*
Bergen, april 2003
Skal foreldre og andre slektninger "vurderes"
som om de søker jobb?
Av Marianne Haslev Skånland, professor
I Norge har vi i disse tider gående i media særlig Svanhild-saken og Anita-saken, hvor intelligens og testing er et sentral tema. I Sverige har man Oscarshamn-fallet med Karin og Lasse, og i går viste også norsk tv Jan Josefssons film om denne saken. (Jf lenker nederst.) Som alle i nkmr vet, så vi der slett ikke noen "spesiell" sak; tvert imot var sosialarbeidere og nevnds-medlemmer akkurat så unnvikende og luftige og direkte feige som vi er vant til: Sakene ligner hverandre til kjedsommelighet.
I disse sakene står noen få etisk oppreiste mennesker frem og sier at det er galt å legge så stor vekt på en intelligens-test; en slik test kan ikke vise hvilke egenskaper mennesker har som foreldre.
Og det er riktig nok. Allikevel er noe ved det videre resonnement forfeilet: Man fremhever viktigheten av andre egenskaper eller omstendigheter ved saken og foreldrene: Hvilken "sosial intelligens" har foreldrene, hvilket nettverk har de, kan noen i miljøet assistere dem og backe dem opp?
Dette er en avsporing. Det er spørsmål det saktens er riktig å stille om personer som søker en jobb i omsorgssektoren. Det er irrelevant når det dreier seg om et barns egne nære familie-medlemmer. Familiebånd konstrueres ikke arbitrært. Lasse og Karin, Anita, Svanhild - de ER foreldre; de elsker sine barn.
De fleste av oss er imot tvangs-ekteskap, mens de fleste politisk korrekte system-beundrerne later til å ha stor tro på konstruerte tvangs-familier for barn. Man har en naiv tro på at når barnet "plasseres" i et godt miljø, vil det automatisk oppstå kjærlighet, eller hva?
*
La meg forsøke å si det så klart jeg greier:
1. Det er IKKE foreldres primære oppgave å være sine barns omsorgspersoner. Hvis foreldre klarer å gi barna det daglige stell, gi dem mat, kle på og av dem, vaske dem, få dem av gårde på skolen, ta dem til legen når de virker syke - så er det bra. Klarer de ikke det, for eksempel fordi en forelder er invalid, så får andre utføre den praktiske omsorgen, normalt i foreldrenes hjem.
I barnevernet er det imidlertid vanlig praksis at hvis foreldre er syke, tas barnet vekk, plaseres i beredskapshjem eller på institusjon, og senere hevdes det at nå kan barnet av alle mulige grunner ikke få komme hjem, selv hvis sykdommen eller vanskelighetene har vært høyst midlertidig. I en sak i Danmark ble familien hjemløs da huset ble ødelagt i en storm; sosialvesenet ville fjerne barna og sende foreldrene på vandrerhjem.
2. Det er IKKE foreldres primære oppgave å være sine barns oppdragere. Hvis foreldrene klarer å gi dem en god oppdragelse, er det bra, hvis ikke, får andre prøve å trå til.
Det er riktig at barn vanskelig lar seg oppdra av andre enn dem de er glad i, særlig når det trenges etisk veiledning om å ta hensyn til sine medmennesker. Derfor må "oppdragere" utenfor familien sette alt inn på å støtte foreldrene i oppdragelsen, ikke i å arbeide mot foreldrene. Barn har enda vanskeligere for å la seg oppdra av autoritets-personer som stiller seg fiendtlig til barnas foreldre. Det meste slike "grense-settere" kan håpe å oppnå, er kadaver-disiplin, tvunget frem under trusler og med makt. Symptomene på dette viser seg med all ønskelig tydelighet i alle de mislykkede barnehjems- og fosterhjems-plaseringene av barn, gjennom all den tid og for samtlige grupper vi har materiale om: plaseringer av same-barn i internat, av taterbarn, uskikkelige barn, kriminelle barn, syke barn, mentalt handikappede barn, normale barn av normale foreldre, hyperaktive barn... Listen kunne forlenges. Det vanligste resultat ser ut til å være ulykkelige, lengtende, skremte, hatefulle, tildels asosiale barn.
