet. Det begynte å gå gal vei med FrPs synspunkter nokså umiddelbart etter at Alvheim sluttet i 2005 og døde kort etter, og de forfekter nå samme slags synsmåter som de andre stortingspartiene. Familier har sett i flere tiår hvor det fører hen.

Det er ikke mulig for meg å anbefale at barnevernsofre kan stemme på Fremskrittspartiet og tro de får reell støtte fra partiet sentralt eller fra hovedparten av FrPs politikere vedrørende de alvorlige raseringene familiene deres utsettes for.
   Allikevel finnes det i en del distrikter enkelte politikere i FrP som har vist prinsippfast mot til å kjempe mot barnevernets overgrep, særskilt i noen enkeltsaker. Hvis man som barnevernsoffer vil stemme på FrP tross den utilfredsstillende helheten, vil det være bra om man går til noen av disse av partiets kandidater/politikere som har vist seg mere oppegående, og forteller at man stemmer slik for å støtte deres personlige innsats men at nåværende partiprogram og nåværende ledelse er nedslående dårlige i sin mangel på innsikt og tiltak som går i riktig retning. 



Programmet

Partiprogrammet for 2021–2025
Barnevern står på side 122, i en avdeling Familiepolitikk. Man kommer direkte dit ved å klikke på "Barnevern" i innholdslisten først i programmet.

Det sies svært mye som er kritikkverdig. Også andre partier har lignende idéer; FrP er blitt like innsiktsløse som de andre partiene som har holdt sin hånd over barnevernet i årevis. Noen eksempler fra programmet som inngir opplagte motforestillinger hos mange barnevernskritikere:

• "Fremskrittspartiet vil styrke tidlig innsats, forebyggende tiltak og støtte som legger til rette for at flest mulig barn kan vokse opp i sin familie og sitt nærmiljø." (Familier som er blitt utsatt for slik 'innsats', har erfaring for at den består av tvang til typer av 'tiltak' og 'støtte' som plager barn og foreldre og hindrer et naturlig, trygt liv for dem. Samtidig fører det ofte til forlangende om omsorgsovertagelse på lengre sikt.)
• "Et godt familie- og barnevern må være koordinert når flere instanser er inne og være tilpasset det enkelte barn og den enkelte families behov." (Erfaringen er at barnevernet og de andre etatene med tvang bestemmer hva behovene er.)
• "Barnevernet i Norge har fått et renomme som gjør at mange foreldre ser på dem som en trussel .... Mange føler at rettssikkerheten er dårlig ivaretatt." (Det er ikke bare et renommé og noe som enkelte føler. Mangelen på rettssikkerhet er et faktum, og gjelder generelt for alle som kommer i berøring med barnevernet.)
• "Det må sikres en lik terskel og lik behandling av sakene." (Det er normalt intet spørsmål om terskel, det gjelder typer av forhold som barnevernet påberoper seg berettiger å skille barn og foreldre.)
• "Myndighetsutøvelsen som foretar omsorgs-overtakelser, bør være et statlig ansvar. .... Forebygging og hjelpetiltak skal fortsatt være et kommunalt ansvar." (De som skal utøve forebygging og gi hjelp vil fortsatt rapportere til dem som står for omsorgsovertagelser når de synes barnet bør flyttes ut av hjemmet – altså levere bekymringsmelding, og deres synsing om dette bunner i deres tro om hva som er godt for barn og vil neppe forandre seg.)
• "Fremskrittspartiet mener det må stilles krav om autorisasjon for å behandle saker om omsorgsovertakelse." (De som tar formelle avgjørelser, er plenty autorisert som det er, både på barnevernsnivå og i fylkesnevndene. Ytterligere 'autorisasjon' vil styrke de samme slags aktører som styrer systemet i dag. Det som ville spille en rolle, er tvert imot å stille de ansvarlige for strafferett i saker der de skiller barn og foreldre uten at noen av disse ønsker det.)
• "Det bør mer praksis inn i fagutdanningen." (Praksis i å ta barn ut av hjemmet?)
• "Når det er til barnets beste, skal barnet tas ut av hjemmet." (Det kan vanskelig tenkes noe verre enn å la barnevernet fortsette å bruke det innholdstomme 'barnets beste'; det vil de alltid dydig bruke som argument.)
• "Barnevernet skal alltid vurdere nærmeste familie og familiens nettverk som barnet allerede kjenner ved behov for fosterhjem." (Det har vært praktisert hittil også, på den måten at barnevernet alltid står fritt til å hevde at i akkurat denne saken er det ikke til barnets beste.)
• "Barna skal ha rett til å slippe samvær med sine biologiske foreldre dersom dette er til fare for barnet eller mot barnets ønske." (Vanskeligheten ligger i at barnevernet normalt er de aller dårligste til å bedømme fare, og at de normalt manipulerer barn de har hånd om til å uttrykke at de ikke ønsker samvær med foreldre, søsken eller andre slektninger.)
• "Det må strammes inn på kravene til hvem som kan være sakkyndige, hvor mange rapporter man kan utarbeide og antall møter med barna og tidsbruk i familien." (Det er uklart om innstramming betyr at det må spares penger. Å definere hvem som kan være sakkyndige, vil trolig bety at de skal ha én eller annen 'godkjent' barnefaglig kompetanse, hvilket fører til at systemet fortsetter som nå. Psykologisk sakkyndighet må isteden helt ut. Jf punkt 10 her. Jf også den nyeste utviklingen i Birgitte Tengs-saken, hvor psykologisk 'ekspertise' sto bak den skandaløse måten saken ble drevet frem på i den tidlige etterforskningen og saken mot Birgittes fetter – her; jf slik saken står nå).

