*
18 oktober 2015
Hvorfor tar barnevernet noen barn i en søskenflokk men ikke alle?
Av Marianne Haslev Skånland
En skribent på Forum Redd Våre Barn skrev nylig:
…. har jeg fra tid til annen lest om saker der foreldre blir fratatt ett eller flere av barna i en barneflokk - men ikke alle.
For meg er dette en av de tingene som viser meningsløsheten i hele barnevernssystemet.
Jeg har ingen helhetlig forklaring på hvordan/hvorfor de driver sånn, men delforklaringer fins.
Det helt grunnleggende er at barnevernet er oppflasket i den tro at egne foreldre ikke har noen spesiell betydning for barn – for barna antas det å dreie seg om hvor de får "best betingelser", og tilknytningsteori kan "begrunne" at bare barna holdes hos andre enn foreldrene, vil de "knytte seg" til disse andre. Forhold til søsken sees også som et rent miljøspørsmål: andre barn til å "ha rollen" som lekekamerater – søsken – kan barnet få hvor som helst. Og som kjent "skal ikke barnevernet drive foreldrevern" - det er bare "egoistiske, uforstandige foreldre" som absolutt vil ha barna hos seg.
Analogien fra plantelivet er klar: Det kan nok være at en omplantet plante vil ha noen problemer først med å feste røttene og suge næring, men det vil gradvis gå bedre, hvis ikke planten var så ødelagt på forhånd at det var for sent å flytte den til bedre jord. Det vil vise seg i retrospekt. Selve flyttingen var alltid bra, det var det som ga planten iallfall muligheten til å få det bedre. (– Planter har ikke nervesystem eller hjerne som gir dem det vi forstår som følelser.)
Barnevernere har rett og slett hverken faglige kunnskaper om familiefølelser, eller beholdt sin naturlige forståelse av det. Deres resonnementer er rent materialistiske – primitivt og troskyldig behavioristiske: hvor har barn best "betingelser" med god økonomi, fritidsbeskjeftigelser, moro, ro fra konflikter (som uforstendige foreldre skaper)? Barns frykt, raseri, fortvilelse og forurettethet overfor de maktmennesker som raserer deres familieliv, tolkes som avsporinger som foreldrene har plantet inn i dem som en plikt til å ta mer hensyn til foreldrene enn til seg selv. Barns depresjoner i fosterhjem og på institusjoner tolkes som sykelige, de skal "bearbeides" med "terapi". Det forventet "normale" skal være at når barnet er "befridd" fra den trykkende, utilfredsstillende familiesituasjonen, da er problemene løst.
*
Derfor:
I en god del saker "finner" barnevernet oppførsel / avvik hos et barn som gjør at de lett får medhold i fylkesnevnd og domstoler for at dette barnet "må reddes" – barnet trenger "spesielt kompetent hjelp" som foreldrene "ikke har". Altså tar de dette barnet. Eller det er en temporær konflikt eller dette barnet har en periode hvor det ikke er fullstendig sorgløst. Dette "tolkes", og barnet er relativt lett å ta og få nevnd/rett med på at de får beholde.
Så "viser det seg" at foreldre (og kanskje også søsknene) ikke fredsommelig er med på at dette var det beste. Og barnevernet har jo stadig mye å gjøre med familier som ikke trekker på skuldrene når et barn er tvangsfjernet; de "hisser seg opp" og lager vanskeligheter for barnevernet. Det tolkes av barnevernet dithen at problemene i familien var dypere enn de først hadde trodd. Da vil de gå på med "undersøkelser", som kanskje "vil vise" at de må ha bekymring for de andre barna også, og "bør ta" dem også. Slike undersøkelser er jo gjerne av psykobabbel-typen, og kan som kjent "vise" og "bevise" hva som helst.
Men det kan også hende at barnevernet vurderer at det vil bli så mye baluba hvis de tar flere, og at sannsynligheten ikke er like stor for at de da får medhold, så de vil gjerne beholde det/de barn de allerede har fått tak i istedenfor å risikere at det blir avslørt for rettssystemet at også det var galt. Nå har de oppnådd å få tak i noen barn, så de gir seg med det.
