*
24 september 2017
Motforestillinger mot institusjoner som skal kombinere barnevern, psykiatri og kjærlighet?
Av Marianne Haslev Skånland
Som kjent er barnevernet & co nå "kommet på" at det trengs mere psykiatri for alle barna og ungdommene som ikke er tilfreds og greie i barnevernets "omsorg". Og så må de få masser av "kjærlighet".
Realistisk:
Barnevernet skaper, ved å frata barn og unge deres familie og frihet, en tilstand hos dem av fare, frykt, lengsel, fortvilelse, raseri, forurettelse, motløshet, følelse av meningsløshet, apati eller hevnbehov over denne galskapen. Det resulterer ofte i stress, stort og over lang tid. Slikt langvarig stress er ikke sunt, hverken fysisk eller psykisk. Resultatet er altså langt fra det som barnevernsideologien "forutsier" av storartede resultater av omsorgsovertagelser.
Så vil barnevernet og alle terapeutene tilknyttet dem "behandle" det som de egentlig selv har skapt, "behandle" det som om det skyldes noe helt annet: foreldrene. Stort sett er det jo spøkelsesbildet av foreldrene som rulles frem nok en gang for å være huggestabber som tillegges skylden, selv etter at barna har vært uten meningsfylt kontakt med dem i årevis. Og samtidig med at det heter seg at biologiske foreldre er likegyldige for barns lykke og sunnhet og at foreldrenes følelser for dem er sykelige eller et ondt behov for dominans. De tillegges en skyld de ikke har, i en fullstendig avsporing fra forståelse av hvem som egentlig har skylden: de kretser som har brukt sin makt og som nå vil "behandle".
Som om man kan behandle sykdommen ved å pøse på med kaskader av de samme virusene.
Man kan ikke beordre eller konstruere kjærlighet. Vi er dydig imot tvangsekteskap. Vi er ikke like dydige når vi i realiteten lar barnevernet i sin forvirring prøve å konstruere tvangsfamilier. I de fleste tilfeller er ikke engang fosterhjemskonstruksjonen noe brukbart substitutt for egen familie. Og her vil man altså konstruere en slags "familiesituasjon" med "porsjoner av kjærlighet" utdelt av forskjellig personale når de kommer på jobb?
Forestillingene om at et barn vil "knytte seg" problemfritt til de voksne det tvinges til å være avhengig av, hvis de individene de har virkelige og frivillige bånd til – familien – tvinges bort, er helt utrolige. At en hel kultur tror på sludderet, er et tegn på den intense ideologiske propagandaen som pågår. Disse idéene innpodes i sosialt personale uten opphør, og godtfolk lar seg imponere av dem, som om den "barnefaglige kompetansen" er reell.
*
Her har vi faktisk et par barnevernsbarn og en barnevernsleder som er kritiske og kommer med noen pip av innvendinger:
Er kritisk til ny kombi-institusjon for barnevernsbarn
Landets første fellesinstitusjon for psykiatri og barnevern skal ligge i Søgne. Men statsråd Solveig Horne (Frp) blir nå advart mot å tro at slike institusjoner kan løse alvorlige problemer i barnevernet.
nrk Sørlandet, 21 september 2017
"Regjeringen etablerer nå to slike institusjoner i landet og flere alvorlige kriminalsaker og drapssaker på Sørlandet de siste årene med barn involvert, gjør at regjeringen har funnet det formålstjenlig å legge en slik institusjon til landsdelen.
– Dette blir en institusjon der ungdommen skal få omsorg og kjærlighet, men de skal også få behandling og hjelp til de utfordringene de har, sier Horne til NRK."
"– Barn som er under barnevernet og som også trenger hjelp fra psykisk helsevern, faller ofte mellom to stoler. De får ikke den behandlingen og omsorgen de skal ha, og derfor har helseministeren og jeg vært opptatt av å få på plass en fellesinstitusjon som både skal gi omsorg og hjelp innen psykisk helsevern til unge som trenger det, sier Horne."
Alt er galt her. Horne og Høie tror altså, akkurat som barneverns"ekspertene" fant på for et par år siden, at man kan ta fra barn og ungdom den naturlige samhørighet og kjærlighet de har i sitt hjem, sette dem i konsentrasjonsleir, så å si, og så bestemme at her skal de gis kjærlighet. Og samtidig skal de inn i et terapiregime. Er det noe som ikke gir fred og harmoni, så er det vel denne "diagnostiseringen" og "behandlingen" av dem som insekter som monteres på nål, til beskuelse og eksperimentering av "fagfolk" og andre som er betalt for å gi "kjærlighet" og tvang.