I barnevernet beskrives barns preferanse for foreldrene som at "barn er utrolig lojale". Barnevernet fremfører dette på en slik måte at de får det til å virke som om barn pliktskyldigst sier og gjør det foreldrene vil mens barna egentlig vil noe annet. Det er en sjikanøs fordreining av hvordan vi alle naturlig reagerer: Vi stoler av gode grunner på veiledning fra dem vi er glad i og som vi vet er glad i oss, stoler på at de ikke vil skade oss. Like naturlig sunt er det at vi er forsiktige med å åpne vår sårbarhet for, og la oss veilede av, mennesker som ikke elsker oss og ikke selv vil få det vondt hvis det viser seg at de har kjørt oss ut i ulykke. Psyko"terapi" hvor man skal "åpne seg" er en høyst betenkelig affære.
Barn er med andre ord ikke "utrolig lojale" mot sin familie. De har en naturlig og sunn samhørighetsfølelse med sin familie; de føler seg mest harmoniske og lykkelige der. Denne følelsen er sunn fordi det faktisk er i egen biologisk familie man får den beste beskyttelse og mest hjelp. Tallrike statistikker viser at i sine biologiske foreldres hjem er barn tryggere enn noe annet sted. Særlig er dette klart når man tar i betraktning de til dels vanskelige oppgaver hjemmet ivaretar, med å beskytte barna mot ulykker og andres mishandling, mot utslag av barnas egen ufornuft, og mot langsiktige konsekvenser av barns umodne impulser. Hvis barna ikke er hos sine foreldre, må slike oppgaver ivaretas andre steder, av personer som langt fra er så tålmodige og beskyttende, fordi de ikke har noen naturlig kjærlighet til barn som ikke er deres egne.
3. Det er IKKE foreldres primære oppgave å være sine barns pedagogiske hjelpere med lekselesning, språktilegnelse, eller med forklaringer av hva som foregår på tv.
Foreldres hjelp med lekselesning kunne saktens vært viktig for 150 år siden, da mange barn knapt hadde andre til å støtte opp om skole-undervisningen. I våre dager, hvor barn er pådyttet pedagoger, barnehaver, og snusfornuftige barnefaglige personer nærmest fra morgen til kveld, skulle man tro at alle ville le av marken en psykolog som vil sprenge en familie blant annet med den begrunnelse at moren ikke "på en moden måte" kan forklare barna hva som foregår på tv. Det er et tegn på hvor langt psyko-sosio-pedagogenes kadrer har klart å hjernevaske vårt samfunn at man ikke ganske enkelt avvikler profesjoner som kommer med slike argumenter.
Et gjenganger-argument fra barnevernet er at foreldrene ikke "stimulerer" sine barn godt nok, for eksempel at de ikke stimulerer barnets språkutvikling. Argumentet om språkutvikling er ren svindel. De fleste samfunn driver ingen språklig stimulering av barn. Hvis barns språkutvikling skulle være et produkt av foreldres "stimulering", ville der til enhver tid være flere hundre millioner mennesker verden rundt som hadde unormal språkmestring som resultat av miljøets "omsorgssvikt". Noe sånt finnes i realiteten ikke. Men barnevernet ønsker ikke å holde opp med å være kvakksalvere i språkvitenskap. De ønsker å fortsette med sine kvakksalver-diagnoser. Det høres så imponerende ut når de hevder i journaler og rapporter og i retten å vite noe dypt om språkutvikling; de fleste jurister og meddommere biter kritikkløst på.
Når det gjelder generell stimulering av barn, skulle det holde å konstatere at langt de fleste barn i vår tid er skadelig over-stimulert, av alskens bråk og ustoppelig aktivitet, både i barnehaver, gjennom tv og ellers. Ro gir dem abstinens-problemer.
*
Foreldre er primært sine barns helt uunnværlige kjærlighets-personer.
