*
29 juni 2016
familien-er-samlet:
3 år borte fra Norge
••
familien-er-samlet er en far som har lykkes i å redde sin familie til utlandet. Han har skrevet mange opplysende innlegg på Forum Redd Våre Barn.
Denne artikkelen ble først publisert som to innlegg på forumet, begge i dag. De er publisert her ved forfatterens velvillige tillatelse.
••
Jeg vet ikke når omsorgssvikten barna våre utsettes for, skal slå inn. Men jeg vet at det å leve med to foreldre uten omsorgsevne, slik våre barn visstnok gjør, må være en stor belastning for dem.
Da vi forlot landet, sendte jeg en mail til barneverntjenesten med bilde av henrykte unger i flysetene på vei ut av Europa. Et eventyr for de minste, mens vår eldste datter kanskje var den eneste som forsto fullt ut at dette var en flukt bort fra de folkene som hun allerede hadde hatet en god stund. Da jeg etter noen måneder ringte saksbehandler for å si "hei", sa hun at hun mente vi hadde gjort at dårlig valg som forlot landet før nemndbehandling.
La det være sagt: Barna våre har ikke perfekte foreldre. Men når barna nå etter tre år er velfungerende både på skolen og hjemme, kan det da være at barnevernet utgjorde en større trussel mot barnas tilværelse enn oss foreldre? En farlig tanke, som setter hele det norske systemet i et bisart lys om den skulle ha noe for seg.
Kanskje det også er selve kjernen i barnevernskritikken; at dersom den stemmer, så er barnevernet en bisarr institusjon som kjører i senk istedenfor å hjelpe. Skremmende. Så skremmende at politikerne ikke vet hvor de skal begynne. Eller om de tør å begynne på et prosjekt hvor svært mye må falle før det nye kan oppstå. Stilt overfor dette vanskelige valget, har barneminister Solveig Horne valgt en original løsning: Istedenfor å ikke gjøre noe, gjør hun det hele verre. Da gjør hun i alle fall noe.
Men for all del: For alt jeg vet kan det godt hende at vi representerer unntaket og at det går dårlig med alle andre barn som kommer seg unna og unndrar seg barnevernets vilje om et liv uten foreldre.
Lite trolig, riktignok.
Og dersom det ikke går så mye verre med andre barn enn våre egne, er dette i realiteten en katastrofal dom over barnevernet. Og antagelig også årsaken til at norske barnevernsflyktninger i utlandet er et ikke-tema for norske barnevernsmyndigheter og norsk pressestøtte-presse.
*
Og barnevernssjefen, som nå har sluttet, beklaget i korrespondanse etter at vi hadde reist, at barnas omsorgssituasjon nå var "uavklart", siden vi valgte å unndra oss forhandlinger i nemnda.
Det var nesten så det å få "avklart" barnas omsorgssituasjon hørtes ut som et gode både for barn og voksne.
Jeg måtte minne barnevernssjefen om at han ønsket å ta foreldrene fra barna, og at det var dette som skulle avklares, og ikke noen annen "avklaring av omsorgssituasjonen".
Familier, barn og foreldre har på papiret visstnok et fantastisk rettsvern i disse sakene, og Mari Trommald og andre barnevernsmyndigheter forsøker å hamre dette inn i oss ved enhver anledning.
Hva er da årsaken til at vår egen tiltro til dette rettsvernet er så liten at en del av oss heller går en usikker fremtid i møte i et relativt fremmed land, i en fremmed kultur, med et fremmed språk, fremfor å stå for en summarisk domstol, som til alt overmål er definert som noe som "ligner på" en domstol, og hvor nærheten til BUFETAT og Fylkesmannen er så konkret at det ikke er utenkelig at de faktisk er på hils om morgenen og spiser lunsj sammen? Og hvor en sakkyndig som vi allerede har avslørt og dermed tirret til bristepunktet, men som vi ikke klarer å stoppe som vitne, i realiteten skal få avgjøre skjebnen til barna til noen foreldre som hun antagelig føler mer enn gjennomsnittlig avsky for?
En nordlending ble nylig bøtelagt for å ha sagt et ord med "...kjøre" til en barnevernsansatt, antagelig fordi det var slik hun selv følte at hun var blitt behandlet. Det har imidlertid null interesse for myndighetene at vi som familier føler oss overkjørt (som er et penere ord), og ikke har tillit til at de prosessene som skal ivareta interessene våre er habile, nøyaktige, sannhetssøkende, etterrettelige og objektive.
I disse sakene stiller ingen beviskrav om at barna skulle få det bedre, fordi et slikt krav prompte ville ha redusert omsorgsovertakelsene til en brøkdel av dagens nivå, men samtidig gjort store deler av dette seige og i praksis uovervinnelige apparatet overflødig.
Vi glemte visst hvor vi skulle, mens vi var på veien. Noen ganger er transporten så behagelig, at vi ikke ønsker å komme til mål.
Det er makta som rår. Fra utlandet ser vi at disse primitive kreftene herjer også i Norge, og at vi derfor dypest sett ikke er bedre enn "disse landene" som vi egentlig forakter, men som vi elsker å "hjelpe", pådytte våre "menneskerettigheter", og veilede med lommeboken som smøring og gulrot.
Når vi sitter neddynget i all vår sosiale "trygghet" i Norge, ser vi det ikke.
**
*