*
22 februar 2016
Ting jeg ikke har sagt om barnevern!
Av Marianne Haslev Skånland
Når man opplater munnen (eller griper pennen), så risikerer man å bli misforstått. Det er jo naturlig og helt vanlig, og bare å finne seg i så godmodig som man kan. Jeg bestemte meg for en god del år siden for at jeg ikke ville bruke mye tid på for eksempel å beriktige hva journalister eller andre måtte finne på å skrive at jeg hadde sagt om barnevern. (Det begrenser seg heldigvis etter hvert som jeg har funnet ut at jeg helst overlater til andre å la seg intervjue og mest holder meg til å skrive.)
Men det er enkelte feiltolkninger av ting jeg har skrevet/sagt, som ser ut til å leve videre og bli sitert stadig vekk. En leser jeg snakket med, oppfordret meg til å gjøre klart hva jeg mener om et par av disse punktene, for han syntes at det kunne være uheldig at jeg lot feilskjærene stå uimotsagt.
Så jeg prøver meg med noen beriktigelser:
(1)
Jeg har ikke sagt at barnevernet tar feil i 99% av alle saker. Avisen som intervjuet meg, har uttrykt det for bastant, og det er uheldig. For hvis man sier "99%", er det i virkeligheten det samme som 100%, og det virker absolutt ugjennomtenkt, dramatiserende, hysterisk og påståelig.
Jeg husker jeg ble spurt, og jeg sa noe sånt som at det trolig er en svært høy prosent av unødvendige og skadelige omsorgsovertagelser i regi av barnevernet, og at to advokater jeg kjenner som har stor erfaring med dette, én i Norge og én i Sverige, anslår henholdsvis 80 og 90 % av omsorgsovertagelsene å være gale, i den forstand at de er både unødvendige og skader barnet sterkt.
(2)
Jeg har ikke sagt at Barnevernet kan sammenlignes med CIA.
Dette er vel rett og slett en feil som har sneket seg inn hos noen som har referert til hva jeg skrev i artikkelen "Dr Mengele & co på ferde i norske hjem?", og som har spredt seg videre. Teksten i den artikkelen er slik:
"Det er ikke lenger mulig å unngå å se likheten mellom vårt norske barnevern og det nazistiske SS, Sovjetunionens KGB, og Inkvisisjonen."
Jeg har nok andre steder også pekt på det østtyske Stasi som en parallell, fordi Stasi drev omfattende overvåking og ensretting av folks privatliv.
Derimot har jeg aldri tenkt på det amerikanske CIA i en slik forbindelse. Uavhengig av hva noen måtte tiltro amerikanernes etterretnings-organisasjon i utlandet, vet jeg ikke av at de blander seg i familiers vanlige liv med barn innenlands eller med noe som bringer tanken hen på dette.
(3)
Jeg har ikke sagt at jeg ikke vet om det overhode begås vold og overgrep i familier.
Det var vel også i et intervju jeg ble spurt, og jeg svarte at jo naturligvis finnes det slike tilfeller, men det er nærmest umulig å vite hvilke saker som er ekte, fordi barnevernets behandling av saker og den skjebne de får i fylkesnevnd og domstol, ikke er slik at vi kan stole på det ikke kan være justismord. Det har vært et betydelig antall saker hvor uskyldige er blitt funnet skyldige, både i straffesaker og i barnevernssaker.
(4)
Jeg har ikke sagt om en gutt som var blitt flyttet fra et fosterhjem han trivdes i, til et annet hvor han ikke ville være, at han burde flykte tilbake. Jeg har ikke tilrådd noe.
Dette var også i et avisintervju. Det var diskusjon om en sak som verserte i media, hvor alle mulige mente de visste hva som skulle gjøres – om gutten skulle være her eller der.
Jeg sa da noe sånt som: Men hvis situasjonen er den og den, da får han jo heller bare flykte tilbake da, hvis det er det han ønsker.
**
Skulle det dukke opp flere ting jeg ikke vedkjenner meg, kan det hende listen får tillegg.
*