*
12 november 2016
I barnevernets fokus: barns egne foreldre
Av Marianne Haslev Skånland
professor emeritus
• • •
Artikkelen har tidligere vært publisert
i Norge IDAG nr 44, 4 november 2016.
• • •
I Sveio kommune sør i Hordaland var det nylig uenighet om hva barnevernet skal gjøre. En rektor vil melde til barnevernet foreldre hvis barn mobber andre barn, dersom disse foreldrene ikke vil innse hva barna gjør og sette en stopper for det. En representant for barnevernslederes organisasjon vil ikke barnevernet skal beskjeftige seg med slike problemer.
"– Eg er grunnleggande ueinig i å overlata vanskeleg mobbeproblematikk i skulen til barnevernet, seier Hadle Blikra, representant for Norsk Barnevernleiarorganisasjon region Vest. ...
..... [Blikra] fortel at skulen ikkje har meldeplikt til barnevernet før det er grunn til mistanke om alvorleg omsorgssvikt i heimen."
(Vil ikkje behandla mobbesaker, nrk Rogaland, 21 oktober 2016).
"Rektor ved Sveio skole er helt uenig i at ikke mobbesaker kan kategoriseres som bekymringsverdig:
– Men vi får enkelte vanskelige saker hvor foreldre ikke vil ta innover seg at barna deres mobber, som gjør at skolen blir bekymret. Då må vi gå videre med det til barnevernet, sier Ellingsen til NRK."
(Får ikke hjelp i mobbesaker, Sveiobladet, 21 oktober 2016)
*
Hendelsen og argumentene illustrerer to viktige ting. For det første:
Rektor Ben Jerry Fjeldheim Ellingsen har rett i at det er bekymringsfullt når barn mobber og skolen ikke kommer noen vei med mobbernes foreldre tross alvorlige forsøk. Det er nettopp slikt vi både trenger flere skolefolk til å ta alvorlig, og et barnevern til å ta tak i, for å beskytte barn som blir mobbet og få mobberne og eventuelt deres foreldre inn på bedre spor.
Det kunne være hensiktsmessig om barnevernsfolk alvorlig sa til foreldre av mobbere at hvis de ikke tok sitt barn fatt, ville noe radikalt bli gjort, og så virkelig gjorde noe radikalt som hadde god effekt.
Vel å merke hvis det var aldeles sikkert at det var dette barnet som var mobber. Det er utvilsomt mange situasjoner og forhold mellom barn som er tvetydige og vanskelige å bedømme, og barnevernets folk har fått en opplæring som gjør dem uegnet til å vurdere slike forhold og absolutt uegnet til å utvise nødvendig selvkritikk.
Dertil kommer at barnevernet i virkeligheten ikke har andre radikale, alvorlige tiltak på lager enn tvang, mest i den mest vidtgående formen: tvangsfjerning av barna fra hjemmet. Angående slik omsorgsovertagelse må man stille spørsmålet hvorvidt effekten er god. Man kan jo tenke seg hva resultatet blir, hvis et barn eller en ungdom som mobber andre, blir tvangsfjernet fra sine foreldre. Foreldrene gjør man til dypt skadede fiender for alltid. Og hvis man tror barnet vil oppfatte det som en velgjerning, og tilfreds slutte å mobbe, så får man gå til statistikker over resultatene av oppvekst i fosterhjem og på institusjon. De er forferdende.
Så rektor Ellingsen er naïv når han tror dagens barnevern er egnet til å gjøre noe konstruktivt med slike problemer. Det er de ikke. Over de siste mer enn 25 år er det kommet frem særdeles mye opplysning om hvordan norsk barnevern har vært hele tiden: det er langt fra noen trygg etat for familier.
Med andre ord: I Norge har vi ikke noe barnevern som tar seg av slike særs viktige problemer som angår barns liv. Barnevernets "hjelpetiltak" er ikke det de gir seg ut for. Og de har ingen alvorlig medisin annet enn omsorgsovertagelse og annen tvang, tiltak av typer som gjør barn og foreldre berettiget opprørt og fortvilet – de blir jo skadet for livet. Det er ille at det norske folk har latt seg forlede til å tro at det løser problemer å melde all verdens "bekymring" for et barn til barnevernet, som om man da var sikret at kyndige eksperter ville gå inn i saken, finne ut ordentlig hva sannheten var, og ta fornuftige, effektive grep.
*
Det andre av særlig viktighet saken viser, kommer fra barnevernsleder Hadle Blikra: Han vil barnevernet skal gå til aksjon bare ved "alvorlig omsorgssvikt" som barn utsettes for i hjemmet, og ikke blande seg i "vanskeleg mobbeproblematikk i skulen". Barnevernet skal, mener han, være opptatt av å finne ting man kan beskylde foreldre for å gjøre mot egne barn. De fleste som arbeider for barnevernet mener det samme. Rus og vold er i skuddet, men også psykobabbel av typen "usikker tilknytning", "fare for skjevutvikling", "manglende forståelse av barnas behov". Sykdom som er vanskelig å diagnostisere eller behandle, har det i årevis vært en favoritt å gi foreldrene skylden for.