Et vesentlig moment er hvor gamle barna er og hvor lette de trolig er å bearbeide. Små barn er populære hos fosterforeldre, og kan lettere enn store barn manipuleres og hjernevaskes til å tro at det var foreldrenes skyld at de ikke "kunne få være hjemme". Derfor ser man ikke sjelden at hvis et stort barn tas, f.eks fordi det har en konflikt med foreldrene (jeg kjenner konkrete eksempler), vil barnevernet snart etter å ha parkert dette barnet, også starte "vurderinger" med sikte på å få småsøsken tatt. Når det gjelder større barn, kan de i noen tilfeller la dem være, rimeligvis gjør de seg da selv den forestilling at "det er for sent - de er ødelagt".
Det kan også være at barnevernet rett og slett ikke har noe tilgjengelig fosterhjem eller beredskapshjem akkurat da. Slik reddet Ragnhild Kristiansens familie seg på et gitt tidspunkt – barnevernet på det stedet hvor hun da bodde, sa at barna skulle vært tatt, men de hadde ingen steder å plassere dem (denne saken: Erstatning til familie etter løgn …).
Skribenten på forumet:
En mor får tvillinger, stakkar, hun sliter med fødselsdepresjon og har jo en gutt fra før, -det blir nok for tungt for henne, så tar barnevernet den ene.
Dette er nettopp et slikt eksempel. Og det er en situasjon jeg har sett i praksis flere ganger. I og med at familiefølelser og familiesamhold ikke teller for barnevernet, kan de også hevde at det er riktig, akkurat som man kan hevde at de prydbuskene passer i hagen og det er plass til dem, men det er for mange av dem, så man fjerner noen, eller flytter dem til hytta.
En svensk familie hadde 4 gutter, som kranglet og bråkte adskillig med hverandre. Barnevernet fjernet den nest eldste og den yngste, for å "skape et bedre miljø" for alle fire. At den ene, som var sterkt engasjert i å utvikle sitt pianospill til et høyt nivå, ikke fikk mulighet til å spille eller fortsette å få undervisning i det miljøet hvor han ble tvangsplassert, bekymret ikke barnevernet.
I et svensk tv-program – det kan ha vært for 10-15 år siden, et program som var kritisk overfor barnevernet (i Sverige er det ikke en egen etat, det er bare det vanlige sosialkontoret), men hvor svenske barnevernsarbeidere også var til stede og utgjød seg, ble det sagt i klartekst: Én kritiker kom nettopp med at det var ulogisk at barnevernet i noen familier tok noen av barna og ikke alle; hva slags vurdering var det av foreldres egnethet? En sosialsjef sa energisk noe sånt som: – Ja, akkurat så vanskelig, så hårfint er det. Man kan være en utmerket forelder for ett barn, men ikke passe for et annet.
Det hårfine og vanskelige kan ikke alle vi godtfolk skjønne, det skal derimot disse pyskeluskene og barnearbeiderne være i stand til å bedømme ut fra sin dype, barnefaglige ekspertise. Så dermed faller jo alle motargumenter!
Som det fremgår av det jeg har skrevet her, har jeg også selv en slags "psykologisk teori" om hvordan barnevernsfolk tenker. Jeg tror det er en blanding av:
at de virkelig tror på det sludderet de har lært,
og at de nok forstår at virkeligheten ikke helt er slik men at de har lært bortforklaringer som kan dempe deres egne små tilløp til uro over at det ikke går så bra.
Men denne selvbeskyttelsen hos barnevernere er så gjennomført og sterk hos dem som forblir i systemet (de som ikke orker, fordufter; gjennomtrekken i det "arbeidet" er stor), at jeg tror det er tvingende nødvendig at vår befolkning setter seg inn i hvordan tankegangen i barnevernet er lagt opp. Hvis man ikke gjør det, er man uforberedt på at sunn fornuft ikke duger, man blir stående og stampe og argumentere uten å komme noen vei; slik kaster man bort tiden, og da har man intet effektivt vern for sin familie.
Helt uavhengig av angitte grunner for sin handlemåte, så øker barnevernet uansett sin makt når folk blir forvirret og ikke kan tro det er sant, og blir værende i en situasjon der de bare diskuterer og parlamenterer fordi barnevernets aktiviteter mangler logikk og sammenheng.
*
Borte fra mor og far
18 november 2005 / 19 november 2010
Holdningene hos sosialarbeidere som arbeider med barnevern
Desember 2000 / juni 2007
*