Partiprogrammet konkluderer i 18 punkter hva FrP vil gjøre. En del er repetisjoner av ting jeg nevnte fra teksten ovenfor. Noen er akseptable, men uten dyptgående virkning. Andre er direkte skadelige. Jeg nevner spesielt:

• "erstatte fylkesnemndene med en familiedomstol" (Dette er en typisk administrativ tankegang. En spesialisert familiedomstol er omtrent det verste vi kan få. Det vil bli som de svenske forvaltningsdomstolene, huttetu (jf Westerberg: Flytta LVU-målen till de allmänna domstolarna), og sementere de mest skadelige aspektene av det nåværende systemet. Det blir i praksis fylkesnevndene om igjen, men med øket prestisje og uangripbarhet. 'Den sakkyndige fagkompetansen' de vil komme til å bruke i en slik domstol, vil være akkurat den samme som nå, den som bygger på kvakksalverpsykologi og ikke lar seg påvirke av hva som skjer i virkeligheten utenfor etablissementet.
   Et parti som synes å ha forstått dette, er Liberalistene, i sitt partiprogram: "Når utredning og etterforskningen er ferdig, avgis innstilling til ordinær juridisk domstol.")
   
• "gi mulighet til å bruke tvang på barnevernsinstitusjoner når dette er til barnets beste" (Som om det ikke brukes flust av slik tvang allerede! Det burde vært utrolig at FrP vil styrke ytterligere institusjonenes karakter av å være barne- og ungdomsfengsler. Og igjen en legitimering av barnevernets redskap 'barnets beste', som de bruker som det passer dem for å få sin vilje.)

• "utrede om det skal gjøres opptak av behandling i barnevernssaker for å styrke rettssikkerheten" (Utredning er fullstendig unødvendig. Som det er, gjør også fylkesnevnder, domstoler, og allehånde offentlige aktører sitt beste for å hindre den private part i å gjøre opptak som kan dokumentere når barnevernet lyver og underslår opplysninger (og det gjør de ganske så ofte).)

FrP har øyensynlig latt seg sjarmere fullstendig av fosterforeldres organisasjoner, til forskjell fra deres nedlatenhet overfor virkelige foreldre, og er uten kritisk distanse til fosterfolk:
• "styrke fosterforeldrenes rettigheter" (Som om de ikke er altfor omfattende allerede, formelt og uformelt.)
• "bedre fosterforeldrenes lønns- og pensjonsrettigheter" (Allerede for 15 år siden annonserte myndighetene etter fosterfolk som ble lokket med over 400.000 i årslønn. I tillegg kommer 'utgiftsdekning' og ofte andre påplussinger.)
• "sikre en helhetlig gjennomgang av fosterhjemsomsorgen i nær dialog med fosterhjemmene" (Hva med dialog med foreldre om hvordan deres barn har det under tvangsplasseringen?)
• "fosterforeldre må få støtte og hjelp til å kunne ta imot søsken" (Utrolig avslørende. Hva slags ekstra-ekstra støtte får foreldre for å ta imot barn nummer 2 eller fler? Ordningen med at barnetrygden skulle settes på fosterbarnets konto og stilles til barnets disposisjon når foster-tilværelsen var over, ble så vidt jeg vet endret for noen år siden, slik at det nå er fosterfolkene som disponerer den!)