"To ungdommer med egne erfaringer fra barnevernet møtte ministeren med et hjertesukk i dag.
– Å komme på institusjon med en masse folk med fin utdanning som skal behandle deg, blir å starte i feil ende, sa Fredrik til statsråden.
– Å bo i et hjem med mange eksperter gjør det ikke nødvendigvis trygt her inne, sier Gloria og peker på hjertet sitt.
– Og er det ikke trygt inne i ungdommen, så blir det ikke bedre, sa hun mens statsråden lyttet."
En barnevernsleder opplater faktisk sin røst mot sykeliggjøring, og mot mere tvang under dekke av å være "behandling":
"Lederen for barnevernet i Arendal, Iris Olsen, har en rekke betenkeligheter i forhold til en slik kombinasjonsinstitusjon.
Hun er redd for at det skjer en sykeliggjøring av barn som havner hos barnevernet."
"Men jeg er redd for at barna skal bli sykeliggjort mer. Jeg er også redd for at vi skal få flere barn med flere diagnoser og jeg er redd for at det skal bli en institusjon hvor vi beskytter samfunnet mer enn vi klarer å beskytte barna, sier Olsen.
Hun frykter at en slik institusjon skal bli en sikkerhetsinstitusjon mer enn en behandlingsinstitusjon for barnevernsbarn."
Man kunne bare ønske at denne barnevernslederen konfererte med barnevernet på Kongsberg og lik dem gikk inn for barnevern som er mindre inngripende, helst uten noen som helst tvang til adskillelse mellom barn og foreldre i det hele tatt. Og dernest at både Iris Olsen og andre tok inn over seg at det fra starten begås grusomheter og overgrep av barnevernet når de ødelegger familiers autonomi og rett til å være sammen.
Hun har helt riktig sett at det er uforstand å innbille seg at de unges reaksjoner på det som gjøres med dem er sykelig. Hun bør gå lenger: Også hun ser nemlig ut til å sveve i en villfarelse:
"Mye god omsorg kan være bedre enn slik institusjonsbehandling, sier Olsen."
Men man kan ikke vedta kjærlighet, Iris Olsen, og "mye god omsorg" er først og fremst å hegne om kjærligheten som gjør oppdragelse og omsorg naturlig: hos foreldrene. La vær å berøve barn og unge kjærlighet og frihet, og begynn å gi genuin hjelp til dem og deres foreldre istedenfor den grusomheten som kaller seg "hjelpetiltak" og gir seg ut for å være hjelp. Begynn å skjønne at hvis det skal bli noen bedring med alle problemene barnevernet synes de har, så er det barnevernet som må bøye seg i respekt i erkjennelse av at de alvorligste problemene er barnas og deres familiers, og det er barnevernet som forårsaker dem. Les nå dette, Iris Olsen, som jeg har fått tillatelse til å kopiere fra nettstedet "Fokus på barnevern", og som ble publisert akkurat samtidig som denne nrk-artikkelen hvor du intervjues også kom på nett:
Når en stol står tom
Sorgen blir til å ta og føle på når et barn mangler. Familiene samles til selskapeligheter, men et eller flere barn i familien er fraværende. Det preger hele slekten.
En bestemor forteller:
Ut å finne engler
Jeg vil ut å kjøpe en fin engel. For jeg har det slik at jeg har et barnebarn i fosterhjem. Jeg får ikke gi henne gaver verken til bursdag eller jul, men en engel vil jeg kjøpe i år som i fjor. Når hun blir stor skal hun få dem alle, og jeg kan fortelle henne at jeg kjøpte dem fordi hun var i mine tanker hver eneste dag i årene som har gått. Og jeg ser frem til den dagen vi endelig kan møtes og snakke fritt sammen om det som har vært.
Hun rakk aldri å oppleve noen jul sammen med oss, som er hennes egen familie og som hun kan huske. Bare noen uker før jul når hun var 2 år, ble hun plassert i beredskapshjem og noen dager etterpå i fosterhjem. Nå blir det hennes andre julefeiring i fosterhjem, og hun får opplever jul sammen med sin "Nye familie."
Hvor mange er vi som sitter igjen med savnet av familiemedlemmer som vi ikke får lov å feire jul med? Og hvor mange barn er det som sitter hos sine "nye familier" og savner sin egen familie?"
*