Å ta fra et barn, og prøve å ødelegge, samhørigheten med og kjærlighetsbåndene til dets familie – bånd som ikke skyldes noen mekanisk "tilknytning" til de personer som tilfeldigvis befinner seg i barnets miljø, men som skyldes så dype, biologisk funderte følelser at det utvilsomt må betegnes som et instinkt – å ødelegge disse båndene er ikke til noe barns beste. Det er symptomatisk for den svindelen klinisk psykologi er, slik den praktiseres i barnevernet, at man driver med slike forvirrede spekulasjoner om tilknytning, spekulasjoner uten virkelighetsbasis. Fosterbarn som flykter, eller som blir så urolige og vanskelige i fosterhjem at fosterfamilien trekker seg, er klar evidens for følelsesmessige realiteter, realiteter som barnevernet fortsetter å lukke øynene for. Fosterbarn med elendige resultater i skole og yrke er signaler om det samme. Barnevernet fortsetter å late som om man trenger mere barnevern i form av flere omsorgsovertagelser.
Hvis foreldre mishandler sine barn – og nå snakker jeg om reell mishandling, av en sånn karakter at alle kan se den og det er umulig å få beskyttet barna mot den, ikke om psykonom-sludder – da er det nødvendig å la barna få et annet oppholdssted, og å hindre foreldrene i å fortsette med mishandling.
I alle andre tilfeller er naturligvis det eneste fornuftige at samfunnet sørger for at et barn får nødvendig praktisk omsorg, oppdragelse, og opplæring som et tillegg til den kjærlighet og samhørighet med egen familie som ingen vasete "stimulering" gir noen kompensasjon for. Å ta fra barn dette ene nødvendige er alltid en tragedie.
Det sies ofte at det er barna man skal ta hensyn til, ikke foreldrene. Slik konstruerer man en fiktiv konflikt mellom foreldre og barn. Det er grunn til å minne om at Europa-konvensjonens bestemmelse om retten til familieliv – EMK artikkel 8 – sier klart at det er en gjensidig rettighet for foreldre og barn, en rett til å være sammen.
*
Hordaland fylke bruker, eller vil bruke, en halv milliard (500 millioner) kroner årlig på den slags barnevern som de driver i stor stil allerede, med store utbetalinger til psykologer, fosterhjem, til alskens personale som fører uendelige journaler med meningsløse og svært ofte uriktige påstander om både foreldre og barn. Det drives storstilte kampanjer for å rekruttere enda flere fosterhjem, og det påstås fra barnevernet at det er nødvendig fordi det øker sterkt på med omsorgs-svikt fra foreldre. Diagnosen og medisinen er neppe mer riktig enn alle barnevernets andre diagnoser og tiltak. Men jeg kan fortelle hva som er en bedre diagnose og en god prognose: Det som øker, er sosialarbeideres og psykologers behov for arbeid. Og resultatet: det kommer til å bli enda verre, jo mere aktivitet av denne typen barnevernet får lov til å drive med.
*******************************************************************
Artikkelen har tidligere vært publisert på http://nkmr.org og på http://www.barnasrett.no
*
Relaterte artikler:
Svanhild-saken - För dum för att ha barn
En serie artiklar i norska aviser
IQ-testen er etter oss
Av Ivan Kristoffersen
Intelligens og nytteverdi
Av Synnøve Bjørnson Eilerth
Anita-saken er grotesk
En serie artiklar fra Avisa Nordland (http://an.no) om en omsorgsovertagelse, publisert 28 februar - 10 mars 2003
"För dumma" för att ha barn
Några artiklar om hur socialens personal i Sverige, Norge och Tyskland dömer ut föräldrar och konfiskerar deras barn
En berättelse om tvångsomhändertagandet av ett spädbarn
Av Karin och Lars Holmgren
Ett grundläggande systemfel
Av Ruby Harrold-Claesson
Vi vägrade lämna bort vårt älskade barnbarn
- han hör hemma hos oss
Av Per Högfeldt
Nästan ratad som mamma
Av Gert Svensson
Lagen om tvångsomhändertagande, och dess tillämpning, behöver reformeras
Av Anders Bergkvist
Stämpla inte utvecklingsstörda!
Av Anders Hill och Tullie Rabe
*