Noen artikler og uttalelser

Dette debattinnlegget kommer fra et medlem i Fremskrittspartiets Ungdom:

Regjeringen vil ha statlig styring fremfor barnets beste
Av Rikke Sjølander, leder av FpUs helsekommisjon og barnevernspedagogstudent, Asker
Nettavisen, 31 mai 2021

Også:
Thorkildsens skylapper hemmer utvikling av barnevernet
Avisa Oslo, 17 juli 2021

Denne blivende barnevernspedagogen er ensidig opptatt av konflikten som mange partier har kastet seg på: privat mot offentlig drevet barnevern (jeg skrev litt om det her). Det er en avsporing. Private firmaer, og mange private fosterhjem, bl.a de 'forsterkede', tjener store penger på barnevernsindustrien. Dette tiltrekker interesserte som aldri burde hatt noen makt eller plass i barns tilværelse. Jeg er derfor enig med sosialistene i at de bør vekk. Men praksisen og ideologien det hele bygger på, er jo utviklet av og i det offentlige barnevernssystemet, som likeledes tjener godt til smør på brødet av virksomheten. Barnevernet, slik det er utformet og opererer, blir derfor ikke simsalabim et bra system hvis bare private aktører fjernes.

• "Med et forbud av private aktører kan vi risikere at kvaliteten i barnevernet blir svekket til fordel for ren symbolpolitikk, mener Rikke Sjølander i FpU" (Så hun mener kvaliteten er bra nå?)
• "Fokuset burde heller rette seg mot å gi private aktører mulighet til å utvikle gode tilbud, istedenfor å begrense barneverntjenestens myndighet til å gi hvert enkelt barn og familie det tilbudet de trenger" (Hvilke 'gode tilbud', når hovedsaken er å frata barna/ungdommene deres familie og frihet?)
• "FpU mener barnevernet må ha tilbud som gjenspeiler behovet til dem som mottar hjelpen. Hvor kommersielle barnevernsaktører er en viktig bidragsyter til et mangfoldig tilbud." (Mangfoldig tvang. Montro om ikke mange helst vil være foruten slike 'obligatoriske tilbud'.)
• "Vi kan ikke ha en barnevernlov som tilsidesetter barnet og familiers behov, til fordel for at staten skal utføre tilbudet." (Barnevernsfolk hevder ofte at de arbeider for familiene, for foreldrene likesom for barna. Det er en betydelig hån. (Barnevernet stiller opp for barnevernet).)

– –

Raymond Skorstad er kjent som engasjert kritiker av barnevernet. (Her har han f.eks et innlegg hvor han setter fingeren på om det er så selvsagt hvem som skal definere hva som er barnets beste.)
   Men når det gjelder valget og FrP synes jeg han går i gal retning: Han står som kandidat for FrP, uten å ha motforestillinger mot deres påstander om hvor bra deres program for barnevern er, og uten å stille spørsmålstegn ved det gode han mener de alt har utrettet:
Dette har FrP gjort i regjering (kommentar under hovedinnlegget). I tillegg til noen punkter jeg har vist til ovenfor, anser jeg de følgende som han nevner for negative:
• ettervern for barnevernsbarn – utført av samfunnet;
• barnevernsleder-utdannelse og annen oppgradering av utdannelse;
• Norges ratifisering av Haag-konvensjonen (jf her, her og her);
• innføring av tvang for foreldre til å 'motta hjelpetiltak', så som barnehage, besøkshjem, avlastningstiltak, støttekontakt, foreldreveiledning, opphold i sentre for foreldre og barn, og flere. Dette gir seg ut for å skulle redusere omsorgsovertagelser. I min erfaring fører det ofte til sterk plaging av barn og foreldre inntil de gjør opprør, hvorpå barna blir tatt, slik som i Trude Lobbens sak. At 'hjelpen' kan ha vart i flere år, kan kanskje ha utsatt omsorgsovertagelsen, men påført familien en sterk reduksjon av livskvalitet ved at de er i barnevernets makt. 'Hjelpen' er sjelden noe familien selv mener de trenger.
   Skorstad anbefaler velgere å snakke med FrPs familiepolitiske frontfigur Silje Hjemdal om alle tiltakene. Hun står bl.a på FrPs diktatoriske linje når det gjelder hvilke barn som skal ha rett til å beholde sine foreldre (jf nedenfor om IS-barn).

