Oktober 2006:
Dette innlegget sto opprinnelig i På Høyden nr 11, 19. juni 1996, i seksjonen Debatt.
Stor ståhei for ingenting?
Stipendiater vantrives, savner faglig respons, føler de stagnerer.
Jeg minnes årene før den nye doktorgraden ble innført. Jeg husker historien slik: Det begynte den gang med at en gruppe stipendiater vantrivdes, savnet faglig respons, følte at de stagnerte. De uttrykte derfor et ønske om litt mer veiledning og faglig kommunikasjon med fast ansatte kolleger. Det ble nedsatt en komité. Den konkluderte med at her trengtes det en helt ny doktorgrad, med fast opplegg, kurs, formalisert veiledning, og ditt og datt som skulle gjøres under veis. Stipendiatene selv gikk imot dette. De syntes det var svært at deres ønske om en beskjeden økning av den faglige kommunikasjonen skulle føre til så pass drastiske endringer av overveiende organisatorisk art.
Så fikk vi den nye doktorgraden. Allikevel høres det ut til at man er i essensielt samme situasjon som for 20 år siden. Fortsatt er det en god del stipendiater som ikke makter å fullføre. Dette er nok naturlig i og med at det dreier seg om forskning, som jo er å bevege seg på ukjent mark uten forhåndsviten om hvor målet ligger eller om det i det hele tatt finnes. Verre er det at stipendiaters tid fylles med aktiviteter som i realiteten knapt vil bli særlig meriterende for dem i fremtiden, og som vel sjelden støtter avhandlingen vesentlig. I tillegg til klagepunktene fra for 20 år siden har da også dagens stipendiater et til: at de er utkjørt.
Jeg har alltid mislikt den nye graden. Det er en misforståelse å tro at den måtte til for at vi skulle kunne måle oss med utenlandske PhD-grader. Det man skulle gjort, var å omdøpe hovedfag avlagt med laudabel karakter til doktorgrad. Den ville ligget fullt på linje med de fleste PhD, hvor nivået forøvrig også varierer svært. Videre gradsarbeid burde så foregå i retning av dr.philos, som før.
Allerede på hovedfagsnivå bør dyktige studenter som tenker på en forsker-fremtid kunne gjøre seg stort sett ferdig med å gå på forelesninger og kurs, bruke langt mer tid på å lese og skrive i rolige forhold, og så snakke fag med hverandre og med det vitenskapelige personalet på det som ville være en naturlig måte hvis Akademia hadde som klart ideal at tiden ikke skal fylles med skolegang. At heseblesende faste opplegg prolongeres, også ut over hovedfagsnivå, er, tror jeg, en viktig årsak til at stipendiater drukner under depresjon over alt de «må lære».
Marianne Haslev Skånland
professor
Seksjon for lingvistiske fag