Uenigheten i Sunnhordland er ikke første gang barnevernet vegrer seg for å prøve å gjøre noe effektivt med virkelige vanskeligheter som er tøffe å takle. Det barnevernet da oftest gjør, er å komme med manøveren å si at foreldrene må komme på banen. For en manøver er det det er: Barnevernet vil ha all makt, og invaderer ivrig familier, med alle slags pålegg og "hjelpetiltak" som familiene oftest finner å være til skade, men som barnevernet overstyrer foreldre med. Når problemene blir for vanskelige, derimot, skal foreldrene "på banen". Eller andre: i foreliggende sak er det altså skolen barnevernsleder Blikra vil ha til å klare biffen.
Det fremgår tydelig at Blikra vil opprettholde barnevernets nåværende konsentrasjonen om barns egne foreldre som skadevoldere. Denne oppfatningen skriver seg fra barnevernets hele opplæring og praksis, som igjen er en forvrengt versjon av troen på at foreldre er det viktigste for barn. Ja det er de, men det er deres nærhet og kjærlighet til barna som er det avgjørende, ikke hvorvidt de oppdrar barna så og så perfekt eller selv er slik og sånn.
*
Det finnes solid forskning som viser at barn skades sterkt ved å bli adskilt fra foreldrene, og særlig hvis adskillelsen skyldes noe annet enn død. Adopsjonsstudier går i akkurat samme retning som fosterhjemsstudier: oppvekst hos andre er svært hasardiøst sammenlignet med oppvekst hos egen biologisk familie, selv i de tilfeller der denne oppveksten er meget vanskelig og vond. Og det er sammenligning basert på resultater i fortiden man må legge til grunn når man skal prøve å forutse fremtiden. Det finnes mer enn nok pålitelig forskning om disse spørsmålene fra utlandet, også noe fra Norge, og det norske som er vederheftig viser samme slags resultater som det fra utlandet.
Det er bare norsk "barnefaglig" elite, med psykolog Raundalen og andre i spissen, som er uvitende eller regelrett holder taust om dette, og som kan finne på å hevde noe slikt som Raundalen gjorde i Dagsnytt 18 da uttalelsen ble levert fra utvalget han ledet som skulle gi råd om hvorvidt biologisk samhørighet skulle svekkes(1): Han opplyste triumferende at utvalget ikke hadde funnet noen forskning i det hele tatt som tydet på at biologiske foreldre var av spesiell betydning for barn. Vel, dermed hadde han faktisk røpet at utvalget var forsknings-inkompetent. Men politikerne og domstolene og allehånde myndigheter godtar jo denne blindveien, på samme måte som de godtar alt annet som kommer fra de kretser de anser for "barnefaglige eksperter". Svekket er det biologiske prinsipp langsomt blitt, og manglen på forståelse av biologiske bånds betydning dominerer også i den jevne, norske befolkningen – akkurat de som står lagelig til for å rammes av konsekvensene av dette, i form av meningsløse familiesprengninger.
Politikerne hopper også troskyldig på de "barnefagliges" botemiddel: De vil skille barn fra "lite lovende" foreldre tidlig, helst fra fødselen. Og så vil de forske. Forske om fosterbarns helse, forske om ditt og om datt. Fortsette og fortsette. Lærebøker som brukes i utdannelsen i dag er like feilrettet som de var for 30 år siden. Politikerne har i årevis kanalisert forskningsmidler om "barnefag" til psyko-sosiofaglige og juridiske kretser som sperrer av for innsikt om virkeligheten. Det har gitt "forskning" som ikke er vederheftig. Derfor får vi kun de samme historiene om igjen: Når det går skeis med barnevernets tiltak, ropes det på mere forskning og opplæring av samme art, utført av de samme personene, mere av samme type "tiltak", mere tvang, mere terapi, mere psykobabbel, flere fosterhjem, mere personale til å drive med mer av det samme, flere granskninger, mere tilsyn.
Med lovgivningen er det akkurat det samme. Den har over flere år gått i gal retning, med stadige omdreininger av skruen som umyndiggjør foreldre og hindrer dem i å ha sine barn hos seg og beskytte dem. Det fins intet i den nye loven som nå er på trappene som endrer nåværende kurs, intet som vil føre til reduksjon i gale omsorgsovertagelser og respekt for barns og foreldres integritet, intet som vil stoppe fylkesnevnder / domstoler i å sandpåstrø nåværende praksis. Lovgivningen vil fortsatt gi like solid basis for barnevernets uhemmede utfoldelse av makt og skråsikkerhet.
Derfor har Jan Pedersen rett (Bort med barnevernsloven!, Norge IDAG nr 42, 21. oktober 2016)(2): Hele den nåværende lovgivningen må vekk, og noe helt annet bygges opp, rimeligvis av helt andre folk enn barneverns- og barnerettsekspertene. Man får skaffe dem fra utlandet, fra land som fortsatt ikke er rammet av norske idéer om barn og deres familiebånd.
Man må slutte med lovgivning og barnevernspraksis basert på den tro at foreldre er sine barns naturlige fiender. Folk er faktisk glad i barna sine. Ingen andre elsker dem. Forskjellen er avgjørende for barna.
* *
Referanser:
(1)
Marianne Haslev Skånland:
Vurderingen av det biologiske prinsipp i Raundalen-utvalgets innstilling NOU 2012-5 og i presentasjonen av den
MHS's hjemmeside, 25 oktober 2020
(2)
Jan Pedersen:
Bort med barnevernsloven!
MHS's hjemmeside, 19 november 2016
*