– –

Irene Hov dekker i en oversiktsartikkel med gode referanser en del trekk dels i FrPs, dels Høyres barnevernspolitikk over noen år:
En blå-blå barneminister til barnets beste?
Irene Hovs blogg, 7 juli 2019 / juni 2020

Hun nevner at man under Solveig Horne (FrP), barne- og likestillingsminister i 2013-2018, innførte forbudet mot å flykte. Fra det øyeblikk barnevernet sender til fylkesnevnden en begjæring om omsorgsovertagelse, er det straffbart å ta barnet ut av landet. Det gir en betydelig forverring av familiens eksistens fra tidligere, da man iallfall kunne dra hvis ikke fylkesnevndssak var åpnet. Varslet her: Stalinistisk diktatur i Norge i regi av barnevernet, 2 desember 2015.
   Da dette ble vedtatt, ca 2017, var det en FrP-politiker som hevdet til meg at det å være imot dette forbudet, betød at man støttet foreldre som bedrev incest. Hvis det var/er en utbredt oppfatning i FrP at foreldre beviselig er overgripere hvis barnevernet begjærer omsorgsovertagelse av deres barn, er FrP kommet særdeles langt i avsporing fra virkeligheten.

– –

Et spørsmål jeg anser for alvorlig:

FrP lar hensyn til barn som er norske statsborgere drukne fullstendig i sin motstand mot innvandring. De vil nekte barn som er norske borgere å komme til Norge med mindre de skilles fra sine mødre/foreldre. FrP gikk ut av regjering fordi de insisterte på at barn av Syria-farende IS-kvinner bare kunne komme til Norge uten mødrene. Siv Jensen og Jon Helgheim hevdet i intervju i beste barneverns-stil at mødrene hadde begått omsorgssvikt ved å ha barn i IS-land.

Fremskrittspartiets nåværende familiepolitiske talsperson er Sile Hjemdal, og hun uttalte for et par år siden:
Frp-topp åpner for å hente barn fra Syria og Irak – uten foreldre
Finansavisen, 17 april 2019
"FrPs familiepolitiske talsperson Silje Hjemdal åpner for å hente barn fra leire i Syria og Irak, forutsatt at foreldrene samtykker til at barna hentes alene."

Mer fornuft fra advokat-hold denne gang:
Jens Johan Hjort:
Myndighetene har ikke noe valg. Norske barn må hentes hjem fra Syria!
Aftenposten, 15 august 2019
Artikkelen har et viktig siste avsnitt:
"Noen ganger byr det selvsagt på utfordringer for et lands myndigheter å etterleve FNs Barnekonvensjon. Var det enkelt, hadde vi ikke trengt den."

Jeg skrev litt om det selv, tidlig i 2020:
Familien fra IS, og norsk overtro om barn uten foreldre
Også her.

Når det gjaldt den første moren som fikk komme hjem med barna, var barna ikke tatt med fra Norge men var født der nede. Men de har visst uansett rett til norsk statsborgerskap. Barnas beste, slik situasjonen er, er at de beholder kontakten med den eneste forelderen som er i live, deres mor.
   Det finnes ingen perfekt løsning i slike saker; det er nødvendig å gjøre det best mulige ut av det. Hvis enhver som i forelskelse gjør uklokt valg av partner, og senere finner at det har ledet til en fortvilet situasjon, skal fratas 'lov' til å ha sine barn, blir det ganske mange flere enn nå som får oppleve den livsvarige straff det er å skilles varig fra barna. Det blir temmelig ulevelig for de voksne og en katastrofe og en straff for barna. Denne moren er stilt for retten. Samfunnets bruk av fengselsstraff, og det best mulige for barna slik situasjonen er, er ikke alternativer. Det er fullt mulig for barna å være plassert hos andre, fortrinnsvis hos besteforeldre eller annen slekt, mens moren er i fengsel, uten at de skilles fullstendig fra henne. Også fengslede får normalt besøk og kan i Norge få permisjon, ikke minst når de har barn, som ikke bør miste kontakten med dem. Jf om familien Kungurov her.

Den primitive tankegangen om å oppdra barn veltilpasset til det norske samfunn ved å gjøre dem foreldreløse og innprente dem at vi er så meget bedre enn deres foreldre, har jeg skrevet om i de siste 4 avsnittene i min diskusjon av partiet Demokratene.



**




Se også


Marianne Haslev Skånland:
Noen synspunkter om barnevernet og partiene ved valget 2021
MHS's hjemmeside, 3 august 2021

 – :  Valget i 2021 – To bra partier for barnevernsofre:
Partiet De Kristne og Liberalistene
MHS's hjemmeside, 13 august 2021

 – :  Valget 2021– Partiet Demokratene er blitt problematisk for barnevernsofre
MHS's hjemmeside, 1 september 2021





*