*
6 april 2018
Barnevernsgalskapen - intet å undres på
Av Marianne Haslev Skånland
• • •
Artikkelen har tidligere vært publisert i avisen Gjengangeren 9 januar 2006.
Gjengangeren utgis i Horten.
De refererte artiklene er Mange barnevernsaker (Gjengangeren 07.01.06) og Tredje best på hjelpetiltak (Gjengangeren 07.01.06)
• • •
"Det er et høyere antall barnevernsklienter i Vestfold enn i andre fylker. – Det undrer vi oss over, og vil undersøke hvorfor", sier avdelingsdirektør Ellen Nadim i Region Sør til Gjengangeren.
Det er lite å undre seg over. Det betyr bare at Vestfolds "barnefaglige" er enda hissigere enn i andre fylker i å angripe familier på de samme uvettige måter som også er i bruk over alt ellers i Norge. Tror man at alt er i orden med barnevernet hvis alle behandler barn og deres foreldre like ille, slik at alle ligger på landsgjennomsnittet?
Barnevernet betrakter f.eks fjerning av barn fra hjemmet som et hjelpetiltak, særlig hvis det er 'frivillig': "Tredje best på hjelpetiltak" (Gjengangeren lørdag). Det er bare det at tallrike familier i barnevernets grep igjen og igjen har berettet om hvordan barnevernet truer dem.
For eksempel: Hvis de 'frivillig' går med på å miste sitt barn, skal de få se barnet et par timer i måneden, riktignok under skarp overvåking som sørger for at de ikke får lov til å fortelle barnet, (som vil hjem hjem hjem til sine egne,) at de elsker det og at de slett ikke har ønsket å sende det fra seg men er blitt tvunget. Hvis foreldrene derimot nekter denne 'frivillige' deportasjonen av sitt barn, så hevder barnevernet det betyr at foreldrene ikke 'samarbeider' med barnevernet om "barnets beste". Da sørger barnevernet for at foreldre og barn bare får treffe hverandre én eller to ganger i året, igjen under overvåking.
Samtidig arbeider barnevernet hele tiden for å få fratatt foreldrene foreldreansvaret. Den praktiske betydning dette har er at det setter foreldrene helt utenfor; da har de ikke lenger rett til å bestemme noe om barnets oppdragelse, skolegang eller religiøse tilhørighet, eller til å få noen som helst opplysninger om barnet. De får ikke vite hvor barnet er og får aldri treffe det, særlig ikke hvis barnet er urolig og opprørsk i foster'hjemmet' og vil hjem til sine egne. Hvis det behager barnevernet, kan de da også bortadoptere barnet mot foreldrenes vilje. I alle tilfelle gir det barnevernet og alle deres kumpaner arbeid. Les derfor FNs barnekonvensjons artikkel 32: "Partene anerkjenner barnets rett til beskyttelse mot økonomisk utbytting ..."
En annen komisk opplysning fra barnevernet til Gjengangeren er at man bruker Marte Meo-metoden for å 'prøve ut' hvorvidt familier (les: foreldre, ikke fosterforeldre) er skikket som omsorgspersoner. 'Marte Meo' er i realiteten ingen metode; det består av tvungen filming, hvoretter 'de barnefaglige' hevder at filmingen viser at foreldrene ikke er engasjerte og stimulerende nok, eller at de tvert imot er for aktive, for nervøse, for ....
Kikk gjerne på bildene av den unge amerikanske kvinnelige soldaten i Irak som ble fotografert mens hun triumferende satte en seierrik fot på en haug av nakne irakiske fanger. Hun ble dømt. Det er ikke til å undres over. Barne'vernere' og de som bistår dem burde underkastes samme slags vurdering, med rettssak og påstand om fengsel. Les gjerne Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjons artikkel 3: "Ingen må bli utsatt for tortur eller for umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff."
Region Sør er altså ikke interessert i å bruke forstanden. De leser vel bare hverandres statistikker og barnevernsmyndigheters selvforsikringer og snakker med hverandre, ikke med de rammede familiene? De kunne gå rett inn og se disse enkle ting. Men direktør Ellen Nadim bare undrer seg.
••
*