*



15 april 2017, Påskeaften





Ken Joar Olsen:

Hvorfor alt sinne mot barnevernet? De vil jo bare hjelpe! 


• • •
Artikkelen har tidligere vært publisert i Dagsavisen den 7 april 2017.
Den er trykket her med forfatterens sjenerøse tillatelse.
• • •


Som Barnevernspappa, tidligere barnevernsbarn. Og som administrator på en av de facebook-gruppene, hvor vi forsøker å opplyse folk om det problemet vi står overfor. Så skal jeg her forsøke å redegjøre for noe av det sinnet, som faktisk både er forståelig og reelt.

Barnevernsforeldres historier og meninger tillegges ingen verdi i offentlig debatt. Vi blir betraktet som ureflekterte og lite nyanserte. Og allerede her blir det jo en form for avmakt, frustrasjon og krenkelse, startet i de fleste av oss som vil våre kjære barn det beste.


Trusler er uakseptabelt! 

Avisene og media omtaler hatet mot barnevernet som fremkommer på ulike nettsteder. Det uttrykkes stor bekymring for at ansatte og deres familier utsettes for hat og hets. Jeg deler selvsagt denne bekymringen, og vi kommer ingen vei med å utsette de som skal verne barna våre for trusler og hatefulle ytringer.  Det er dessuten straffbart. Sosiale medier er lett tilgjengelig, og derfor også et sted der foreldre kan få utløp for sin frustrasjon, kanskje uten forståelsen av rekkevidden og effekten av det man skriver. Jeg kan si dette fordi jeg selv har gjort det i sinne og fortvilelse. Jeg angrer på dette og burde holdt meg for god for det. 


System uimottakelig for kritikk

Jeg synes likevel det kan være interessant å se på om det finnes noen bakenforliggende årsaker til at debatten er blitt polarisert og til tider hatefull. 

I en hatefull debatt forsvinner nyansene, og det er ingen tjent med. Jeg vil likevel ikke være med på at foreldre og andre som deltar i debatt på sosiale media har det fulle ansvaret. 

Barnevernssystemet har til nå vært uimottakelig for nøktern og nyansert kritikk.  

Mange fagfolk (over 240) har meldt sin bekymring omkring barnevernssystemet i en offisiell bekymringsmelding. Dette ble møtt med negative reaksjoner fra sentrale premissleverandører. Det har også ført til få endringer eller selvinnsikt. Jan Storø - førstelektor på HiO – gikk også ut og mente at det var mange falske underskrifter. Daværende leder av Foreningen for sakkyndige psykologer, Katrin Koch, eller leder av barnesakkyndig kommisjon, ønsket ikke å kommentere bekymringsmeldingen. 

Enda en forklaring var at flere påpekte at det å kritisere systemet ville føre til færre meldinger om barn i risiko. Altså det er farlig å kritisere systemet, også av fagfolk som ønsker endringer! Systemkritikk bør helst feies under teppet. 

I tillegg har flere erfarne fagfolk meldt en stor bekymring for økning i antall akuttvedtak (60 % økning siden 2008), noe som fører til økt fare for traumatisering av barn, forringet rettsikkerhet og et vanskeligere samarbeidsklima. Responsen fra systemet er taushet. Også ut i fra et barneperspektiv er tausheten vanskelig å forstå.


Media har sviktet sin rolle

Media har i liten grad villet belyse konkrete barnevernssaker, men kun omtalt feltet på generelt nivå. Det har ført med seg at den kritiske rollen media kan spille i slike enkeltsaker har blitt borte.

Om man er så heldig at saken blir omtalt i media, vil barnevernet stort sett aldri uttale seg. 

Den internasjonale kritikken mot barnevernssystemet har blitt latterliggjort, bortforklart eller møtt med fornektelse. Den offisielle måten å møte det på har vært med å opplyse om norske lover og regler og hvordan det norske systemet fungerer. Egentlig hvordan det «burde fungert», noe vi alle er enige om kunne og burde vært et godt system.  

Menneskerettighetsekspert Gro Hillestad Thune har gjentatte ganger meldt sin bekymring for barns rettsikkerhet og at barnevernet overreagerer.
  
Flere psykologer har skrevet artikler for å vise hvordan systemet svikter i alle ledd. De blir ikke hørt.  

TV2 har nå gjennom en serie med reportasjer vist hvordan det kan begås grove feil i dette systemet. De viser noen få enkeltsaker, det finnes så mange av dem.  

Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen som har nylig evaluert 35 utdanninger i barnevern og sosialt arbeid, finner at 34 av dem ikke holder mål. Likevel blir disse sendt ut for å vurdere barn og familier. 

Det finnes i dag ingen autorisasjonsordning for barnevernspedagoger og sosionomer, og feil får dermed ingen konsekvenser. Kun for barna og familiene. 


Følelsen av avmakt

Psykolog Teigen beskriver denne avmaktsfølelsen vi som foreldre opplever: 

«Basert på mykje av eg har lært og erfart, vil eg seia at hat – i destillert form – er noko ein utviklar etter å ha blitt fråtatt det som var viktigast i livet, utan å ha føresetnad for å forstå kvifor og/eller utan å ha hatt makt til å gripe inn og stoppe tjuveriet. Og som om ikkje det var nok: I ettertid vart heller ingen andre tatt og straffa. Tvert om kunne det hende at tjuven kom igjen og igjen og forsynte seg.»
 

Sikkerhetssystemene virker ikke

Når de tradisjonelle sikkerhetssystemene i samfunnet forsvinner, som medias kritiske søkelys er ment å være, fører det til at maktsystemer får lov til å utvikle seg. 

Både at Europarådet skal granske norsk barnevern, samt at 8 saker er tatt inn til den Europeiske Menneskerettighetsdomstol, viser klare tegn på et system ute av kontroll. 

I tillegg opplever mange at barnevernets fremstilling ensidig legges til grunn i rettsapparatet, og det stilles lite kritiske spørsmål. 

Barnevernssystemet er et system med ekstremt mye makt, og som kan gripe inn i det aller viktigste - forholdet til våre barn. 

I dette landskapet kan sosiale medier fylle en rolle for å belyse urettferdighet og justismord som begås. I alle fall oppleves det slik.  

Det skal heller ikke benektes at en del barnevernsforeldre ikke har det mest akademiske språket, og kombinert med stort sinne, krenkelse og savn kan dette gi seg dårlige utslag og uttalelsene kan bli ganske krasse. Og en del går over streken, helt klart, noe som er uakseptabelt.  

Mitt poeng er at det finnes grunner for at dette har utviklet seg slik. 
Det å slå hardt ned på dette uten å forholde seg til årsakene, vil trolig føre til at det blir verre.


* *


Forfatterens nettside:
Aria Olsen, Vibeke Morrissey & Ken Olsen

Fra Wings of the Wind, nettsiden til Chris Reimers i Arkansas, USA:
Always Aria




*