*
30 april 2018
All protesten mot barnevernets overgrep har virkning
Av Marianne Haslev Skånland
Her har vi intervju med blivende barnevernere, som all protesten mot det som foregår gjør et visst inntrykk på:
Barnevernstudenter frykter trusler: – Jeg har ikke så lyst å jobbe i barnevernet
nrk Nordland, 25 april 2018
Mye av protestene kalles for hets, og det forekommer sikkert sterke uttrykk som kan få tankene hen på trusler. Allikevel bør de som utdanner seg i den nåværende ideologien forsøke å forstå elementære ting som de ikke lærer i sitt studium:
Den etaten de sikter mot, ødelegger mange, mange familier. Foreldre som opplever dette, blir selvsagt desperate, og hatefulle mot dem som ødelegger livet for deres barn og dem selv. Deres natur er å elske sine barn og prøve fortvilet å beskytte barna fra å bli tvunget vekk fra dem som er barnas beste beskyttelse: foreldrene og annen slekt. Å karakterisere desperat fortvilelse ensidig som "hets" og "sjikane", det karakteriserer aller mest barnevernet selv: de betrakter og behandler foreldre som søppel.
"Sjikane får folk til å slutte i jobben
Nesten hver femte ansatte i barnevernet har vurdert å slutte på grunn av netthets. Grønsund sier at stabile ansatte over tid er viktig for kvaliteten i barnevernet. Derfor er det verste som kan skje at de slutter, men det har skjedd.
På barnevernsutdanninga i Bodø er det mange som ikke har bestemt seg for hvor de vil jobbe. Risikoen for sjikane kan bli det som avgjør.
– Det er kanskje en av hovedgrunnene til at jeg ikke har så lyst til å jobbe i barnevernet akkurat nå. Det er ofte de verste historiene som blir framstilt i media. Jeg er veldig klar over det, men jeg er kanskje ikke en så robust type. Jeg vil helst jobbe forebyggende, sier Tangen."
Det høres bra ut at opp mot 20% som allerede arbeider i barnevernet, vurderer å slutte. Nei, det er ikke uten videre viktig at barnevernet har "stabile ansatte over tid", ikke som barnevernet nå er. Det kommer helt an på hva slags ansatte dette er – hvordan de behandler familiene. De som blir værende, er ikke sjelden de som ikke har problemer med å drive aksjoner som er et mareritt for barn og foreldre. Det holder ikke å si som Anne Grønsund, leder for barnevernspedagogene i Akademikerforbundet, gjør:
"– Det er trusler om hvor du bor og at du skal få oppleve det samme som de har opplevd."
som om dette er uforståelig. Kanskje det, dessverre, tvert imot er en av de få tingene som ville få enkelte barnevernere til å våkne – det å oppleve at etatens galskap rammet deres eget liv?
Grønsund igjen:
"Noe av jobben til barnevernsansatte er å flytte unger fra foreldre der de mener at det er nødvendig."
Det er ikke holdbart at barnevernsindustrien "mener" det er nødvendig å frata barn deres foreldre. Det er avgjørende hva som er grunnlaget for deres meninger. Det er faktisk ikke helt sjelden at de "fakta" barnevernet baserer denne formeningen på, ikke stemmer med virkeligheten: Barnevernet tillater seg i saksgang å opptre usannferdig. Store forbehold må også tas overfor barnevernets tro på at det de mener bør skje, virkelig er til barnas beste.
Student Silje Wilhelmsen Tangen, som helst vil arbeide forebyggende, bør prøve å finne ut hva barnevernets forebygging – såkalte "hjelpetiltak" – faktisk går ut på for tiden.
Det er for eksempel ingen hjelp for en enslig mor som ikke økonomisk makter å kjøpe ny vaskemaskin når den gamle er utslitt, at barnevernet sier som Killén: "Foreldrene bør engasjeres når det gjelder reduksjon av ytre belastninger, for eksempel økonomiske problemer og boligproblemer. Å løse problemene er dårlig omsorg." (se Barnevernets bedømmelser)
Så lenge barnevernsfolk tenker på denne måten, og handler deretter, er det intet mysterium at familier som rammes, blir desperate.
Det er heller ingen hjelp for en familie at barnevernet beordrer at barna skal i "avlastningshjem", hvor de spørres ut av avlastnings"moren" for å finne noe foreldrene kan beskyldes for.
Også et stort antall barn som tas av barnevernet er like fortvilede og føler hat overfor dem som berøver dem deres frihet til å søke hjem til dem de er glad i. Når de fleste fosterbarn ikke uttrykker dette like sterkt, skyldes det at de er maktesløse og redde. Noen uttrykker det allikevel, og blir gjerne straffet med å bli tvunget inn i psykiatrien eller annen form for ytterligere tvang.
*